Blogg 177 Øyfolket i Sula
Syvende del.
Tett inntil kaien på Lågøy er det brådypt, jeg skriver om den innerste og østligste kai, men et stykke ut fra kaien grunnes det opp til ca 35 meter dybde. Her var muligheten til kanskje å finne roret.
Jeg la meg på ca. 30 meters dybde, da kunne jeg se ned på grunnen. Etter å ha svømt rundt en stund så jeg roret ligge ute på kanten av grusbakken. Jeg måtte endel dypere enn det jeg vanligvis dykker, det var særdeles vanskelig å få fast et tau i roret fordi det lå delvis nede i grusen. Jeg hadde også liten tid, da luften minker fort på den dybden.
Folk på land begynte å hive opp tauet mens de dro det mot den vesle fjæren i sydenden av kaien.
Tauet løsnet i det roret kom inn på grunt vann, men vi hadde klart å berge det.
Gåsværingen Asbjørn ble så glad da søket hadde lykkes. Han holdt en hel oppvisning, der han fremførte en solo dans for meg, av glede. For meg en ganske så uvant reaksjon fra et medmenneske, men meget hyggelig.
Lågøy kai. Det kvite huset er den gamle butikken.
Det å vise følelser var sjelden kost i dette samfunnet. En man kunne krysse Lågøyfjorden i et forrykende vær. Når man da spurte ham om det ikke hadde vært en tøff tur, kunne han svare ganske så rolig: «Det var litt vind» eller «Det var litt sjø». Så absolutt ingen «syttende mai tale».
Det ble slik etter hvert at jeg begynte også å uttrykke meg på samme lakoniske måte om forhold på sjøen.
Første våren i Sula, skulle det feires 17 mai på Hardbakke. Jeg var vant med, fra min bergenske bakgrunn, store talere som lirte av seg «store ord» på en sådan dag.
Talen skulle holdes av Alf Steinsund, den samme mannen som har skrevet bygdebøkene for Sula.
En relativ liten, beskjeden mann, som så visst ikke gjorde en så imponerende entre på scenen.
Han hadde en så lun måte å fremføre sitt budskap på, at det gikk faktisk noen sekunder før man fattet hva han virkelig hadde sagt.
En av de flotteste syttende mai taler jeg har hørt. Fremført med et vidd og underfundighet som fikk tilhørerne til virkelig å høre etter. Alf Steinsøy har fått en pris for måten bygdebøkene er skrevet på Da særlig for dette å kunne uttrykke seg på en så treffende måte.
Denne bergenske entusiasmen som jeg brakte med meg, falt litt platt til jorden ved møte med slike uttrykk som «litt vind.»
Der er meget stor forskjell på måten å uttrykke seg i byen, enn den måten sindige folk på landet gjør.
Fra min barndom husker jeg vi kunne spørre et barn som ikke «var så stor i kjeften»:
«Er du dum eller er du fra landet» Ungene hadde oppfattet at barn fra landet uttrykket seg på en annen måte. Det var så absolutt ingen nedvurdering av den andre, men to med forskjellige kulturbakgrunn.
Så jeg hadde mye å lære. Dette klassiske bergenske, et kjapt svar som fikk alle til å brøle av latter,
men som noen ganger heller ikke hadde vært innom hjernen før det kom ut,.
Slike svar kunne meget fort bringe deg i uføre her i Sula, som ikke tok replikken for det den var, men la en dypere mening i den også.
Aslaug i Færøvikja. En hyggelig, gjestfri og myndig dame.
Jeg var på en «merkelig» juletrefest, første vinteren. På Færøy var der en skole med bare 8 barn.
Foreldrene til noen av disse barna kom da, etter innbydelse av lærer Toralf, på denne «festen»
Det ble ikke sunget eller spist noe, vi bare satt der i fellesskap en stund og utvekslet noen banale ord, mest om været. Så gikk vi hjem, hver til sitt.
Seinere når man kom i Buskøyna neste lørdag, kom noen av de som hadde vært på festen bort og håndhilste og «takket for laget» i denne hyggelige sammenkomsten vi hadde hatt.
Det var ikke fritt for at jeg undret meg litt over deres «hyggelige sammenkomst», men det må være klart at menneskene bodde som nesten ene familier rundt på de forskjellige øyene og var lite vant med sosiale samvær, som derimot byfolk «vasser» i.
Noen ganger ble jeg leid inn til å skysse selgere av forskjellige ting, rundt på øyene for at folk skulle få «den unike mulighet» til å kjøpe deres produkter. Bymannen i meg flirte av disse
handelsmennene, men de solgte varer som bare det. Folk var underernærte på varer og omgang med andre mennesker.
Før den tiden jeg bygget vassverket på Hersvik, var ankomsten til kaien der, litt av en prøvelse for en fersk bymann.
Kaien var karakterisert som meget dårlig trekai i boken «Den Norske Los» så det var ikke bare min «udugelighet». Pullertene var bare runde trestammer uten stopper på toppen, slik at fortøyningsløkken, ved høy flo, lett kunne hoppe av. Da kaien var meget utsatt i nordavinden, kunne det fort oppstå vanskelige situasjoner for en ene mann, om den hoppet av. Det ville bare være noen sekunder før man drev sidelengs inn på sandstranden.
Jeg hadde alltid den følelsen av at folket på Hersvik, satt bak kjøkkengardinet og iakttok meg, meget spent på hvordan bymannen skulle klare dette.
Etter byggingen av vassverket, var situasjonen ganske så annerledes. Nå var der nesten alltid en mann som kom og tok løkken når jeg la til. «Han e frisk i dag» var ikke en så uvanlig kommentar.
En mann som bodde helt nede ved kaien, spurte meg en gang om jeg visste noen råd for klosettet hans? Han påstod at det rant så dårlig ned, ved høy flo?
Det var den gang et helt ubegripelig problem, på grensen til det latterlige, som jeg da ikke visste svar på. Han ble ganske så rasende da jeg slo det vekk som en vits. Hvem er det som vet om det er flo eller fjære når man går på do?
I seinere tid har jeg lært.
En gang kom det inn en kone til meg da jeg var flyttet til Eivindvik, hun klaget over at det rant så sakte ned fra klosettet. Jeg var da blitt ganske så erfaren med hvordan disse fiskerne på de ytterste øyene hadde installert sine moderne avtreder.
Mannen var på fiske, og jeg visste at disse fiskerkjerringene var meget flinke til å ordne opp når «husets herre» var vekke. Jeg ba henne gå ned i kjelleren og ta boremaskinen hans.
«Den var grønn» kommenterte hun. Så skulle hun ta en bor, like tjukk som en blyant og sette inn. Hun bekreftet at han hadde en stor svart snelle med el. ledning som da rakk helt ned til sjøen. Jeg ba henne bore 5 hull på oversiden av den store svarte rørledningen som gikk ut i sjøen litt over «sjømålet». (Høyeste vannstand) Meget skeptisk reiste hun hjem med den beskjeden.
3 dager seinere ringte hun: «Nei, det var det beste rådet hun noen gang hadde fått, nå rant det fra doen som bare det».
Jeg hadde det riktig hyggelig resten av dagen, ved tanken på denne samtalen.
Saken er det at noen av fiskerne på disse øyene hadde ofte kjøpt en stor plastslange (4 tommer) når de hadde vært i byen med båten sin. Slangen var lagt fra et stykke ut i sjøen og opp til huset, hvor de da hadde plassert klosettet rett på slangen. Det er klart at dette ville skape problemer.
Det blir som å holde en ølflaske opp-ned, den vil stå og gulpe ut væsken. Luften som sto i slangen mellom sjøflaten og klosettet, hadde vanskelig for å komme ut. Når hun da boret disse hullene, ville luften unnslippe der og vannet ville renne fritt fra klosettet.
Ikke genialt, bare rein fysikk. Helt sikkert ikke nevnt i teknisk etats direktiver?