Blogg nr. 140 Biscaya og Spanskekysten.

Da det kanskje ikke er alle av leserne som har Europakartet i hodet, legger jeg ut et kart over den delen av reisen som vi allerede har seilt.
Jeg har tegnet inn ruten som vi fulgte, og merket spesielt av disse 2 øyene Staffa og Iona.

Reiseruten hittil.

Etter å ha tegnet inn sørsiden av Biscaya i atlaset over Frankrike, var det bare å sette kursen, Den ble da betraktelig mer vest enn rett sør.
Der kom en nydelig nordavind og sammen med andre som også skulle sydover, hev jeg opp ankeret og lot det stå til.
Å hive opp anker høres kanskje lett ut, men noen ganger har jeg inntrykk av at nesten alle de andre har bevisst? plassert sin ankerkjetting over min. Den hydrauliske vinsjen min klarte å få ankeret i vannskorpen, hvor jeg med kubein og annet klarte å frigjøre meg fra fransk påvirkning.
Etter noen timers seilas, var denne prektige nordavinden blitt til en utidig sønnavind, rett imot.
Noen ganger tar man en avgjørelse som man i ettertid tenker gjennom, gjorde jeg det rette den gang?
Jeg snudde!
Til min unnskyldning kan jeg fremføre tre momenter: Vinden økte fort på til sjøen begynte å komme inn over baugen. Farten sank da til under halv fart.
I den uken som vi hadde hatt i Frankrike, hadde solen varmet godt i baugen, slik at lensepumpen begynte å gå i et kjør, uten at jeg kunne konstatere hvorfor.
I magen hadde jeg en stor klump, grunnet manglende kart og Decca signaler over det som tross alt, var det største havstykket foran meg jeg noen gang hadde gitt meg i kast med, det beryktede Biscaya.
Da vi kom tilbake var kartene kommet. En «pilot book» for hele utsiden av Spania og Portugal var der også. Den beskrev også sørsiden av Biscaya, et område vi hadde lyst til å besøke.

Autentisk forsøk på tegne kart.

Når vi da startet opp igjen, gikk vi østover til Belle-Ille, en nydelig øy på franske kysten.
Der fikk vi også praktisert «hele» seilriggen. For første gang var vi på «tur» og hadde ingen tidsplan eller annet presserende. Vi overnattet der og fortsatte til øyen I.d`Yeu neste dag.
Havnen på denne øyen var utrustet med en sluse. De stengte havnen ved flo sjø, slik at man kunne ikke komme ut igjen før neste flo. Et praktisk arrangement når man har 10 meter tidevann.
Da vi nå var kommet til siste del av august, måtte jeg sette i gang med det jeg hadde forpliktet meg til før vi dro. Der forelå nemlig en avtale med vår hjemlige skole for at mine barn ikke skulle miste et år av sin «akademiske» utdannelse.
Jeg var nødt til å tre inn i min nye rolle som lærer for mine barn?
Livet er jo en god skole, men det var poengtert fra skolen at det var ikke nok.
Jeg har siden i mitt live prøvd litt å hevde, under store protester, at mine barns fremgang i høyere utdannelse kan de takke meg for? Utakk er verdens lønn!!
Men de er meget glad i å lese, noe jeg tror kanskje jeg har inspirert dem litt til. Ved å fortelle dem bl. a. om denne hulen med blåmenn som Sigurd Jorsalfar besøkte for nesten 1000 år siden ?
To store kasser med bøker hadde jeg stuet ned i Penelope, men disse var fort oppbrukt.
Tilslutt var der en hel serie med leksikon, Media kalt, som ble sengelektyre. Jeg tror alle foreldre ville vært like tilfreds som meg, ved å se sine barn ta hver sitt leksikon med seg i sengen.

Bilde av ungene som bader.

Endelig var det vær å bade i.

Med nye kart over hele Biscaya og Spania, Portugal og mer til, var optimismen stor da jeg satte ny kurs over det beryktede Biscaya enda en gang.
Denne nye kursen gav “bare” en distanse på 200 nautiske mil. Det ble kurset på byen Santander og været var strålende hele tiden på overfarten. Kanskje litt lite vind, vi var i ferd med å bli seilvante nå?
Flere ganger møtte vi fiskefartøyer som spurte om vi ville kjøpe fisk, ved å holde opp, synlig, noen riktig store.
Vi hadde faktisk medbrakt fisk fra Norge. Det som nordlendingene kaller “gammel-sei” hadde vi tatt med ca. 10 “liter” av, som dessverre viste seg å være alt for lite.
Gammel-sei er liten sei, eller stor bergenser pale. den blir sløyd og flekket og lagt i en tønne, uvasket med lag på lag med salt. Slik skal den ligge i ett år før man begynner å bruke av den. Det blir som en slags lake. Fisken blir helt rød i kjøttet, men må selvfølgelig vannes godt før bruk. Ellers på turen var fisk et stort savn, da det vi hadde tok snart slutt.
På turen over, som gikk problemfritt, merket jeg at farten avtok litt på slutten. Da vi kom i havn i Santander, fridykket Eirik ned og tok en stor vase med garn av propellen.

Fangsten fra Biscaya.

Vel inne på havnen i Santander, ankret vi opp inne i byen.
Dagen etter ble jeg vist hvor jeg kunne fylle olje (diesel), men da jeg hadde fylt 2000 liter, fikk jeg en overraskelse. Hjemme kostet oljen 2 kroner pr. liter , her kostet den 5 kr. Ikke billig å ha stor båt!!!
Etter en dag oppankret, fikk vi beskjed om å flytte oss til en marina som vi kunne se mastene på i det fjerne. Tidevannet her var mindre enn i Frankrike men dog med 6 meter forskjell.
Kartet viste at mesteparten av havnen ville ligge tørt på fjære.
Det samme kartet viste ikke innløpet til marinaen, så “selvfølgelig” valgte jeg feil side. Da jeg tilslutt ble stoppet av en bro som ikke var høy nok, hadde panikken grepet meg, jeg visste at om noen få strakser ville vannet forsvinne, og Penelope stå fast i mudderet.
Da jeg hektet meg fast i en slags pilar ved et skipsverk, kom verksfolkene og ville jage meg vekk. Da jeg blånektet, kom de med en mann som viste seg å være en norsk skipper som tilbød meg å ligge ved siden av skipet hans. Etter ganske kort tid, var alt vannet vekk, unntatt der jeg lå. Slike episoder (der skal komme flere) var med å skape en ekstra spiss på livet ombord.
jeg har nevnt det før, en…… feilberegning og det er slutt på turen.
Skipperen fra Norge var på et skip som var registrert i Monrovia ved Svartehavet. ( Som ikke har egen kystlinje?)
Han var nesten aleine nordmann ombord og gav meg en mengde gode råd for seilasen videre. Han ville aldri gjort en slik reise sa han, han stolte ikke på styrmennene på alle disse store lasteskipene.
Han påsto de koblet inn autopiloten og unngikk å holde utkikk, særlig om natten.
Dette var jo litt ille å høre for oss som ikke hadde radar, men vi prøvde jo å unngå nattseilas heretter.
Vi hadde et trivelig opphold i Santander, de fleste vi fikk kontakt med var andre reisende, språket var jo en stor hemsko.
Etter en uke fortsatte vi vestover langs denne klippefylte nordkysten av Spania. Vi gikk som regel inn i havn om natten, men noen ganger måtte vi vente til tidevannet ble høyt nok til at vi hadde vann nok under kjølen, for å kunne komme inn.
Denne engelske pilotboken, var et meget godt hjelpemiddel. En gang det satte inn kraftig motvind med stampesjø, prøvde vi å gå inn i en tilsynelatende liten sprekk i kystlinjen, en elv som kom ut. Pilotboken sa der var en del slike, men slett ikke alle var egnet til ankring av en så stor båt.
Det er ganske så spennende å sette kursen mot en slik sprekk, mens man rir på store bølger mot noe som ser ut som en hel fjellvegg.  Der var heldigvis et lite tre som jeg kjente igjen fra foto i boken, så vi kom trykt inn.
Fra et lite båtdekk er det begrenset hvor mange motiver som byr seg frem. Uten telelinse blir meget ofte landet som man tar bilde av, bare en strek som ikke er så lett å identifisere. Slike “streker” og også “capper”, utstikkende nes, som man passerer etter timer, har jeg en mengde av.
35 år skjerper tross alt ikke hukommelsen.