Blogg nr. 133 Videre om øyene i Vesterled.

Dessverre er jeg fortsatt ned «memory line». Da jeg skrev og slo opp navnet Sumburg Head, veltet 40 år gamle opplevelser inn over meg.
Vi her på kysten av Norge tror vi har den tøffeste og hardeste kystlinjen i verden.
Der er mange typer kyst, slik at en slik påstand er ikke holdbar. Øyene i Vesterled er ganske så forskjellige fra vår kyst, men på samme måte som vi har visse områder forbundet med frykt i dårlig vær, Jæren, Stad og Hustad-viken med mange fler, finnes der fryktomtalte steder der borte og.
F.eks. Pentlandstredet med sin fryktelige tidevanns strøm . Sundet mellom Skottland og Orknøyene som er beryktet for alle forlis av ganske så store båter.
Ute-seilende skipper her i Eivindvik, Fredrik Nerdahl som nå er død, fortalte han en gang hadde kommet i Pentlandstredet med en 1500 tonn båt. Strømmen hadde tatt båten og det var på hengende håret at han ikke hadde forlist, selv med et så stort skip.
Denne nevnte«svartestille» turen over Nordsjøen, var en tur jeg gjorde sammen med min familie i 1983.
Vi gikk dengang videre til Kirkwall på Orknøyene og derfra til Inverness, gjennom Skottland på kanalen, opp på vestsiden forbi Cape Wrath og tilbake til Kirkwall.
På vestsiden av Skottland er der et sund som heter «Sound of Jura». Her heter det at de har verdens sterkeste tidevannsstrøm. En tvilsom påstand. Der vrimler med slike steder som kunne være verdig en slik tittel.
På Færøyene kan tidevannsstrømmen nå opp i 12 knop. Da er det ikke mange båter som kan gå imot den.
Det er når denne sterke strømmen treffer sterk vind som kommer i mot, det virkelig begynner å bli trøbbel. Da oppstår noe som kalles straumsjø, heksegryte er også et godt navn.
Jeg har nevnt denne skodden som er meget vanlig om morgenen der borte, men den gir seg når solen får tak. Det var ikke vanlig på den tiden med radar, så enkelte morgener kunne skape mye uvisshet. Overfarter ble ofte gjort om natten, for det å kunne komme inn i fremmede havner i dagslys var meget å foretrekke. Derfor kunne man lett komme i dette tåkeproblemet neste morgen.
Etter Kirkwall begynte tiden å bli knapp, vi hadde bare tre ukers ferie den gang.
Men denne turen er meget å anbefale, om man også idag ser seg om etter eksotisk steder å reise til med turbåten sin. Med så mye navigasjons hjelpemidler som nå er tilgjengelig, samt at der vrimler med «pølsebuer» (oljeplattformer) over Nordsjøen, vil en slik tur idag være ganske så trygg.
Der er jo noe som heter værmeldinger også, til og med langtids meldinger, mye bedre enn for 40 år siden.
Der er et annet fenomen som også skaper vansker for navigasjon der borte, det kalles regnskodde.
Et fenomen som ofte forekommer, litt mer sikt enn vanlig skodde, men ikke mye. Den forsvinner ikke, selv med meget sterk vind.
Vi forlot Kirkwall litt sent på formiddagen og gikk inn i den nordlige havnen på Fair Isle og ankret opp for natten. En øy midt mellom Orknøyene og Shetland.
Øyen kalles for den mest isolerte bosettings-plass i hele Det Britiske kongedømme.
Jeg tror det var ca. 50 personer som bodde der fast,et fuglereservat og en flyplass det var det hele.
Havnen er god i sydlige vinder, men der er som oftest mye «drag». Dette er de evige havdønningene som gjør at sjøen aldri er helt i ro.
Neste morgen våknet jeg av en uvant lyd. Da jeg så ut gjennom ventilen, lå Penelope helt inntil fjellveggen. I løpet av natten hadde vi dregget tvers over havnen. Ikke det minste hyggelig å våkne opp til. Det kunne meget lett ha gått mye verre.
Været så meget truende ut, vi ante meget sterk vind fra sydvest.
En stor tre skøyte hørte til der som en slags postbåt til Lerwick. Den var mye større enn Penelope og jeg tror den sto på land når det var mye uvær. Folk holdt på å gjøre den istand kunne jeg se da jeg kom bort med gummibåten min, sa de at de skulle til Lerwick ganske snart.
De opplyste at værmeldingen meldte styrke 8-9 fra sydvest. Dette er Beauforts vindskala der 10 er full storm, 8-9 blir da kuling på det sterkeste.
Da jeg opplyste at jeg ikke hadde radar og ville følge etter dem, var det ok, men de sa de gikk med 9 knop. Der var også meget regnskodde.
Jeg som da hadde 10 års erfaring med sjø og dårlig vær fra Solund og Gulen, hadde vært ute i denslags vindstyrke før, men dette viste seg å være noe fryktelig verre.
Jeg måtte gi full gass på maskinen for å holde følge med dem, men jeg tror de også slakket ned etter hvert.
Slike sjøer har jeg aldri sett, hverken før eller etter. Når Penelope var på toppen av bølgen, det føltes som utfor Holmenkollen, måtte jeg sveive av alle krefter på rattet for å unngå at båten skar ut, noe som ville vært en katastrofe.
Da vinden kom inn skrått bak, på låringen, ville den vri båten slik at jeg kunne risikert å bli liggende på tvers nede i bølgedalen. Om den ikke rettet seg opp før neste bølge ville denne da treffe meg langskips, og kunne knuse styrehuset og mer til.
Jeg så postbåten en gang, noen få bølgedaler foran, bli liggende slik. Jeg kunne se hele bunnskroget før den rettet seg opp i tide.
Et hastig blikk akterover, jeg måtte bøye hodet meget opp for å se toppen, viste et enormt fjell bak meg som brøt på toppen. Bare lyden den lagde fikk meg å vente å få styrehuset knust over meg, men forunderlig nok, Penelope lettet på stjerten hver gang og slapp brottene under seg.
Tiden eksisterte ikke for meg da, men distansen er ca. 15 nautiske mil, så det må ha gått et par timer.
Plutselig var det over, jeg var kommet i le av Sumburg Head og resten av turen til Lerwick gikk greit. Aldri siden har jeg vært i nærheten av slik sjø, så turen huskes selv ette 40 år.
Kanskje der er en lov om balanse i verden? Svarte-stille den ene veien, fortjener Sumburg Head tilbake?

Jeg har fått et utspill fra min sønn Eirik, om Ork omtalt i blogg nr. 131. Det blir påpekt at romerne bl.a. kalte villsvin for Orc.
Det sies at en romersk og etruskisk gud ble kalt Orcus, gud for underverden.
Etter en dialog, har vi kommet til en forklaring som synes å gi mening.
Ork kan ha sin opprinnelse fra et sammenlignings bilde, villsvin-tryne, eller grise-tryne. Denne «stikk-kontakt»utseende front på på dyret.
Det som gir navn er det særegne, det som skiller seg ut. Det gjør dette grise-trynet i stor grad. Forklaringen passer på alle de nevnte naturformene, særlig det at «neseborene» også har sin plass i bildet.