Blogg nr. 137 Oban, Staffa og Iona
Når vi nå er på vei mot Oban, på innsiden av øyen Mull, kan jeg berette om 2 meget attraktive øyer som ligger på utsiden, vestsiden av Mull. Det ble ikke tid på denne turen, men vi besøkte dem på vår første tur i 83.
Staffa er en geologisk spesiell attraksjon. Det bor ingen på den, men hele øyen er skapt av loddrette basalt søyler, 6 eller 8 kantet, som om de var laget i en maskin. Meget sjeldent å treffe i naturen.
Jeg vet at i Irland, nord og øst, som er tvers over havet, finnes det noe lignende som kalles
«Gigants Causeway». Der ser man toppen av lignende basalt søyler som lager en slags gigantisk landevei ned i sjøen. Sannsynligvis tilhører de samme geologiske formasjon.
På vestsiden, (motsatt av bilde) er der en hule som kalles «Kelvins Cave», som Eirik og jeg reiste inn i med en gummibåt. Kelvin skal være en skotsk frihetskjemper og helt, som gjemte seg i denne hulen.
Øyen ved siden av Staffa heter Iona. Jeg har lest den har blitt kalt Englands helligste øy.
Som paradoksalt nok, ligger i Skottland. Det sies at 70 konger og høvdinger skal være begravet der, også norske.
Det var fra denne øyen, Irske munker kristnet mesteparten av England på 800 tallet.
Irerne var kristnet helt tilbake til 500 tallet, en annen kristendom enn den romerske. Det kan se ut som den kom direkte fra Jødeland?
Deres gud kalles Jahve, eller Jehofah, i motsetning til hele Nord- Europa som sier varianter av ordet Gud. (blogg nr. 046)
Deres kristendom ble misjonert over hele Nord Atlanteren, der eremitter slo seg ned på øde holmer som ble kalt etter dem for Papaholm. Også på Island og Færøyene kan man finne slike navn.
I Norge er sannsynligvis øyene Selje, Kinn og Moster slike gamle misjonsstasjoner. Sagnet om St. Sunniva har nok også denne bakgrunnen. Moster er nedkorting av monastery.
Pappershavn på Papperøy i Hvalerøyene kan også ha sitt navn derfra.
Min synske kone Lill, hevder det var 6 munker fra denne Iona som drev kirken på Kyrkjeøy (Guløy).
Navnet Iona er jo det samme navnet som det Ionisk hav i Hellas.
Kanskje en ledetråd til Kelternes opprinnelse? Et meget interessant emne?
Vi har en hard jobb foran oss i Oban. Der har tidevannet minst 4 meter forskjell. Så ved å spørre harbourmaster i byen fikk vi tilvist en kai der bunnen var preparert for nettopp dette, å «tjelde»(024) en båt.
Det finnes slike i alle havner som har stor tidevannsforskjell.
Selvfølgelig var det full fjære midt på natten, (problemer kommer nesten alltid om natten) så vi var meget spent på hvordan vi skulle klare jobben. Mens vi balte med å plassere båten i riktig vinkel i forhold til kaien, dukket det opp et norsk par som var helt i ekstase for å treffe landsmenn i dette “fjerne” utland. De sto oppe og pratet i et kjør, mens vi hadde mer enn nok med vårt.
Jeg hadde nylig pålagt aluminium ishud, det var bak den det lekket. Når reparasjonen var gjort, var det ingen enkel jobb å komme seg opp igjen i båten, det var jo 3-4 meter opp.
Neste dag dro vi videre, vi gav oss ikke tid til å undersøke byen Oban, men der var noen store murer som synes å stamme fra romertiden?
En del av mannskapet med skipper
Det var nå begrepet «en nordsjø» ble aktualisert. Det representerer distansen over til Shetland, hjemmefra. En dag og en natt og litt av neste dag, ca. 30 timers gange.
Det minker på avstandene når man har økter på 150 -180 nautiske mil.
Det var tiden det tok og distansen til den gamle norske besittelsen i Irskesjøen,
Øyen Man.
Helt sør ligger en liten by og god havn som heter Port Erin.
Innløpet et voktet av et tårn i gotisk stil, oppe på en fjellknatt. Vel verdt et besøk.
En klassisk engelsk landsby, med mursteinshus med en hageflekk, som fronter havnen.
Været hadde hele tiden, fra vi forlot Norge, vært imot oss.
Her helt sør på Man har jeg skrevet i loggen,: så solen i dag for første gang på turen. Det varte ikke ut dagen!
Problemet som ofte blir meget aktuelt når man bor i en båt, er at beina bli «meget korte».
Selvfølgelig kan man leie seg en bil eller bruke offentlig transport, men vi har hele tiden dette kappløpet med tiden frem til 11 august.
En merkelig ting med påmelding-skjemaet på engelsk, for dette trebåtstevnet i Frankrike.
De spurte selvfølgelig om alle data vedrørende Penelope, også om hvor mange vi var om bord, men når det ble spurt om båten var utstyrt med «legs» bein, begynte jeg å lure på om det var min engelsk det skortet på?
Jeg beskrev den store tidevanns forskjellen tidligere, men den bare økte på jo lenger syd vi kom. Bristolkanalen i Sør-England skal ha så mye som 14 meter. Det var der nede og seinere, ikke uvanlig å se store fiskebåter utstyrt med «legs». Noen store 6×6 toms stokker som var montert midtskips, slik at de kunne vippes opp når det ikke var bruk for dem.
En ting som jeg legger merke til hos dagens båtfolk, men det var meget utbredt den gang også, behovet for elektrisk strøm. Det virker mange ganger som båtene går fra stikkontakt til stikkontakt.
Vi hadde et kjøleskap som gikk på gass, men det var en meget dårlig løsning. Det gikk en mengde gass og fungerte ikke på langt nær godt nok. Bunnen i Penelope, oppe på kjølsvinet, var et bra kjøleskap.
Varmtvann hadde vi i en stor tank som ble oppvarmet av kjølevannet på motoren.
Når vi startet motoren i havner etter ca. 3 dager, lot vi den gå noen timer. Da hadde vi varmtvannet hett igjen og batteriene ble fulladet. Det var sjelden vi koblet oss til el. kontakter fra land.
Ellers brukte vi mye stearinlys til belysning og hadde i tillegg denne velsignede Refleksen av en oljeovn.
Mang en forfrossen seiler har kommet ned og varmet seg på denne ovnen.
Jeg tror det er redselen for et skorsteins-rør over dekk, som gjør at spesielt engelske yachter har et meget dårlig oppvarmingssystem.
En god del varer, bl.a. kart og deler til klyveren, var bestilt hos engelske firma, (mye billigere) men disse lot vente på seg. Slik at besøk på postkontor, for å høre etter, var blitt en rutine.