Blogg nr. 136 Møte på Hebridene med Herta og mannskapet.

Etter en fredelig natt i Skottland , «seilte» vi over North Minch til Stornoway på Lewis, den største av øyene.
Hele dette området vi nå har reist gjennom, er gamle norske besittelser som ganske sikkert er blitt bebodd av norske bønder på jakt etter nytt land.
I blogg nr.080 og 008. har jeg forklart at det engelske ordet farm, er opprinnelig et norsk ord for all lasten om bord i en båt.
Det vrimler med norske ord i det engelske språk, særlig ord for landbruks verktøy.
Nesten som et bevis på min påstand, er det det at navn på fiskesorter er helt andre enn i Norge. Fiskerne dro ikke ut, de hadde mer enn nok fisk hjemme.
Her borte synes de fleste lokalnavn å være opprinnelig norske, men hovednavnene på øyene er kanskje av keltisk opprinnelse. «Ay» endelsene er nok norsk for øy.
På kirkedørene står det oppslag om at andakten holdes på engelsk og gælisk.
Keltisk og gælisk er identisk, men brukes litt om en annen, uten at jeg klarer finne noe system for når bruke det ene eller det andre. Man sier keltisk stil og historie, men gælisk språk . Alt skal ha sin opprinnelse fra Irland, sies det

Møte med mannskapet på Herta.

Stornoway er som en hovedstad på disse øyene. Her finnes endel store trær som synes å være en del av et herresete som også har et slott. Ellers er der lite trær, meget likt Solund og Byrknes, iallefall før all denne sitkagranen vokste opp hjemme.
Menneskene kunne like gjerne vært av øyfolket i Gulen.
Vi drar på en busstur over øyen og besøker et såkalt Black House. Bygget i delvis stein og delvis torv og tre, folk og dyr i samme hus. Det gir god varme! Ble benyttet som bolighus helt fram til 1970 årene. En pekepinn om hvordan det var i Norge også for en stund siden?
Første «styrmannen» fikk akutt tannpine. Tannlegen var en hyggelig kar som hadde kontoret sitt hjemme i stuen.
Neste dag som var en lørdag, det pøsregnet, da banket det på styrehusdøren. Det var tannlegen som var bekymret for hvordan det gikk med tannen. Den hadde ikke gitt seg så det bar opp igjen til hjemmekontoret og en rotfylling ble resultatet. Ingen betaling??
Da tiden for gjenforening med Herta var knapp, dro vi avgårde neste dag, og etter engelsk skikk, meldte jeg fra om avreise over WHF til havnemyndighetene.
Nå var ikke min engelsk av øverste klasse, men den lange tiraden på en slags engelsk dialekt som kom over radioen, var mer enn mitt intellekt klarte å fordøye.
Den siste setningen, God bless you! Fikk meg dog til å undres, men ble slått vekk som et utslag av engelsk høflighet.
Etterhvert som vi stevnet vestover på innsiden av landet, begynte været og sjøen å øke på en god del. Så vi valgte å gå inn i en liten havn, Scalpay å ankre. En liten fiskerlandsby med små pittoreske steinhus kranset havnen som var utstyrt med en liten steinkai.
Her fikk vi vite at denne «overdrevne høfligheten» var en advarsel om at det var meldt sydvestlig sterk storm, styrke 11. Så sterk vind hadde det ikke vært på sommerstid, det noen kunne erindre?
«God bless you» var kanskje ikke så dumt likevel.

Det å ligge for anker kan synes å være koselig i en liten lun havn, slippe å bry seg med fendre som gnager eller andre båter som kommer midt på natten og legger seg ved siden, med alt det bråket som følger med?
Når det blåser styrke 11, er alt som skiller mellom deg og hjemmet ditt og total forlis/ruin, bare denne tynne ankerkjettingen. Det er ingen som sover når man ligger for anker i den slags vind.
I tre dager blåste denne fryktelige stormen, før den siste natten, snudde vinden 180 grader, noe som vanligvis er en effektiv måte å få løs et anker på.
Da gikk vi og de få andre båtene inn til den lokale fiskerkaien og la oss der. Så denne natten kunne vi sove

Scalpay.

Neste dag var vinden minket ned til en slags kuling, så vi som hadde liten tid, kastet loss og krysset Sound of Harris, som skiller Harris fra hovedøyen, men som har Atlanteren rett inn.
Det ble endel slingring, da det hadde dannet seg noen ganske så store dønninger etter stormen som hadde vært.
Vi kom over ganske uskadd og ankret opp i Loch Maddy der Herta allerede lå og ventet.
Et hyggelig gjensyn med Ros, Tom og Hanna og Toms venn som jeg har glemt navnet på.

Vi dro dagen etter, over til det lokale postkontor. Det primære når man reiser slik, er at posten blir sendt som «poste restanse» til alle posthus du har planer om å komme til, slik at regninger og brev og annet, før eller siden rekker deg.
Jeg har et spesielt minne fra det posthuset: Når man omgåes fiskere og sjøfolk daglig, slik jeg hadde gjort i Solund og Gulen de siste 15 årene, blir det til at man uttrykker seg på samme måte som dem, særlig når det gjelder sjø og båt. De nevnte fiskerne som nå nesten alle er død, hadde en måte å nedtone begivenheter på. Slik at når de sa det hadde vært «litt vind eller sjø» var det i virkeligheten et h………. vær.
Postdamen, en hauggammel dame, sannsynligvis yngre enn jeg er i dag, hadde sett oss komme, «halvt begravd», over sundet og spurte på engelsk om ikke det hadde vært et fælt vær? Jeg ser henne for meg den dag i dag med sin ene tann.
Min oversettelse til engelsk, «a bit wind» utløste gapskratt av en nesten tannløs munn, «windy and maybe breeeesy» utbrøt hun. Ikke alltid direkte oversettelse blir det samme på et annet språk.

En engelsk yacht med et eldre par ombord, spurte hvor vi var på vei, de lo høyt og mistroisk da vi sa vi skulle til Middelhavet, vi måtte love å sende et postkort til dem om vi klarte det!
Det gjorde vi fra den spanske byen Altea da vi kom frem.

Tidsfristen for å være i Frankrike var 11 august, det begynte å minke med dager til den dato.
Det blåste en fin vind fra nord neste dag, frisk bris/ liten kuling da vi heiste ankeret.
Mesan og begge for-seilene ble satt, men ikke storseilet.
Etter en stund hørte vi på WHF, Tom som hadde startet litt etter oss, kalte oss opp og ba oss heise storseilet også. Det var dog han som hadde tegnet seilriggen, men det var jeg som var skipper og skam bekjenne, jeg våget ikke å heise denne «fotballbanen» vi var utstyrt med.
Vi kostet unna, dels med motor, dels med seil, kurset vi gjennom Sound of Mull mot den skotske byen Oban.
Der hadde vi vært den første gangen i 83, da vi gikk gjennom Caledonia kanalen.
Vi hadde et nødvendig ærend der. Da vi krysset Nordsjøen i den kulingen, hadde vi fått en lekkasje, litt under vannlinjen på styrbord side. Planen var å la Penelope fjære oppe slik at jeg kunne reparere den.