Blogg nr. 132 Shetland, Hjaltland og Vesterhavsøyene.

Igjen må jeg komme med en korrigering, etter å ha fått tilbake en utlånt bok.
Tormod Torfæus og Jon Fosse har begge i sine oversettelser av Fridtjov den Frøkne saga brukt navnet Orknøyene. I tillegg navngir de jarlen over Orknøyene til Jarl Anganty. Det går tydelig frem at han er underlagt kongen i Sogn, kong Bele. Ingen vet sikkert når han regjerte, men det er langt til bake i tid, selv i forhold til Harald Hårfagre.
Hukommelsen min er tydeligvis ikke det den var engang.
I nobelprisvinnerens oversettelse har han endret Soløyene til Solund. Navnet Solund er ikke eldre enn ca. 150 år, det rette gamle navnet er Sula. (Blogg nr. 012)
Det å begynne å skrive om disse Vesterhavsøyene bringer meg ned «Memory line».
Skal jeg fortelle om denne reisen til «Blåmennenes hule i Middelhavet» må jeg igjen krysse Nordsjøen. En reise som engang i tiden sto absolutt høyest på mine drømme prioriteringer.
Distansen fra de ytterste øyene i Gulen til Lerwick på Shetland, er 180 nautiske mil. En nautisk mil er 1852 meter.
Kursen er 262 grader, da Lerwick ligger på 60 breddegrad, 1 grad lenger syd enn Mjåneset her i Gulen. Kurs 270 er rett vest.
Med 1200 omdreininger på motoren, gjør Penelope en fart av ca. 6 knop.
Det er min første tur over Nordsjøen som stadig dukker opp i erindringen min, på tross av at jeg har krysset over 13 ganger med egen båt. Et oddetall, en tur tilbake mangler. Den kommer seinere.
Det eneste navigasjons instrument jeg hadde, var kompasset. Rettnok var det kalibrert av en profesjonell kompass mann fra Bergen, slik at jeg kunne stole på det. Men——
Alle har sikkert brukt kompass på land i ulike situasjoner, men det er noe helt annet å ikke ha annet enn svart sjø rundt seg i timer eller døgn.
Med en fart av 6 knop (6 nautiske mil pr. time) , tar det teoretisk 30 timer å krysse over.
Kursen er satt, det er bare å gi seg havet i vold.
Etter 8 timers gange på bare kompasskurs, slo det meg at rett før jeg dro, laget jeg noen høydeforlengere av stål på styrmanns stolen. Ikke umulig at disse kunne ha innvirkning på kompasset??
Jeg lemper stolen ut på dekk og noterer meg forskjellen. Litt av et regnestykke. Jeg må regne 8 timer tilbake og finne den nye kursen, stolen er uunnværlig på en så lang tur.
Allerede etter 8 timer har jeg , ved min egen tankeløshet, skapt en meget usikker situasjon for meg selv.
Der er minst 2 faktorer til som spiller inn på hvor jeg ender opp til slutt.
Vind og bølge styrke har selvfølgelig stor påvirkning, dessuten er der noe som heter strømsetning som også kan ha stor innflytelse.
Ingen av disse to faktorene lar seg gjøre, for en grønnskolling, å beregne. Så det enkleste er å glemme dem.
Jeg har lest en rekke sagaer fra vikingtiden, som forteller at det kunne variere meget hvor på kysten av Norge, disse overseilings skipene fikk landkjenning. Kysten av vårt land er meget lang, det skulle mye til for å bomme, men Shetland er en liten «holme» i forhold. Den kan man meget vel seile forbi??
Av alle de turer jeg har tatt over Nordsjøen, var denne et fantastisk unntak. Svarte-stille hele veien.
Selvsagt hadde vi disse store havdønningene som alltid er der, men tross alt. Svarte-stille?
Selv om man har «gullhår» en viss plass, så er der mer en nok andre andre utfordringer.
Skodde, for eksempel. Etter ca. 30 timers gange, kunne jeg høre brenning forut i skodden.
Etter kartet skulle dette være øyen Bressay, som lager havnen til Lerwick. Da skal det være dypt vann helt i berget, men var dette Bressay?
Med meget stor forsiktighet gikk jeg så nærme at jeg kunne skimte det grå berget. Jeg styrte til babord og fulgte landet. Tilslutt var det så dårlig sikt at jeg nesten kom bort i tarebladene langs land.
Da ankret jeg opp og entret opp i masten ved hjelp av vevlingene som Rolf Hafsås nettopp hadde laget til Penelope.

Da åpenbarte det seg et fantastisk skue. Jeg befant meg over skodden og så et stort fyr av utenlandsk design på styrbord side, et gammelt rustent skip lå for anker på babord side.( russer?)
rett forut så jeg en stor kirkegård. Ved å kalle opp Lerwick havn på WHF fikk jeg forklart at jeg skulle passere den på babord side, dermed var jeg fortøyd i havnen.
«Piece of cake» jeg hadde truffet blink.
Lerwick er et meget trivelig sted med hyggelige folk Det eneste er disse merkelige bilene de har.
Jeg hadde leiet meg en og satt meg inn, da jeg ble var en søt jente i butikkvinduet rett i mot som gapskrattet.
Da oppdaget jeg at bilen manglet ratt på førersiden. Etter det traff jeg på en mengde svensker, helt til jeg innså at jeg måtte følge kutymen i dette landet.
Navnet skal tidligere, i vikingtiden, vært kalt Hjaltland. Dette ble av nordmennene forklart til å bety «hjaltet (håndtaket) på sverdet. Det symbolske i at her begynte Norges erobringer av land videre sydover. Vår Hjeltefjord, skal være der folk fra Hjaltland kom inn i Norge, vanligvis via øyen Hernar som ligger lengst nord for Øygarden. Den har i gammeltid hatt stor betydning, med egen kirke bl.a.
Jeg har blitt spurt av shetlendere om navn forklaring, bl.a. har navnet Zetland blitt nevnt. De har ikke godtatt denne norske forklaringen, som jeg også, nå i ettertid stiller meg meget skeptisk til.
Denne såkalte norske versjonen er altfor ung og basert på et kulturnavn. Min antagelse er at et navn, kanskje Zetland? Har blitt forvansket av erobrerfolket og tilpasset deres ekspansjon.
Likeledes er Hjeltefjorden ikke noen fjord i det hele. Den må betegnes som et meget bredt sund som kanskje har hatt betegnelsen «Fold». Slik dagens navn Oslofjord heller ikke er riktig. Østfold og Vestfold forteller hva navnet har vært. Også dette brede sundet mellom Bømlo og Stord kan ha hatt dette fold navnet, etter det at en sentral skysstasjon i sundet, blir benevnt Folderøyshavn.
Shetlenderne er meget stolt over sin norske bakgrunn, nordmenn er alltid meget velkommen.
Det pussige er at dette folket, rent generelt, ikke ser ut som, eller har en væremåte som nordmenn.
Mens de andre øyene i Vesterled er befolket av etniske umiskjennelige nordmenn, skiller da særlig folk på Lerwick på Shetland seg ut.
De har en meget tiltalende umiddelbarhet som vi nordmenn trenger en viss tid til å frembringe.
Av alle de steder jeg har ferdes med Penelope står Lerwick og folket der høyest.
Dessuten er navnet Penelope meget høyt verdsatt i England. Penelope skal være det eneste krigsskipet som overlevde begge verdenskrigene. Uttalen av Penelope på engelsk over WHF høres fantastisk flott ut. De legger ekstra vekt på siste stavelsen.
Når det gjelder opprinnelsen til dette folket, brukes betegnelsen Pikter på alle som bodde nord for romerne ved Kr. f.??
Det er noe meget merkelig ved opprinnelsen og kulturen til alle disse øyfolkene.
Det finnes overalt på øyene, store stein konstruksjoner som kalles Brocher. Selv vikingene for 1000 år siden, anså dem for å være meget gamle.
De er bygget av tørrmur og kan best sammenlignes med utseende av en enorm flaske. En lav trang, inngang nederst, rund hele veien, 10-20 meter høy og uten tak. Den eneste forklaring man har, er at de skal være bygget som en slags borg til å gjemme seg i.
En forklaring som er vanskelig å svelge. På disse relativt fattige øyer, med lite jordbruk.
Hvilke sterke krefter, truet dem. De som nødvendigvis må ha kommet med båt, etter hva?
Mousa er en liten øy utenfor hovedøyen, her står også en slik Broch? Det ville ikke være så vanskelig for en fiende å klare å bryte seg inn siden det ikke er brukt mørtel mellom steinene?
Både på Shetland og Orknøyene har der bodd mennesker som var meget opptatt av å bygge med stein, selvsagt var der nesten ikke skog, men likevel disse enorme konstruksjonene , til hva?
Noen er blitt løselig datert til rundt Kr.f.
Den første turen var for over 40 år siden, da ble det sagt at disse norske treskøytene med ensylindrede oppfyrings motorer som der var noen av enda i Norge, når de kom bort der, skapte lyden de lagde en slags feber hos gamle bestemødre. Det var tydelig at der hadde foregått mye i krigens harde år, blant eksil nordmennene «over there».
Kanskje Knuten med Peer Gynt skulle prøve seg der også en tur?
Han har jo den rette «godlyden».
Jeg husker oppe i den gamle administrasjon bygningen, som er et slags museum.
Guiden som var der spurte om jeg kunne lese det som var skrevet i glassmaleriet på den ene veggen. Der sto det:
«Mit logar skal landet bygges», mener jeg å huske. Ikke så vanskelig for en nordmann.
Det forundret meg at hovedhavnen, Scalloway, der alle skøytene holdt til under krigen, lå på andre siden av hovedøyen, man måtte alltid gå rundt Sumburgh Head, et sted all sjøen fra nordsjøen skal ut i Atlanteren. Å runde dette «hodet» vet jeg av bitter erfaring er en meget tøff runde.