Blogg nr. 139 Trebåt festivalen i Douarnenez

Det høres jo ganske enkelt ut, bare å slippe ankeret, så ligger man der trygt?
Det er kanskje ikke så enkelt, likevel.
Hvor mye kjetting skal man gi ut, det sies 3 ganger dybden som en norm. Når ankeret har nådd bunnen, må man «bakke» (rygge) for å få ankeret til å feste seg.
I en havn med mange andre båter, er det vanskelig å bedømme avstanden og svingeradius for ikke komme bort i de andre, når vinden snur. ( Jeg har ennå ikke klart å få dette til prikkfritt.)
Når man har et tidevann på 10 meter, er et meget viktig moment, ikke å stå på grunn når disse
10 meterne er borte. Selv om sjøkartene viser med farge hvilke områder som ligger bart, er det forbundet med stor engstelse om man kan være sikker?

Blir man liggende på bunnen, vil en båt som Penelope legge seg på siden. Og når det flør vil hun da fylle seg med sjø!!!. Ikke så lett å legge seg til å sove med den vissheten?
Neste dag, var nesten alt vannet vekk. Det som hadde vært flatt landskap, var endret til å bli ganske så høyt. 10 meter er mye fra et båtdekk.
Vi fløt og tok fatt på vårt møte med et meget så kreativt land. Bare fyrtårnet som møtte oss, var en god del mer kreativt utformet enn det vi var vant til.

Etter som vi kom sigende inn i Baje Douarnanenez, så vi noe underlig i horisontlinjen. Med kikkert åpenbarte det seg, en mengde seilbrett med seil i 2 forskjellige farger som man klarte å laget en dans med. Det viste seg seinere at det var, selvsagt, unge jenter som gjorde det.
Etter som vi nærmet oss kom det ut hurtiggående båter som gjorde signal om at vi måtte heise seilene, og spurte ved fingerspråk om hvor mange vi var. Da fikk vi 4 store bokser med øl kastet over til oss. Det var n…….esten som å komme inn på Vågen i Bergen?
Nå begynte et fantastisk eventyr, de neste 3 dagene.
Jeg har aldri vært med på noe i nærheten, selv ikke 17 mai i Bergen da jeg var liten, kunne måle seg med dette.
Det dukket opp seilfartøyer rundt oss overalt. Alle slags merkelig utseende båter, som jeg ikke hadde den fjerneste anelse hvilke type båter de hørte inn under.
Det viste seg at der var 500 båter fra nesten hele Europa, alle seilfartøyer, de fleste trebåter
den største var et russisk skip som var større enn selveste Statsråden også.

Etter at vi hadde ankret opp og Tom og mannskap hadde besøkt oss, var vi i land og registrerte oss.
Det ble orientert om at det skulle avholdes en fest for alle mannskaper på båtene, ca. 3500 personer.
Full middag og så mye vin som vi kunne konsumere. Intet å betale!!!!
Så mange fremmedartede mennesker fra hele Europa, ikke lett for en familie fra Gulen å hevde seg i en slik flokk!
Blant båtene var Penelope fra Eivindvik og Christiania fra Oslo, ved eier Carl Emil Petersen, som sto for representasjonen fra Norge.
Når vi skulle i land for å handle, brukte vi gummibåten til en kai der en leider var innstøpt i fundamentet.

Tenk dere situasjonen: 4 bæreposer med matvarer, fjære sjø og båten 10 meter nede. En hånd gikk med til leideren, posene i den andre hånden. Man skal ikke være svimmel!
Der var selvfølgelig en mengde underholdning med musikk og dans. Med franskmenn som ikke snakker annet enn sitt eget språk, var det ikke så lett å kommunisere med.
En del unge irske kvinner, med egen båt som de kalte Hoockers? Holdt oppvisningsdans med irsk folkedans. De påsto de hadde seilt båten på egen hånd, uten motor, fra Irland!!!
Tom og jeg var sterkt etterspurt som dansepartnere seinere på kvelden, men da vi begge hadde ansvar for kvinner og barn måtte vi begge, dessverre, avstå fra den fornøyelsen. Noe må man ofre!!!
I løpet av andre dagen, skulle vi alle, 500 båter, paradere ut av havnen forbi mer enn 100.000 tilskuere.
Ingen lett oppgave. Med så mange båter med seil !!

Først av alle seilte Herta med sine røde seil. Slik bildet viser.
Dernest kom Christiania fra Oslo med hvite seil og skrog, slik jeg også har fanget henne med kamera. Da er det hyggelig å være nordmann.
Ellers så skjønte jeg etter hvert at med Penelope stilte vi ikke helt i samme klasse som disse gamle klassebåtene. Vi hadde bl. a. styrehus, som da ikke var så vanlig på disse gamle båtene.
Men så har de da heller ikke vært på Vestlandet om vinteren som reelle bruksbåter.
Samme dag hadde vi Tom og hans gode seilervenn som seilinstruktører for oss grønnskollinger.
Vi fikk rikelig anledning seinere på turen til praktisere det vi hadde lært.
De var begge meget interessert i den oljen jeg brukte på båt og styrehus. Norske Gjøko sin dekksolje som inneholder tjære.
Jeg tror de gjorde avtale med fabrikken, seinere, om agentur på denne oljen.
Seinere på turen, traff jeg og på hollendere som også satte stor pris på oljen. En mann skrev til meg året etter og ville ha sendt mer. De behandlet teak styrehusene med den.
En av de tre dagene hadde jeg et møte med «slangen» i dette paradiset.
Oppe i en av gatene i denne byen var der en mann som solgte iskrem fra en liten bod. Iskremen kostet 5 franc stod det på et skilt. Jeg bestilte en iskrem og overrakte ham en mynt på 50 franc.
Da jeg ikke fikk tilbake vekslepenger, ba jeg om det på mitt manglende franske språk.
Med klassisk fransk gestikulering hevdet han at han hadde fått bare en mynt på 5 franc.???
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg fordrar ikke å bli «dradd etter nesen»
Hva gjør man i en slik situasjon? Jeg var 99,9% sikker på at jeg hadde gitt han en mynt på 50 franc.
Det er ikke enkelt å gi seg inn på en «diskusjon» på et språk man ikke har en ide om, i et fremmed land som bare snakker fransk.

Norges representant nr. 1 for fulle seil.

Jeg kunne selvfølgelig gjort som man gjorde i vikingtiden, gått berserk og revet hele boden hans i stykker, men jeg er jo dog en såkalt sivilisert mann?
Som dere kanskje forstår, jeg har ennå ikke glemt denne «bagatellen».
Etter 3 hektiske dager, meget uvanlig for oss som hadde levd «for oss selv» i minst en måned, ble ankeret hevet og vi dro til en marina nær byen Brest.
Eivindviks lensmannsbetjent Arne Gjedrem, med sin sønn Mads, kom på overnattings besøk, det var avtalt på forhånd, og meget hyggelig med folk hjemmefra.

Det manglet fortsatt sjøkart fra det Britiske Admirality for reisen videre. Distansen over Biscaya til Spania er minst 300 nautiske mil og denne fortreffelige og kostbare «svarte boks», var så absolutt blitt helt svart.
Jeg hadde jo tidligere krysset Nordsjøen med bare kompass, men det er slik med oss mennesker, vi gjør oss avhengig av våre hjelpemidler, slik at når de forsvinner føler vi oss hjelpeløse.

Å krysse den beryktede Biscaya, som er nesten dobbel så bred som Nordsjøen, sto for meg som en meget utfordrende oppgave. Dessuten skulle jeg treffe Spanskekysten, og hva var kursen dertil?
Å holde «rett sør» er et ganske vidt begrep. Kom jeg litt for mye til styrbord, ville Amerika være neste fastland?
Et gammelt verdensatlas ombord, viste Frankrike med Biscaya, men ingen Spanskekyst og de hadde plassert øyen Korsika, midt ute i dette havet. Slik vår værdame ofte gjør med Svalbard.
Jeg klarte å overføre denne kysten, fra kartet over «Den Iberiske Halvøy» som hadde samme målestokk, men det var jo ikke fritt for at det medførte en viss usikkerhet?
Det må i sannhet sies, dette hadde vært et flott møte med det artistiske og rause Frankrike. Det trebåt stevnet i Douarnenez, var og er, det største og flotteste jeg noen gang har vært med på.