Blogg nr. 138 Irskesjøen og Scilly-øyene.

Vi forlater Port Erin og går over Irskesjøen til en forstad til Dublin som heter Howth.
Jeg vet ikke hva som er i veien med det navnet, men hver gang jeg prøver på å uttale det, blir jeg korrigert av alle andre “besservitere”.
En relativ kort distanse ca. 60 nautiske mil. Vi ankommer marinaen på stedet og tørner inn.
Neste dag, ser vi det blir en meget hektisk aktivitet i marinaen. På forespørsmål får vi til svar at det skal arrangeres en stor regatta, og man ruller ut «en rød løper» for å ta imot en hedersgjest som skal komme med den kjente pilotbåten Herta, «sjølvaste» Tom Cunliffe.
Det var først da jeg forsto at Tom hadde skapt seg en kjendisstatus som nautisk forfatter i yachtmiljøet i England etter at jeg hadde truffet han første gang i 1983.
Herta ankom, de hadde sannsynligvis prøvd å seile mest mulig, siden de kom etter oss.
Den flaue episoden med ikke å heise storseilet, ble ikke nevnt, ikke av meg heller. I så måte viste han stor konduite.

Regattaen ble holdt og etterpå samlet alle seg, vi også, i baren for å feire det.
Heimføding er et godt ord. Det er ikke så enkelt å hevde seg når 100 irlendere roper og skriker ut sine bestillinger ved bardisken. Hjemme har vi ett ord for øl, men her borte er der minst 10, og hva heter de?
Ikke alltid man klarer å opprettholde sin antatte status av å være «on the top of the world».
Irskesjøen er meget grunn og har mye strøm, så den er ikke så enkel å hanske med selv om det er såkalt «lukket farvann».
Vi seilte videre neste dag, men der var meget krapp sjø, slik at vi holdt lav fart. Arklow, fortsatt i Irland, ble neste stopp.
Når jeg bruker uttrykket sjø, så er det bølger det menes, men begrepet bølger er et meget stort emne.
All denne store tidevannsforskjellen resulterer i en meget stor utskifting av vannmassene på samme tidsrom som hjemme, 6 timer mellom flo og fjære.
Den strømmen som oppstår skaper noen ganger så knappe bølger at det er vanskelig å avansere.
Jeg gikk en gang nordover, forbi Jæren i Norge, da prøvde jeg å følge etter en stor lastebåt, tre ganger så stor som Penelope, for å få litt vern for bølgene. Han stampet så mye at han nesten ikke kom av flekken, mens jeg kunne gå forbi med meget større fart.
En annen gang jeg stampet mot nordavinden, ble jeg var en liten tresnekke, 25 fot, som seilte fortere enn meg, som en måse mellom bølgedalene. Det viser at avstanden mellom bølgen og hurtigheten har stor betydning for fremkommeligheten. Det er det som gjør at en liten båt noen ganger kan klare seg bedre enn en større,

Jeg har en god venn som har reist mye på fiske i Nordsjøen. I hans hode, er ikke Nordsjøen en todimensjonal flate, men han ser på den som tredimensjonal også.
Han kunne si: når de lå på Vikingbanken, 50 meter dypt, gikk de ned i (norske)rennen som var 3-4 hundre meter dypt. Bølgene var letter å takle der?
På reisen videre fra Howth fikk vi mye krapp sjø, meget ubehagelig. Vi gikk derfor «bare» til Arklow i Irland grunnet været og strømmen.
Selv om jeg mente jeg hadde mye erfaring i sjømannskap fra Norge, var dette et helt annet lerret som måtte læres.
Disse store grunt områdene på fjære sjø, skodde som det var mye av, og ikke minst denne strømsettingen som man var nødt til å ta hensyn til, gjør at engelske sjømenn ha et helt annet erfaringsområde enn vi nordmenn har. Det var alltid en stor kilde til forundring for engelske, at man kunne gå på et skjær, selv om det kunne være 100 meter til bunnen akterut.
På østsiden, i Nordsjøen kalles et sted for Devils Hole, enda det bare er fattige 50 meter dypt.
En stein, liten holme uten vegetasjon over høyvann, er bare merket i Norge med et litt større punktum enn grunnlinjen er. Det er meget lett å overse på kartet. Slikt finner du ikke der borte, men mer enn nok av andre feller å trakke i.
Etter Arklow gjorde vi en slik «nordsjø» på mer enn 150 nautiske mil. Det var rolig vær, i løpet av natten passerte vi «Lands End» i England. Vi hørte kystvakten der på WHF kalle opp Herta.
Scilly øyene er flere ganger nevnt i de gamle norske sagaene. Jeg tror en av kongene våre ble kristnet der.
De består av flere øyer der hovedøyen heter St. Mary.
Her anket vi , etter å ha seilt 1000 nautiske mil.
Jeg nevnte i begynnelsen at det å ha gult flagg oppe når du kommer fra et annet land, var meget viktig. Utenom de vanlige tollere, var øyene også utstyrt med tollere fra «fastlandet».
Disse var ikke «billig». Jeg møtte en som skikkelig morsket seg, han påsto jeg ikke hadde det reglementere flagget oppe. Jeg måtte faktisk ta han med ut på dekk og vise han at jeg hadde gult flagg i riggen,
Postkontoret hadde endelig klart å innhente oss, slik at vi fikk montert rullen til klyveren, som kalles «Furling Gear eller Wykehom Martin Gear». Det ble en stor lette ved bruk av klyveren. Sammen med et kart over distansen til Frankrike og en skikkelig redningsflåte var vi nå mye bedre rustet for det «farlige» utlandet.
Det å ankre her var en ganske ubehagelig opplevelse. Vinden som fikk Penelope til å ligge med baugen mot seg, kom på langs av de store havdønningene som gjorde at vi rullet og rullet og rullet.
Da vi nå skulle over et ganske stort og værutsatt havstykke, søre delen av Den engelske kanal, gjorde at vi tok vår meget brukte gummibåt med påhengsmotor om bord og stuet den fast.
Under denne operasjonen ble lokket på en trykkventil på gummibåten slått av. Selv om jeg dykket etter det, fant jeg det ikke.
                                         Gummibåten godt stuet vekk

Denne gummibåten var et meget viktig redskap for oss hver gang vi ankret. Slike båter med kryssfiner bunn og mulighet for motor, var på den tiden meget kostbart. Den var alltid festet med en kjetting for ikke å miste den.
Denne ventil som lekket litt, klarte jeg å reparere med en mynt og noe tape, men det varte bare en stund slik at det ble en stor plage for oss seinere. Det lykkes oss aldri å få tak i denne reservedelen.
Når man lever slik i en båt, blir det som vanligvis er mindre problemer, til meget store.
Man sitter vanligvis på en av pølsene i gummibåten, men da det skal ikke store bølgeskvulp til før man er søkk våt i bakenden. Litt ubehagelig når man for eksempel har dresset seg opp for å gå ut og spise eller annen selskapelighet. Dette blir særlig forsterket om trykkluften i båten ikke er hel på topp.
Det må bemerkes, når vi nå har reist forbi så mange flotte steder som hver for seg er verdig et nærmere besøk, blir det grunnet vår tidsbegrensning, et savn ikke å ha kunnet utforske dem nærmere.
Natten forløp ganske så greit, slik at vi neste morgen kunne ankre opp i havnen på
Il Quessant. Ofte kalt «dråpen under nesen» På et Europakart ser Franrike ut som et manns ansikt,
der det under Brest-halvøyen ligger denne lille øyen som en “dråpe under en nese.”
Å ankre var ikke helt farefritt. Her er nemlig 10 meter tidevann, vi kom inn på flo sjø og vi voksne gikk å la oss, etter en lang natt, men da vi tørnet ut var mesteparten av vannet i havnen forsvunnet.
Derfor var det alltid en utfordring å ankre på steder som er langgrunt og har slike enorme tidevanns forskjeller,

Ikke alltid like lett etter 35 år å huske hva som er hva?