Blogg nr. 130 sammendrag

Etter å ha skrevet 129 blogg innlegg, mesteparten om stedsnavn, har det minket på nye navn å skrive om.
Jeg planlegger å skifte til et annet emne å skrive om, et emne jeg har vært opptatt av de siste 30 årene. Jeg har streifet inn på det delvis i noen av blogg innleggene, men det er kanskje på tide å skrive et sammenhengende hele om emnet.
Emnet kommer til å handle om «Det forjettede land» eller «det å oppdage Amerika».
Med et slikt emne må jeg nok trekke kølapp. Der er vel neppe få andre emner som har blitt så grundig behandlet som nettopp dette.
Tanken er å samle alle de kunnskaper jeg har ervervet meg opp gjennom årene om emnet i en slags beretning i en sammenhengende historie over 400 år, der jeg prøver å knytte sammen mine ulike opplevelsene ved hjelp av mine kunnskaper, Lill sine syner, litt dikteriske friheter, og ikke å forglemme forklaring på stedsnavn og andre navn som måtte dukke opp.
Da året 2023 går mot slutten, vil jeg takke alle mine lesere/ besøkende for den interessene dere har vist.
Da jeg gikk over til min nye blogg, klarte jeg ikke å få med telleverket fra den gamle, men jeg kan opplyse at at tallet på alle som har vært innom, nærmer seg snart 11.000.
Med et slikt sært emne som forklaring på stedsnavn, synes jeg resultat er meget tilfredsstillende.

Året har medført store forandringer i mitt liv. Penelope som jeg har eid i 50 år, der turene med henne i all slags vær her på kysten har dannet grunnlaget for min interesse for navn på naturen jeg har reist gjennom, har jeg nå overlatt til min eldste sønn. Båten har fra nå av tilhørighet på Bømlo i Sunnhordland.
Likeledes har min følgesvenn i alle årene jeg har skrevet på bloggen, Millie, avgått ved døden og er begravet under epletreet i hagen min.
Det krever store omstillinger for en gammel mann, når slike fundamentale verdier forsvinner ut av ens liv.
Bildet under, viser toppresultatet av en reise jeg sammen med min familie gjorde i 1988/89 til Middelhavet med Penelope.
For å motivere mine 2 barn, Ane og Eirik, 14 og 15 år, til å være med på en slik reise, fortalte jeg om den hulen som Sigurd Jorsalfar sloss mot blå-mennene på sin reise til Jerusalem.
Vi var enig om at denne hulen skulle vi finne og undersøke.
Hulen befinner seg på øyen Forminterra, ved siden av Ibiza, en av de Baleariske øyer.
Det tok oss 3 dager å utforske hele hulen, som er så stor at man lett kan forville seg.
Eirik står ved huleåpningen og ser ned til Penelope som er oppankret 150 meter under.
Det var i sannhet « Dreams come true».
Når jeg skriver dette og baler litt med å legge inn bildet, slår det meg at denne turen som vi gjorde for så mange år siden, kanskje kunne ha interesse for andre å høre om?
Rett etter, var der en mengde som sa jeg burde skrive om den, men det var så mange problemer å gripe tak i da vi kom hjem at det ble aldri skrevet noe.
I ettertid har jeg forstått at en slik tur, i forskjellige varianter, hører til blant mange menneskers drøm, som de fleste ikke realiserer.
Så kanskje nå, etter 35 år?
En riktig god Jul og et godt optimistisk nytt år ønsker jeg til alle mine lesere, både gamle og nye.
Så skal jeg bruke det som er igjen av året til å bestemme om hva jeg skal fortsette å skrive om i det nye året.