Blogg nr. 187
Europeiske Stedsnavns sammenfall?
Som et biprodukt av mine navn løsninger på stedsnavn, har det dukket opp navn i Europa som er lik navnene i Norge. Ikke bare har de like navn, eller tilnærmet like, men de beskriver samme natur eller samme begrep som de norske.
Det er meget vanskelig å se hvordan f.eks. Frankrike skulle ha eller hatt samme navn som det norske «Agde» og tilsynelatende den samme betydning: « Egg eller kant».
Det sydligste neset mot Middelhavet i dette landet bærer det samme navnet som vårt Agder.
Jeg har ikke så mange slike navn, men så har jeg heller ikke systematisk prøvd å samle inn lignende navn.
Siden noen av de navnene jeg finner er eldre enn 2000 år, må de ha kommet fra et språk som ikke eksisterer i dag og er helt ukjent.
Språkforskerne mener, meget usikkert, at det språket som brukes i dag i Nord Europa, Urgermansk, har sin opprinnelse fra øst, Samarkands og fra Kaukasus og Skyternes land ved Asovhavet. Ukraina.
Dette hevder også Snorre på Island i sin beretning om at Asene og Odin kom fra Asovhavet, bosatte seg i Danmark på Odense, først.
Siden spredd de seg over hele Norden.
I følge Thor Heyerdahl skjedde dette ca. 50 åt før Krist.
Teller man antall generasjoner fra Odin til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, og regner 25 til 30 år pr. generasjon stemmer dette meget godt.
Snorre sier også at det ble Asenes språk som ble det rådene i områdene de okkuperte. En meget vanlig følge for et område som blir underlagt.
Sammen med Odin og Asene vokste også denne religionen «Asa-troen», med bloting og ofring av dyr.
Dette er der meget overbevisende vitnesbyrd om i alle de Nord-europeiske
landene/språkene som fortsatt bruker navn på ukedagene, etter de gamle gudene, Thor, Odin, Frøy og Frigg. Særlig da England og Tyskland samt de nordiske landene.
Selv om Snorres påstand blir bekreftet av språkforskerne, protesterer norske historikere mot dette.
Den sørlige delen av Europa blir infiltrert av et språk som også kommer fra sydøst, dagens Latin som oppstår som en blanding av Keltisk/ Gallisk og romernes språk, gammel Latin, som kanskje er blant de eldste språk i Europa. Dette skjer 300 til 500 år før Krist.
Når jeg da finner navn som er etablerte navn før år 0, er det sannsynlig at disse også er ytterligere minst 1000 år eldre.
Da tilhører kanskje navnene et språk som ble brukt i Europa før disse invasjonene av språk fra øst?
Med den standhaftighet jeg erfarer natur-stedsnavn har, synes det som disse navnene kan tilhøre dette gamle språket fra før språk-invasjonene.
Det kan også tyde på at dette språket tilhørte et jeger og samlerfolk som var meget natur bevisst, som nesten bare slike folk er.
Jegere er ikke bofaste, men streifer over store områder. Dette kan forklare denne navnelikheten blant språk og stedsnavn over hele Europa.
Kanskje dette jeger og samler språket var dominerende over hele Vest Europa?
Kanskje gammel-Latin er det eneste språket i Vest-Europa som delvis overlevd inn i de nye språkområdene.. Romerriket var jo det eneste skikkelig organiserte samfunnet så langt tilbake.
En slik forklaring kan være at f.eks. Ordet Mare (068) for hav på Latin også var brukt i Norge i stor grad. Marbakke, Mareritt, Møre, Marekatt, Marulk og Maregress.
Det samme forholdet med Sula (012) for øy. Som også er mye brukt her i landet. Solund/Sula, Sula ved Ålesund, Sulevatn, Sula Geir, (penin)Sula.
Sulefjord. Suelo på samisk.
På latin: Sulo. Sulawesi, Sula-arkipelet.
Likeså med dette merkelige at Orkla og Orkneset (131) som betyr Villsvin-tryne,
den, tilnærmet, samme betydningen som Orknøyene for 2000 år siden, men sett i fugleperspektiv?
Alna elven som Os i Oslo er opphavet til, har også en navnesøster i England, Alnemouth? Høyst sannsynlig mye eldre enn vikingtiden?
Belgias Waterloo kan meget vel ha den andre delen av Oslo som endelsen Lo for elveslette. Noe som også der finnes.
Walle på Latin som faktisk er brukt om en dal på Mars, finnes også mange steder i Norge som « Begrenset Flate,»(128) brukt både horisontalt og vertikalt.
På engelsk Wall eller nesten likt Valley.
Valle Hovin, Valle i Setesdalen og Vallaheiene, men også med en L , som i Valen, Valestrand, Valhall og Valsvatnet.
Historieskrivernes far Grekeren Herodot som lever ca. 450 år før Krist, skriver om hans Europa som bare er vestkysten av Svartehavet, Hellesponten og Egeerhavet.
For han eksisterer ikke et vestlig Europa. Han beskriver, som i et eventyr, noen vesener i nord som bleker håret og lever i dvale 6 måneder i året.
Snøen kaller han dun lignende. Menneskene lever av å spise kongler.
Med unntak av Den Italiske Halvøy, synes hans Vest Europa til utelukkende å være bebodd av barbariske villmenn?
Det vesle vi vet så langt tilbake i Europa, er basert på romerske historikeres skrifter, som ikke går så langt bakover i historien før Krist.
Vi har jo beretninger om gotiske og germanske folkevandringer, men disse skjedde ikke så langt tilbake i tid.
Dessuten foregikk alle vandringene sydover til varmere strøk. Ingen dro den andre vegen
mot nord.
Romerne brukte uttrykket: «The motherhood of mankind».om Skandinavia.
Uendelig mange menneskene strømmet ut derfra og sydover mot Rom.
Selv om der kan ha vært ekspedisjoner til «det kalde nord», ville neppe deres språk hatt så stor innvirkning at natur-stedsnavn i Norge har blitt til fra deres språk.
Dette forteller bl.a. historien om Pythea sitt besøk til Thule (010)(Telemark).
Der romerne da begynte etter den tid (år. 325 f. Krist) å kalle alt land nord for Danmark, «Ultima Thule» («Det som ligger ytterst»), utenfor deres verden. Der navnet Thule er det navnet de innfødte har på stedet.
Parentesene henviser til tidligere blogg-innlegg som går grundigere inn i det spesifikke emnet.