Jotneskipet

I mine gamle skriverier lenge før stedsnavnskriving, har det dukket opp noe som jeg må ha skrevet i en av mine mer lyriske perioder.
Ingen sier vel nei takk til en slags eventyr, som har sin bakgrunn i fantastisk natur her i vår nærhet, og kanskje gamle mytiske sagn?

« På den tiden da kjempene levde på jorden» står det å lese i Bibelens første Mosebok.»
Eller som Norges første fedrelandssang sier så flott: Skål for Norge, kjempers fødeland.
Kjempene i Norge var Jotnene, som bl.a. Odins Gevjon avlet sønner med.
Disse fordums giganter, som i våre eventyr danner grunnlaget for troll, riser, huldrer og gygrer og som i utallige generasjoner har fremmet fantasien til unge og gamle i dette landet.
Hvor kom de fra disse Jotnene? Ja si det!
Eldre Edda sier de kom ut av isen da den smeltet etter istiden.?
Da begynte vel smeltingen ute ved kysten?
Søre del av kysten i Sunnfjord, bugner av navn som vitner om kjemper.
Det kan synes som om dette har vært lekeplassen til disse gigantene.
Ytterst ligger dette flate landet som Bulandet og Værlandet danner. Det er så lavt at det på avstand, noen ganger ser ut som husene til de som bor der flyter på havet.
Opp av denne pannekaken stikker en meget naturlig utseende stortå, 100 meter høy. Den blir kalt Værøytåna.
Rett innenfor ligger en monolitt av en øy, »Den norske hest» eller Alden kalles den og ser granngivelig ut som en 500 meter høy hest på vei mot land.
Lenger nord ligger øyen Kinn med jotunhogget tvers gjennom, kalt Kinnaklova.
Innenfor Alden ligger Tviberget med sine karakteristiske to topper, som navnet tilsier.
Innen for der igjen, den sagaomtalte øyen Atløy, med sin mer enn 100 meter høye Brurestakken. I sannhet, en brudekjole for en kvinnelig Jotne.
Fjellet Krakken som markerer nordre innløpet til sundet der sjøuhyret Kraken holder til, nemlig Krakhellesundet.
Her ved det nordre utløpet av Sognefjorden, etterlot Jotnene skipet sitt, ved dette sentrale punktet i landet, før de bosatte seg i fjellene innerst i Sognefjorden, «Jotunheimr.»
For dem som har øyne å se med:
På nordsiden av Sognefjordens begynnelse, i dag kalt Risnehalvøya,

d.e. kjempenes halvøy, ligger det halvt opptrukket på land. Best ser man det, om en kommer kjørende med bil over Rutledalen fra Nordgulen. Stopp på vei ned til fergen, og nyt dette majestetiske synet på andre siden.
Stevnen som rager opp mot øst, 700 meterhøy, Lihesten kalt, med Gygrekjeften øverst med sin ene tann.
Den loddrette skutesiden, vendt mot sør, 600 meter høy, delvis i sjøen og delvis innover land.
Den fraflyttede plassen Årebrot, presis der styreåren var plassert på vikingenes skip, helt akter på styrbord side.
På Nordsiden som vender mot Åfjorden i Hyllestad, også der 600 meter loddrett i sjøen. Hele dette gigant skipet er 12.000 meter langt. Bare et par steder, på sørøst siden, er det med store vanskeligheter mulig for et menneske å komme opp.
Utrolig? Gå inn på kartet og se, Prekestolen i Lysefjorden blir småtterier.
Vestsiden, som grenser til dagens Storakersund, har også denne bratte fjellsiden, men her kommer alt vannet ut, fra denne gudevakre dalen som danner innsiden i dette eventyrlige Jotneskipet.
Her ligger gårdene Porten og Storaker, som bare har sjøen som adkomstvei.
Dalen danner en meget isolert, både flora og fauna.
Sammen med en rekke fossefall og store vann, utgjør dette en natur som får en til tenke på de gamle hedenske gudene. Navn som Trollebotn, Gygrekjeften og Gandegytten bekrefter dette.
Enda et naturfenomen rommer dette «skipet». Et stykke aktenfor stevnen», Gygrekjeften, på «babord» side, ligger et stort vann på 600 meters høyde. Vannet synes ikke å ha noe avløp, men konstant vannstand. Hvor vannet blir av har vært et mysterium. Noen mener Åfjorden har navn etter en undersjøisk elv fra dette vann.
Å er gammelt for elv. (Blogg 032)
Dette gigantiske og majestetiske «skip» oser av fordums guder og eventyr med troll og riser.

Etter jotnene kom æsene, som hadde mer menneskelige dimensjoner. Disse halvgudene hadde tydeligvis sans for dette gigantiske Jotneskipet, og viet det til Odins sønn, den vakre naturguden Balder.
De kalte det, etter han, for Baldershagen, fordi hage fra gammelt av, er et sted som naturen har isolert fra resten av landet, slik at man knapt behøver gjerde for å holde på feet.
Balder bodde i Gudeheimen på Breidablikk.
Den formidable utsikten herfra mot nordvest, til øyene Alden og Bulandet, vitner om at dette var et passende sted for han. (Blogg nr. 021)
Sitat fra sagaen ( eldre enn Harald Hårfagre) om Fridtjof Den Frøkne:

«Ved utløpet av Sognefjorden, springer det frem en strand vendt mot vest. Der er det en stor gård som er viet til guden Balder, og av hans navn ble den kalt Baldershagen. Der var det et svært trygt tilholdssted for kvinner, et storslagent gudshus, innrammet av et gjerde av tre. Det var et stort antall gudebilder der, men fremfor alt ble guden Balder dyrket. Dette stedet ble regnet som det helligste av alle, og i den grad at om noen skadde enten et menneske eller noe levende vesen der, var man enige om at han hadde begått helligbrøde.
Det var heller ikke tillatt for menn å ha seksuell omgang med kvinner der, ei heller var det lov å berøre dem på noen som helst måte.» Sitat slutt.
Tenk det! Lenge før kristendommen, i hedensk tid, var der et fristed for kvinner i Norge.
Navnet Storaker er tydeligvis et nyere navn, bare 1000 år gammelt, de fleste navn er mye eldre i Norge.
Sundet mellom her og øyen Skorpa, het i hedensk tid Saudungsundet.

Dette er det sundet, feilaktig lokalisert av norske historikere til Atløy i Sunnfjord, der Olav Digre Haraldsson ,senere kalt Olav den Hellige, fanger unge Håkon Jarl ved å spenne trosse over sundet.

På sin ganske voldelige kristningsferd langs kysten, synes Olav å ta i bruk et sterkt virkemiddel til å utrydde den hedenske Åsatroen.
Dette var bl.a. å sette nye navn på steder som hadde hedenske navn, knyttet til den gamle troen på æsene.
Navnet Storaker kan ha blitt til slik.
Den første av mange politiske stedsnavnendringer, grunnet innføring av kristendommen.