Blogg nr. 135 Gjensyn med Vesterhavsøyene.

Jeg lovet å forklare Blåmennenens hule. Jeg vet ikke hvordan dere har oppdradd barn, men mine hadde etter hvert utviklet en høy grad av «egenvilje.»
I en familie med 4, er der minst 4 forskjellige viljer. Så da å samordne disse til alle å være entusiastisk til det å reise med seilbåt til Middelhavet et helt år, skjønner alle som har barn selv, ikke er en enkel jobb.
Som jeg har fortalt tidligere, brukte jeg å fremstille historie, en del fargelagt for mine barn.
Jeg leste Islendingen Snorre sitt verk om Kong Sigurd Jorsalfar sin ferd høyt for dem.
Dette at han slåss på en litt spesiell måte mot Blåmenn (forklart som negrer) som bodde i en hule og terroriserte resten av øyen, Forminterra.
Huler synes alltid å appellere til mine barns fantasi. Så avtalen ble at vi skulle følge i Sigurds fotspor på hele turen, og å finne og undersøke denne hulen.
Moren følger alltid sine barn, så det at det også kunne lokkes meg hvite sandstrender, soling, palmesus og hesteridning gjorde utslaget.
Forminterra er en mindre øy ved siden av Ibiza og tilhører Balearene som også øyen, Mallorca tilhører.
Penelope var denne gang utstyrt med en del nytt i tillegg fra første gang. Først og fremst en meget god autopilot, som gjorde at man nesten kunne gå å legge seg, båten styrte seg selv etter kompass.
Det andre var en såkalt «svartboks». Et unikum av et navigasjons instrument. Den fanget inn signaler fra flere Decca stasjoner (slaver). Den kunne da gi nøyaktig kurs du skulle følge, og varslet om båten kom utfor kurslinjen. Det var nesten som å kjøre «trikk» i forhold til første turen.
Det «eneste» problem som kunne oppstå, var om noen skulle finne på heise seil.
Så vi var i Nordsjøens vold igjen. Denne gang var kursen satt nærmere «rett vest» fordi vi reiste ut lenger syd, Bergen ligger litt nord for 60 breddegrad.
Vi var kommet ut på havet et stykke, da denne varslete fremtidige nordavindskulingen traff oss.
Det ble en tøff tur, med mye slingring og stamping. Penelope lå skikkelig over til babord, så mye at storseilet som ble holdt på plass nede av en 50 kg gaffel, begynte grunnet det store vindpresset, å ville gli opp etter masten og faktisk sette seg selv. Å Sette et storseil på størrelse med en «fotballbane», mend sterk vind foren om tvers, føltes som en kommende katastrofe.
Skipperen ble utstyrt med rednings sele, vest og tau, og sluppet ut til stormasten for å surre gaffelen.
Ingen lett jobb, men det gikk.
Når skuten lå slik, meget over på siden, var det som om en gedigen høytrykksspyler sto og spylte sjø med fullt trykk.
Vi som hadde levd i den villfarelse at skuten var potte tett, oppdaget at der kom vann inn på de merkeligste steder.
Likeledes ramlet der ned ting som man mente ikke kunne være mulig, men takket være «trikkeskinnene» gikk det bra.
Denne gang var det en våt og pjusket gjeng som tilslutt kom frem til Shetland.
Erfaringen var, gjør ting ferdig før man skal ut på havet.
Det ble en stor jobb å rydde opp og å vri opp madrassene våre, som hadde fått «en anelse av fukt».
Da Refleksen (oljeovnen) ble tent og det dampet rundt oss da varmen begynte å komme, falt jammen disse orden: «Vi har det nå ganske koselig likevel».
Jeg hadde tydeligvis fått meg et skikkelig mannskap!!!

Kaien på Shetland, sett fra Penelope, tvers over.

Der er en ting som syntes å være fullstendig ukjent hjemme, særlig hos tollvesenet.
Når man ankommer en utenlands havn fra et annet land, skal man reise et helt gult flagg i riggen på babord side. Dette signaliserer at myndigheter kan komme ombord og undersøke at du ikke prøver å smugle noe ulovlig inn i landet. Dette tas meget alvorlig i England, særlig når man kommer lenger sørover i mer urbane områder. Da kan man bli straffet dersom flagget ikke er oppe.
I Bergen engang, lå jeg med det gule flagget opp i 2 dager. Da jeg tilslutt gikk bort på tollboden, sa de: Gult flagg, hvorfor det?
Dersom man har gult flagg oppe og blir praiet av kystvakten, kan man ikke bli tatt for smugling om man melder fra når de kommer ombord, men da må man betale avgift. Godt å vite!
Lerwick havn tok godt imot oss med sin sedvanlige gjestfrihet. Alltid hyggelig å komme der.
Der er en litt spesiell ordning når det gjelder Taxfree handelen for dem som skal tilbake til moderlandet.
Det heter seg at du får kjøpe en 1/2 liter brennevin pr. mann pr døgn du bruker i sjøen hjem.
Så alle seilfartøyer derfra oppgir at de seiler rundt Jan Mayen og derfor bruker 14 døgn.
Dette er da standardisert til en kartong, 6 flasker, literflasker!! pr. mann.
Uaktuelt for oss som skulle befinne oss i England for en god stund. Drikkevarer er som annet her borte, betraktelig billigere.
Vi gir oss ikke så mye tid, der er flere avtaler gjort over telefon med Toms far som mellommann.
På veien sydover passerer vi øyen Mousa med denne forunderlige eldgamle konstruksjonen laget av tørrmur. Snorre nevner at i vikingtiden, gav den skjul for et elskovspar som hadde rømt fra Norge.

Minner litt om de atomreaktorene jeg møtte mye seinere i Rhonedalen.

Denne gang viser Sumburg Head seg fra sin beste side, Fair Isle passeres på babord side og vi entrer disse flate og grunne nordre øyene av Orknøyene.
Når det er mindre enn 5 meter vann under kjølen, føler jeg meg ikke så trygg. Men her i dette farvannet, er det å regne som såkalt «dypt vann».
Vi kaster anker i en liten lun havn nord på Sandøy, Lamaness Firt.
Neste morgen ligger vi innhyllet i morgenskodde. Penelope fortsetter likevel etter vi har fått opp ankeret, vi bruker Decca signalene og ekkolodd, men føler meg ikke vel med så lite vann under kjølen.
Kirkwall tar imot oss som en annen norsk by. De blir en smule fornærmet om du kaller dem engelskmenn, men norsk derimot er meget velsett.
Harbourmaster, en skikkelig viking, har av ukjent grunn, meget imot svensker. Noe han gir sterkt uttrykk for.
Orknøyene har meget av disse stein «dyssene» som ingen vet hvem som bygget. Her brukes ordet Pikter om alt som er eldre enn av vikingenes opprinnelse.
Vi besøker Scara Brae, en eldgammel steinalder landsby, som kom til syne etter at en storstorm hadde blåst vekk all sanden som dekket den. Alt var som om menneskene nettopp hadde forlatt det, selv etter 3000 år.
Vi er litt urolige og rastløse ved tanken på neste etappe, over det beryktede Pentland-stredet som skiller Orknøyene fra Skottland, på vei mot Hebridene. Av den grunn gir vi oss ikke så mye tid til alt som er å se, men Magnus katedralen er vi inne i.
Kryssingen gikk greit, en natt, men heldigvis ingen morgen skodde. Cape Wrath, Skottlands nordligste punkt på fastlandet, ruver som et Nordkapp.
Straks vi runder dette får vi en frisk kuling i mot oss, det blir «høytrykk spyleren» og stamping på nytt, men vi søker tilflukt i en liten fjord som heter Loch Inchard.
Der tar vi en tur i land og inspiserer den lokale politistasjon. Minner mye om den vi ser på tv om Aidensfield. Ellers er det en fredelig liten «fjord».
Måsene her borte synes å være tammere enn hjemme, på turen over hadde 12 stykker plassert seg foran på svineryggen og stevnen, de synes å sloss om plassen. Dette har jeg aldri opplevd hjemme.

Her prøver Erik å telle alle de tumlerne/delfiner som holdt oppvisning foran baugen når vi gikk for full fart.-

Litt orientering: Siden historien om denne turen er rein plankekjøring, skal jeg prøve å legge ut et innlegg om turen hver lørdag.
Da jeg mislykkes i å overføre telleverket fra den gamle bloggen og at det ikke synes på den nye, Kan jeg opplyse at antall besøkende er nå kommet opp i 11.620. Hyggelig for meg at noen leser det jeg skriver om.