Blogg nr. 134 Jakten på Blåmennenes hule.
Jeg fikk engang et notat fra en av lærerne på skolen til mine barn. Jeg ble pent bedt om å ikke sette så mange griller i hodet på dem.
Jeg hadde fortalt historiske sannheter som var pyntet litt på for å få mine barn interessert i historie.
Slik fortellere opp gjennom tidene har pyntet og dramatisert hendelser, uten å endre de reelle sannhetene om hva som foregikk.
Dette hadde blitt gjenfortalt og fargelagt på skolen av min sønn, uten noen forbehold om sannhetsgehalten i historien.
Jeg mener at for å få barn til å motta lærdom og å stimulere deres medfødte nysgjerrighet, må man ofte fargelegge historiene litt. Det viktige er å få dem til å søke kunnskap. Den kritiske sansen til det de lærer må komme etter hvert.
Denne historien begynner en stund etter denne turen som min familie og jeg foretok og som jeg har fortalt litt om tidligere.
Det å oppsøke store trebåter som ofte kom til Sandals-kaien om sommeren, var blitt en vane jeg hadde lagt meg til. Ofte bød jeg mannskapet på en varm dusj også, noe som jeg visste av egen erfaring ikke så ofte lot seg gjøre ombord i båter på den tiden.
En dag dukket det opp et svært så beskjedent svart skrog på størrelse med Penelope med en kjempesvær mast, men uten styrehus. Båten het «Herta» og eierne var en meget høy og tynn mann ved navn Tom Cunliffe, hans søte kone Ros og deres datter Hanna som bare var 5 år.
De fortalte at de hadde solgt alt de eide, kjøpt denne gamle pilotbåten Herta og skulle på langtur.
Dette var omtrent det samme som jeg og min kone hadde gjort 10 år tidligere, dog uten å dra på en slik langtur, men likevel traff planen deres meg midt i «solar pleksus».
Det var en meget hyggelig familie og vi etablerte en slags «julekort» vennskap, som nå har vart i 40 år.
Alltid min dårlige samvittighet, Tom har tydeligvis stor glede av å tegne og skrive julekort i god tid før jul, noe jeg alltid ligger etter med. Å skrive brev på engelsk har aldri vært min favoritt.
Barn av i dag og også mine barn, må ha fått engelsk med sitt DNA. Noe jeg så visst ikke har fått.
Cunliffe familien reiste videre, utenom de regelmessige julekort var deres videre skjebne ukjent for meg.
3-4 år senere dukket båten Herta opp igjen med beretninger om hva som hadde skjedd dem i denne tiden. De hadde kommet i store problemer i USA , som hadde resultert i at Tom hadde begynt å skrive for å livnære seg og familien. Grunnet hans bidrag til Yachting tidsskrifter, var han bl.a. invitert til å delta med Herta på et trebåtstevne i Frankrike.
Under deres opphold her hos meg denne gangen, tegnet Tom en hel gaffelrigg til Penelope, basert på de mastene som allerede var der. Likeledes fikk han meg til å melde meg på samme trebåtstevne i Frankrike neste år.
Så jeg hadde da et helt—- år på meg til å rigge opp all seilføringen på Penelope, overtale min kone og mine barn, samt å sette alt mitt «gebet» på vent i minst et år!!!
jeg skal ikke plage dere med alle detaljene, men aldri har jeg måttet stå på slik som det året fra 87 til St. Hans 88.
Mine 2 barn Eirik og Ane ( 15 og 14) ble fritatt fra skolen, etter avtale om undervisning ombord og 2 mnd. skolegang på Norsk skole i Spania.
Likningskontoret som alltid hadde fulgt meg nøye, i egenskap av selvstendig næringsdrivende, spurte meg meget mistenkelig, i ettertid, hvordan jeg hadde finansiert turen.
Jeg solgte nylig innkjøpt bil og leiet vekk huset mitt, svarte jeg.
«Ja når du regnet på den måten», var kommentaren deres.
Man skal være forsiktig med å bryte det opptegnede mønster, har jeg erfart.
Hva tar man med seg på en slik tur? 4 personer et helt år?
Varebilen min, som jeg hadde beholdt, kjørte utallige turer fra huset og ned til kaien. Alt forsvant inn i båten, enkelte ting ble så godt stuet vekk, at vi fant det igjen først lenge etter vi var kommet hjem.
Har du noen gang under et forferdelig regnvær og vind, gått inn i en kirke og oppdaget ,etter du har lukket døren, at du er kommet i en helt annen verden?
Slik var det ombord i Penelope da vi gikk ut Prestesundet til slutt, plutselig var all stress borte.
Den følelsen av å ha et helt år fri og kurse for eventyret og alt hva det ukjente kunne føre med seg.
2400 liter diesel, fulle tanker under føttene dine gir også en god følelse.
Reisen fortsatte til Bergen by, der en mengde utstyr, levert av Faannessen skipsutstyr kom ombord.
Bl. a. Et splitter nytt galvanisert patentanker på 75 kilo, sammen med en noen lås kjetting.
Undres dere over all den dieselen ombord i en seilskute?
Jeg skal fortelle en hemmelighet. De fleste som forteller de har seilt til Shetland eller lenger vekk, bruker konsekvent ordet «seilt». Ikke la dere lure av det.
Når man skal over Nordsjøen er der to typer vind som er fremherskende. nordavind og sønnavind.
Eller selvsagt ingen vind i det hele. Problemet med de to førstnevnte er at de er ikke det de utgir seg for å være.
Sønnavinden som har gitt navn til dronning Sonjas gule regn-hodeplagg eller kanskje det er omvendt? «Sydvesten».
Skal man kurse tilnærmet rett vest, blir sydvest vind ganske så mye vind i mot. Alt som kommer inn foran midtskips er motvind. Selvsagt kan en seilskute seile mot vinden, men det er meget relativt i hvor høy grad den kan klare det. Det vil alltid medføre hard belstning på både rigg og mannskap. Forskjeller er som mellom himmel og helvete, sies det.
Nordavinden lever heller ikke opp mot dette navnet. Det man kaller nordavind er forskjellige grader av nordvestlig vind, som også blir motvind for en som skal rett vest.
Der er en vind til, østavinden, denne vinden som om sommeren kommer oppvarmet fra Østlandet som en behagelig fønvind. Den er meget god for formålet, men er mer sjelden og blir mer sydøst når man kommer ut fra land et stykke.
Disse våre tradisjonelt «gode sommere» her på vestlandet, kommer sammen med regnet fra sydvest.
Så «summa sumarum» det er ikke helt enkelt å seile til Shetland.
Hatten av for våre vikinger som antagelig gjorde denne reisen lenge før Hårfagre. Rettnok hadde de årer, men med stor sjø (bølger) er det ikke så enkelt å ro.
I Penelopes tilfelle var der også en stor hake, ingen om bord hadde noen gang seilt. Rett nok hadde vi hatt seilene oppe en gang i medvind, for å se om de virket, men tid til å seil hadde det ikke blitt.
Det var etterhvert blitt mange «ting» som skulle fikses underveis.
Som de fleste andre seilere som har en tidsplan, kommer beholdningen av diesel godt med.
Tidsplan er et annet stikkord: Dette trebåtstevne i Frankrike, Douarnenez, skulle holdes 11 august.
Vår plan var å møtes med Herta og familien Cunliffe, på nordligste og vestligste av øyene Hebridene, Harris og Lewis. Deretter å seile i lag ned gjennom Irskesjøen og over til
Brest halvøyen i Frankrike.
Da vi allerede var kommet et godt stykke ut i juli måned, hadde vi ikke mer enn «tid og vei».
Det var meldt på værmeldingen at en nordavind kuling var ventende litt lenger frem i tid, men Penelope forlater da Norge ved Solsvik på Sotra og begir seg Nordsjøen i vold, for å prøve å komme over før kulingen kommer.
Hvorfor Blåmenn, skal jeg fortelle neste gang, sammen med vår opplevelse av Nordsjøen, igjen.