Jeg må korrigere meg litt. Jeg har i flere innlegg hevdet at språket vårt skal være det eldste av all vår kultur.
Ved nærmere vurdering, kan det se ut som noen av våre stednavn har røtter i et språk som er ukjent i dag.
Vi vet at gammelnorsk var det språket man snakket i Norge og på Island for ca. 1100 år siden.
Antar vi språket endrer seg like mye opp gjennom århundrene, vil et språk som er ytterligere 1100 år gammelt, være ganske så fremmed for oss, for ikke å snakke om et språk som er ytterligere enda 1100 år eldre.
De eldste rune inskripsjonene vi har, skal være datert til ca. 200 år etter Kr.F.
Så et slikt språk, mer enn 2000/3000 år gammelt, vil være ukjent for oss.
Jeg sammenligner ofte stedsnavnene våre med slik et nedbrent hus fremstår. Bare skorsteinen rager opp og gir en liten ide om hvordan huset opprinnelig så ut.
Stedsnavnet Thule som jeg har gitt en rasjonell og plausibel stedsforklaring i blogg innlegg nr.010, skal være området Telemark.
Dersom man akseptere dette, vil da navnet, med meget liten forskjell, være minst 2325 år gammelt, for det var så lenge siden Pythea skrev en bok om at han hadde besøkt landet, Thule.
I tillegg er det sannsynlig at navnet den gang kan ha vært ytterligere minst 1000 år eldre.
Isdal og isfjord har jeg forklart i et annet blogg innlegg, nr.034, skal bety/ha sin opprinnelse fra det mytiske norrøne ordet Isarnkol som betyr Blæsterbelg eller blåsebelg, der «is» står for jern og kol står for vind(drag)
Dette var det verktøyet man brukte til å utvinne jern av myrmalm. Jernalderen begynte i Norge 500 år før Kr.F. Det er da stor sannsynlighet for at navnet stammer fra begynnelsen..
Selvfølgelig kan en mengde andre stedsnavn være like gamle, men det er vanskelig å kunne konstatere alderen.
Stedsnavn autoritetene skiller mellom Naturnavn som de eldste, og Kulturnavn etter menneskelig aktivitet. Man har satt et kunstig skille i tid, til rundt år 500 etter Kr..
Da begynte jordbruket skikkelig å vokse frem, og det har vært mulig å lage systemer av navneformer for å tidfeste dem.
Naturnavnene etter naturens utseende og særpreg, synes ikke å la seg katalogisere.
En rekke stedsnavn i Norge finnes i andre europeiske land og språk også, der de tilsynelatende står for den samme naturen som i Norge. En Belgier bekreftet en gang at «lo» i Oslo kunne være det samme som «loo» i Waterloo, der begge sto for elveslette.
Mare som betyr hav på Latin, har vært brukt i Norge også. Marebakke, marekatt, og kanskje også Møre? I samme språket heter øy, Isula. En rekke øyer her i Norge heter Sula? Det kan tyde på at dette har vært ordet for øy i Norge engang.
Lengst sør i Frankrike heter et nes mot Middelhavet,Agde. Det samme som vårt Agder. (kant eller knivsegg)
Alna elven som har vært årsak til navnet Oslo, (Osen ved elvesletten) har en navnesøster i England der et sted og en elv?, heter Alnemouth.
Det er naturlig å tro at navnene har oppstått da vi hadde et felles språk i Europa. Som da kanskje har vært del av det Indoeuropeiske språk.
Dette medfører en stor alder som kanskje ingen vet noe om.
En rekke europeiske nasjoner har navn etter folkestammer som har innvandret andre steder fra i løpet av de siste vel 2000 år. Bare Skandinavia synes å ha innbyggere fra «tidenes morgen».
Som romerne skriver: Øyen Skanza, «the motherhood of mankind.»
I følge islendingen Snorre Sturlasson i Kongesagaene, kom en gruppe mennesker, kalt Æsene, inn i Skandinavia litt før Kr.F. og tok makten i Danmark og deler av Sverige.
Som vanlig er med nye makthavere, blir det i følge Snorre, deres språk som overtar.
Nøyaktig slik som danskene gjorde oss og språket vårt til husmenn for 400 år siden.
Asa-troen oppstår og blir vår religion med sine Hov og bloting til hedenske guddommer i de neste 1000 årene.