Blogg nr, 167    Engelsk—Norsk.

Jeg tilhører den generasjonen i Norge som fant språket engelsk meget vanskelig. Født under og rett etter krigen.
Den fremmedaktige artikulering i dette språket gjorde det spesielt vanskelig, f.eks. i motsetning til tysk, som nesten bare var å uttale slik det var skrevet.
De neste generasjonene fikk det betraktelig lettere. I deres levetid har det engelske språk vokst til å bli et verdensspråk som har influert vårt språk i stor grad. Men vi kan fortsatt høre at selv den neste generasjonen, ikke helt har fått det til.
Hør bare på Natosjefen, Stoltenbergs sære aksent på det engelske språk, selv om han bruker alle ordene korrekt.
Generasjonene etter ham igjen, synes nesten å ha fått sitt andre språk inn med morsmelken.
Så når jeg med min, slett ikke korrekte engelsk, prøver å belære mine «verdensmester» akademisk utlærte barn, om at engelsk i sin grunnform er opprinnelig norsk, avstedkommer det selvsagt en mengde kommentarer og tildels latter fra dem.
Men når latteren har avtatt, så er det ikke helt utelukket at jeg kan få en og annen SMS fra dem med et ord som de har funnet i det engelske språk, som er forunderlig likt det tilsvarende ord i norsk.
Faktisk så er språkene så like at alle medlemmene i en familie har nøyaktig samme betegnelse på begge språk, nesten alle menneskekroppens navn, jordbruksredskaper og også en stor del av navn knyttet til sjø og båter, har nesten samme navn.
Kunne ikke, i fotballens hjemland, ordet keeper, komme av det gamle norske ordet «kipe»(bastkurv) som i sin grunnform betydde «å holde fast»??
Eller ordet «old» som vi så tydelig har hatt, f.eks. oldtiden og olding, men har erstattet med ordet gammel, som tilsynelatende ikke har relasjon til ordet “old?
Ordet «lad» for unggutt som vi bruker som kjælenavn , tusseladd, Askeladd og Puseladd?
Eller engelsk, gruesome, som er åpenbart et norsk ord. Den første stavelsen gru eksisterer ikke på samme språk, selv om skottene bruker sjeldent “grue” for å gyse.
Førstestavelsen “gru” på norsk, har en mengde varianter.

Kanskje ikke rette båttypen for bosetting av bønder, men “farm” når det var lastet.

Da 1000 års-staden på Floli ble etablert, var der en mengde gamle emeritus («utgått på dato») professorer fra England og Island tilstede på en rekke «allmanna» møter i den anledning.
Jeg fremmet da den opplysning at det engelske ordet for bondegård, «farm», var et norsk ord.
Dette vakte selvfølgelig sterke protester fra de engelsktalende deltagerne, som mente at det kom fra en forvanskning av fransk for en slags «leilending».
Da mine engelsk kunnskaper ikke var av en slik standard at jeg kunne begi meg ut på en ganske opphetet debatt om denne min påstand, trakk jeg meg, feigt ut.
Det foringer dog ikke det at jeg er overbevist om at jeg har rett i denne min påstand.
Sulingene, særlig fiskerne i Solund, bruker/brukte ordet «farm» om en båt som var godt lastet, særlig da med fisk, men også med f.eks. ved.
Ordet ved minne meget om det engelske «wood»??
For å forstå påstanden:
Den første bonde (boende, i motsetning til reisende) må nødvendigvis bygge et gjerde rundt dette som han dyrker, for å beskytte det mot beitende dyr og annet.
Gjerdet heter gard, som da blir navnet på alt han dyrker innenfor.

Gard av stein, slik den har vært bygget i tusener av år.

Jorden selv synes ikke å få navn, bare det menneskeskapte på den.
Gard finner vi igjen som « to gard» vern/beskyttelse og «garden» hage, i engelsk.
Når de norske vikingkongene erobret jordbruksland på andre siden av Nordsjøen, var
hovedhensikten, verken jomfruer eller kirkegods, men mer jordbruksland.
Derfor må en mengde bønder, fra særlig vestlandskysten i Norge, ha fulgt i deres fotefar og etablert seg i dette nyvunne landet.
Alt de hadde av eiendeler tok de med seg i båten som fraktet dem over havet.
Dette ble kalt «farmen», som da ble plassert på denne nye plassen og dannet grunnlag og navn for den nye gården.
Gamle islandske sagaer bruker flere ganger dette ordet farm om alt de hadde med seg.
Slett ikke så ulikt, 800/900 år seinere , når hvite folk dra tvers gjennom Amerika i slike «prærie-skonnerter» som rommer alt de eier, på jakt etter det samme, mer jordbruksland.
Kong Harald Hardråde uttalte, før han dro på erobring til England:
«På annen hver gård der borte, sitter det en mann eller kvinne av norsk avstamming. Dette er mer enn nok grunn for å innlemme England i mitt rike.»
Så det er ganske tydelig at der har vært en betydelig utvandring fra Norge.
Desverre gikk det ikke slik, men en mengde områder rundt hele øyriket, ble norske og litt danske i forskjellige perioder etter år 1066.
Øyen Man og også Ytre Hebridene forble norske i adskillige hundre år etter.
Begrepet «skip» etter det gamle ordet «skipa» skape/danne, eller styrebordet, «starboard» og bordet bak, «baboard.»
Engelsk bruker ordet «plank» uavhengig av tykkelsen, mens vi setter grensen ved en og en kvart tomme, tynnere enn det, blir bord. Som i«overboard».skipsside .
Det gikk ikke så bra med disse utvandrede bøndene.
De gjenværende i Norge fikk tilbake odelsretten av kong Håkon med tilnavnet den Gode.
Noe den norske bondestand har nytt godt av siden da. Til tross for grådige prester og tilsvarende danske adelsmenn.
Med på lasset (farmen) til England, fulgte også den gamle småkonge mentaliteten, der all jord tilhørte kongen som han kunne dele ut til dem som var flinkest til å “gni ham på ryggen”.
Lensvesenet (lens-mann) vokste frem der borte og gjorde nesten alle bønder i England til leilendinger, eller «ikke eiende jordbønder». Et system som tildels eksisterer i dag også, sammen med adelskapet.
Et meget klart bevis på det jeg påstår, er det at fiskerne dro ikke over.
Hvorfor skulle de det? De hadde mer enn nok fisk her i sitt eget land.
De fleste engelske navn på forskjellig fisk, utenom ordet fisk, er ganske så forskjellig fra de norske navnene.
En gang i Norge ble det etablert et system for å transportere øvrighetspersoner, som prest, bisp og fut, langs dette vidstrakte landet vårt.
Langs kysten var det i hovedsaklighet med båt dette foregikk. Bønder ved hver 6 nautiske mil, fikk i oppdrag å ro disse personene.
Da det var båter lik våre gamle færinger eller tilsvarende større båter de brukte, ble disse honorære menn plassert i akterstavnen, da det var allmuemannens jobb å ro.
Der i akterstavnen var det på alle båter et spantepar som var som laget til en sitteplass for en mann, rangen.
Dette er en av to ranger på en spiss-stevnet båt. De var på gamle båter vanligvis  laget av trerøtter som var vokst i den formen, noe denne ser ut som også.

Jeg mener denne «rangen» er det som har skapt begrepet «rangorden» som brukes i alle offentlige systemer for å markere hvor hver enkelt individ hører hjemme i fellesskapet.
Det samme systemet, i enda større grad i England, og nøyaktig det samme ordet. Selv om de har byttet ut g med en k.
Jeg prøvde engang å telle hvor mange ord i engelsk som var identiske, eller nesten lik våre egne.
Bokstaven «a» var vanskelig fordi det er også den bestemte artikkel på engelsk, men «b» gav over 50 likehetstreff etter en overfladisk sammenligning.
Tar man ordene f. eks. Vase, smear og rake på engelsk, ser man at ved å radbrekke aen til en tilnærmet norsk æ og å sløyfe vokal-endelsen, blir ordene omtrent slik vi uttaler dem.
Antagelig skyldes dette i den engelske språkutvikling, påvirkningen fra fransk som ble det ledende språk etter erobringen i 1066.
Ikke så ulik det som vederfarte oss, da danskene påtvang oss, sitt språk.. Det å snakke “dannet” er jo virkelig å snakke mest mulig  dansk?

Eventyr må vel være blant de mest norskeste av alle ord, men det er da meget likt «adventure» når man ser det skriftlig.
Det norske eventyr har mange flere betydninger enn «adventure». Noe som kanskje indikerer at det er grunnordet?
Likeledes er det sannsynlig at disse utvandrende bønder tok med seg adskillige stedsnavn til dette nye landet, uten at den opprinnelige naturen nødvendigvis passet med navne betydningen.
Vi vet f.eks. at New York kommer fra stedet York, som opprinnelig var det vanlige norske navnet Jorvik.
Navnet til den kjente valgforsker som nå er død, Aarebrot, et spesielt norsk navn, finnes også på østkysten av Skottland, i en litt «anglifisert» utgave. Et navn som forteller at der er så trangt at en robåt risikerer å brekke årene gjennom passasjen. Jeg kjenner til en rekke slike plasser og navn.
Noe så alminnelig som de norske folkelige navnene på kjønnsorganene, finne der også, om enn i en litt annen variant, men lett gjenkjennelige.
«Friend» er tydeligvis det samme som vårt gamle frende, som på norsk hadde en mye videre betydning enn bare venn.
England som er en sann «lapskaus» av mennesker og språk, der keltere, romere, angel-saksere, nordmenn, dansker, franskmenn og ikke å forglemme de kanskje opprinnelige piktere, alle har bidratt med språk.
Asa-troen som styrte Skandinavia før kristendommen, synes også å ha eksistert i sterk grad i England også. Det viser flere navn på ukedagene deres etter «våre» gamle guder, ganske så klart.
England ble kristnet bare 2 hundre år før Norge.
Det engelske verbet « to do» kan meget vel være vårt ord for et do. De sier bl. a. «lo» for det samme. Eller «pi» for å pisse, der vi, (Norsk språkråd) fortsatt sliter med dansk påvirkningen «tisse».
Det er ikke det at engelskmennene har tatt etter vårt språk, men det er det at “våre” utvandrede nordmenn har blitt engelskmenn. Slik det også skjedde, tilsvarende med engelskmenn i Amerika.
En polakk som besøkte meg engang, hadde studert både engelsk og norsk i flere år, og snakker begge språk meget godt, var enig i min påstand. Han gjorde det kunststykke å gå inn på en bar i London og hevde at deres språk var opprinnelig norsk.
Jeg misunner ham det slagsmålet.