Blogg nr. 182.     Fortsatt Øyfolket

Tolvte del.
Selvsagt var det ikke bare «glansbilde» av disse folkene heller.
En gammel enke kontaktet meg og ville vite hva det ville koste å installere klosett og varm vann i hennes bolig på en liten øy i nærheten. Nilsvikja.
Jeg fortalte at Staten nå gav meget rimelige lån for nettopp dette, det var nærmeste som en gavepakke til gamle over sytti år.
Hun skulle ta det opp med sin sønn som bodde i nabohuset.
Seinere kom hun igjen og sa at hennes sønn mente det skulle ikke være gjeld på huset når han tok over, etter hennes bortfall?
Huset ville sannsynligvis doblet sin verdi om hun hadde latt staten koste dette, som ville kostet sønnen adskillig mer, når han skulle overta. Dessuten ville det gitt henne, hans mor, en meget triveligere alderdom???
Jeg har tidligere beskrevet naturen i Ytre Sula, men det var nesten alle steder på den tiden, fritt for vegetasjon.
Da vi ankom Færøy, kom andre barn og ville leke med mine. De viste frem med stolthet noe de kalte «skogen». Det var 5 gamle buskfuruer som vokste på en knaus.

Huset som bare hadde kjeller på fjære sjø.

Det var vanskelig å venne seg til en natur uten et eneste tre. Det hendte jeg dro inn til Vaulen på «fastlandet», der vokste det gammel planteskog av furu, bare for å kjenne følelsen av skog igjen. Der var bare noen få små ubebodde øyer/holmer som var beplantet med buskfuru for meget lenge siden. Dagens Sula synes å bli overgrodd med dette «ugraset» Sitkagran overalt.
Etter hvert ble jeg ganske så dreven i det å gå med Hermann alle steder i mørke.
Det har forundret meg ofte hva et menneske kan trene seg opp til ved å ta i bruk instinkter som vil alle har, men som blir ødelagt av alle tekniske hjelpemidler.
Dyr og såkalt primitive mennesker, har aldri vansker med å finne vei og retning?
På en holme, skjær nærmest, som heter Pakterholmen, bodde der en enslig mann som jeg ofte traff roende på sjøen. Den eneste grunnen til at jeg ikke rente på han om natten, var de kvite årebladene som lyste i mørket. Han hadde ikke strøm i huset sitt, eller motor i båten.
Der levde han aleine, men i seinere tid har jeg fått vite at han hadde engang hatt familie og barn. På slutten av hans liv hadde han fått valget mellom å sette inn telefon eller flytte til gamleheimen
Han valgte det første. Det andre sto der skrekk for blant de fleste av de gamle blant øyfolket.
PÅ Færøy bodde der tre ugifte søsken, Einar, Lidvora og Nils. Nils som var yngst, hadde reist ute som maskin chief i hele sitt tidligere liv. Han var alltid så interessert i hvor jeg hadde vært og jobbet. Han fortalte at han var plaget med «vannet» og måtte opp om natten ofte, så et toalett sto høyt på ønskelisten.
Einar som var eldst bestemte, han mente at utedoen som deres foreldre var nøyd med, var bra nok for dem også. Slik ble det, den eldste bestemte!
Nils drev som fisker etter han var pensjonert. Jeg mener å huske at jeg laget en rørsløyfe til kjølevannet fra motoren, inne i kahytten på båten hans. Ellers så kunne han ofte gi meg beskjed når det var en «ferd» med fisk. Det er nemlig slik at noen ganger synes det helt tomt for fisk i sjøen, for så å være mengder. Dette ble kalt en «ferd». Ganske så annerledes enn inne i fjordene.
En gang kom han inn med en brugde som han hadde fanget i garnet sitt. Brugden lå og fløt langs båten hans (26 fot) og var lenger enn den. Brugde er verdens nest største fisk.
De sakkyndige på øyen, sa at denne brugden ville gitt en halv tønne olje.
På Gåsvær ble det påstått at de hadde tatt en brugde engang, som gav 7 tønner olje. Det må ha vært en forskrekkelig stort monster?
En gang rustet jeg meg ut for å prøve «Nordregrunnen». 150 meter dypt og 1 time og kvart å gå, rett vest fra Ospa. Jeg husker ikke helt hvordan jeg fant den, høyst sannsynlig ved hjelp av mèd (krysspeiling) som var blitt meg fortalt.
Det ble rundt 150 kilo sei, som jeg hadde store problemer med å bli kvitt. Jeg skulle selvfølgelig gått rett til fiske mottaket på Ytreøy og levert, men det var jo stas å komme hjem med en slik fangst. De fleste hadde nok fisk til eget bruk.

En mann bygget seg nytt hus i Furevik i Hagefjorden, der jeg gjorde rørlegger jobben.
Han var nysgjerrig på hvor jeg kom fra. Han fortalte at han hadde 4 døtre og spurte om ikke jeg hadde bruk for en av dem?
Jeg takket høflig nei, da jeg var fornøyd med den ene jeg hadde.
Mange, mange år etter, traff jeg en eldre dame på Hersvik som sa hun hette Furevik.
Da jeg sa at hennes far hadde budt meg henne eller en av de tre andre søstrene hennes engang,
lo hun og sa det var typisk for hennes far.
Jeg kunne jo undres hva jeg hadde gått glipp av?
Hagefjorden var «langt inne i landet».
Da var det bedre å dra til enken Herland på Indrevær. Jeg måtte legge Hermann for anker og ro inn til huset hennes på vestsiden, helt til vinden skiftet og jeg flyttet båten til østsiden.
Hun kom dragende med alt mulig som skulle repareres, nå da hun hadde fått en «handyman» i huset. Da hun kom med tv-en også, sa jeg nei.
Jeg fikk likevel en fortreffelig forpleining.
Jeg tror hun hadde vært ordfører i Solund, den første kvinnelige i Norge?
Jeg hadde ikke så mange andre jobber hos «folket på vestsiden av Straumfjorden»,
fraflyttingen var allerede startet der ute.
Derimot på Ytre Sula hadde jeg mange, og en mengde mennesker som jeg ble kjent med for resten av deres liv.
Katinka Stendal var en enke som bodde på Kolgrov hvor jeg laget et sanitæranlegg.
Jeg husker best, veien eller stien bort til huset hennes. Den gikk over et glatt svaberg, hvor det var boret huller for noen jernstenger hun kunne holde seg i om vinteren med snø og is.
Ingen kvinner av idag ville gått den stien?
Huset og kaien til Kristian og Judith på Kolgrov. Gode venner.

Kalgraf er familienavnet på dette stedet, selvsagt for-dansket, men Kol betyr vind, som i Kolbotn, Kolås og flere.

Huset hennes lå meget «livdelig» (beskyttet for vind) til, slik at når jeg hadde stått og arbeidet inne i hennes kjeller i 3-4 dager, hadde været endret seg uten at jeg hadde registrert det. Når jeg da gikk ut og rundt neset med Herman, fikk jeg storværet ganske uventet rett imot. Det var da jeg så grunnbrottet på Strandabåen på vei mot Hjønnevåg.
Lærerikt og slett ikke ufarlig!
Her på Kolgrov bodde en mann ved navn Eide som drev butikken og en annen mann, ? Kalgraf som drev som maler, de hadde begge vært med i gjengen til Shetlands Larsen.
Ellers var der et meget hyggelig par, Kristian og Judith, han var postmann og hun drev telefonsentralen, samt at de huset folk som drev Decca stasjonen på Kolgrov. De ble meget gode venner av meg. Deres 2 sønner bygget begge hus og bosatte seg der.
Slett ikke en selvfølge!
Det ble fortalt at Kristian var den eneste og første som hadde bil der på øyen. Da det da var en til som kjøpte seg bil, endte det med kollisjon mellom de 2 eneste bilene på hele øyen.
Judith ble enke tidlig, hun fikk slag og kunne ikke snakke forståelig, noe som tydelig var til stor bakdel for henne når jeg traff henne seinere i livet.