Blogg nr. 141 nordkysten kalt Galicia til La Coruna.

Området på nordsiden av Spania til La Coruna bærer navnet, lengst vest, Galicia. Dette forteller at også her har Gallerne eller Kelterne bosatt seg engang. Deres utbredelse i midt Europa synes å ha vært meget stor?
Før vi forlot Norge hadde jeg spurt Gulen Sparebank hvordan jeg best skulle ordne meg med penger i utlandet. De foreslo meg å bruke bankkort og ta ut en måneds forbruk hver gang. Kortbruk var ganske så nytt den gang, og vi var litt spent på hvordan det ville fungere i Spania.
Santander bank, (som er den samme som reklamere så mye i dag?) synes å være skeptisk til kortet, men gikk med å betale ut et mye mindre beløp. Lokalet var nesten som en fengselscelle, bak jerngitter og å stå ute på gulvet for besiktigelse. Det ble bedre lenge vest.
Å handle var ikke så enkelt. De gammeldags butikkene var slik som det var her før. En disk med en dame bak, som fant frem varene vi skulle ha.
Problemet var bare, hva heter ting på spansk? Gracias og cuanto cuesta? Var liksom ikke nok .
Selv om hun ba oss innenfor disken, var etikettene helt annerledes. Kroppsspråk og gestikulering rakk heller ikke til?
Redningen ble når vi fant et SuperMercado, slik som et supermarked der vi kom fra.

Dette må da være Spania?

På den tiden var ikke euro innført, det gikk på pesetas og den slags fremmed valuta. Med stor forskjell mellom land og by i utvikling i å handtere kortbetaling.
Der ble en rekke stopp langs denne kysten. Etter hver dags seilas ca. 50 n.m. ble det til at vi bare kastet anker eller lå ved en kai, uten at vi gjorde noen forsøk på utforskning av landet.
Der er derfor ikke så mye å berette. Det ble en del sjø imot, og tidevannet skapte noen problemer for oss, om man fikk været imot kunne vi ikke gå tilbake til havnen før det var blitt flo igjen.
Omsider kom vi til byen og havnen som heter La Coruna.
Det er i dette området denne pilegrims turen foregår som i våre dager er blitt så populær:
Santiago de Compostello. Byen Santiago ligger litt sør og mer inne i landet.
I en av disse havnene hadde jeg en opplevelse som fortsatt sitter i minnet mitt etter så lang tid.
Jeg pleide vanligvis å tørne ut tidlig på morgenen, før de andre, og ta meg en tur når vi lå til land.
Dette stedet var et lite sted med en del furutrær, ganske så avsides. I det jeg kom ut på en liten glenne i skogen, hadde jeg dette synet som nærmest må kalles en kunst opplevelse.
Det stod en slik vogn med et seildukstak, kanskje det de kaller prærieskonnert.
På siden av vognen sto en nydelig ung jente. Hun hadde hengt opp et speil på siden av vognen og sto der og kammet det svarte håret sitt som rakk langt ned på ryggen.
Synet representerte en fantastisk idyll, som jeg listet meg vekk fra for ikke å spolere.
Selvfølgelig ble det ikke tatt noe bilde.
Sannsynligvis var det sigøynere, som holdt til der, men bildet var som fra en fjern fortid.
Vi hadde tydeligvis kommet til et fremmed land.

                                       Skipsverftet som reddet meg da noen hadde “dratt ut proppen i karet”

La Coruna er en stor by, ofte det første stoppested for dem som krysser Biscaya.
Vi lå for anker utenfor byen og jeg reiste inn hver eneste dag med gummibåten, i en hel uke.
Denne svarte boksen, Decca signaler, som jeg hadde betalt mye for og som sluttet å virke da vi kom til Frankrike, hadde også en representant for fabrikken der i denne byen.
Hver gang jeg kom ristet spanjolen på hodet og sa «manana», det betyr i morgen eller en annen dag.
Etter en uke slo han bare ut armene, han kunne ikke gjøre noe?
På den tiden var det meget dyrt å ringe til fremmede land, men jeg ringte da til fabrikken i Danmark og ba om å få snakke med direktøren. Jeg utgav meg for å være journalist for et båtmagasin og skjelte han ut for å lage et dårlig redskap.
Direktøren ba meg gå tilbake til butikken omgående, han skulle kontakte sin representant.
Etter det opplevde jeg «den røde løperen». Jeg ble spandert på bar, mens folkene reparerte boksen, deretter fikk jeg tilbake boksen som en ny, uten betaling.
En ganske så tilfredsstillende hendelse.
Siste gang jeg skulle inn til byen, var bensinkannen til påhengeren vekk. Noen hadde kuttet slangen og stjålet kannen. Heldigvis for kjettingen til gummibåten hadde jeg den.
En slik hendelse medførte mye stress med å få tak i en erstatning. Som jeg har skrevet tidligere, små ting blir til meget store når man lever slik vi gjorde.
Det er nå selve hovedformålet med ekspedisjonen kommer i fokus.
Det å følge i fotefarene til Kong Sigurd Jorsalfar og hans store flåte av 60 skip fra Norge til Middelhavet for nesten 1000 år siden. Særlig det å finne denne hulen til Blåmennene på øyen Formintera.
Gjennom et langt liv har jeg erfart at når man foretar en reise, vil det som regel bli en mye større opplevelse om man lager seg et spesifikt mål på denne reisen. Et gjøremål som vil gi deg medlemskap, i stedet for bare å være tilskuer.
Jeg seilte en til gang Island for å treffe en historieprofessor for å fortelle om Gulatinget. Noe som resulterte i et stort avisoppslag på Island og en rekke andre professorer som synes å ha mye større interesse for emnet enn våre. Grunnet formålet ble det en stor opplevelse.
Eller til Amerika for å finne en 6—7 hundre års vikinggrav. Dette resulterte i bekjentskap med så mange mennesker at det ennå ikke er slutt. Folk der borte visste meget lite om denne graven eller Kensingtonsteinen.
Det kan kanskje bli et emne for bloggen min neste gang?
Gjøremålet behøver ikke være så spesielt, men nok til å ta deg ut av tilskuerrollen.
Du kan reise til Afrika som turist, men du kan også f.eks. ha et stort mål om å få ri på en kamel?
I vårt tilfelle var det primært for å fange mine barns interesse for denne reisen. Jeg hadde også med en bok som fortalte om natur severdigheter i de forskjellige landene vi kom forbi.
Jo mer kunnskap om reisemålet, dess større utbytte, er min erfaring.
Stevnet i Frankrike ville vært noe helt annet om vi bare hadde vært en del av de 100.000 tilskuerne.
                                               Eirik som prøver å lære muldyret norsk!

Å følge i Kong Sigurds fotefar helt til Blåmanns hulen, hadde vært planen fra Norge.
Snorres kongesaga forteller at denne flåten på 60 skip, forlot Norge i 1108. De dro først over til England og overvintret der. Det har vært fremsatt påstander om at et enormt antall mennesker forlot landet vårt den gang. Jeg tror det kanskje bare har vært så mange som 30 personer i hvert skip på denne lange reisen. En slik lang reise er vanskelig med for mange folk.
Når våren kom, fortsatte de til Valland, som Frankrike blir kalt, der vi nettopp har vært.
Snorre skriver, de fortsatt reisen vestover langs Spanias kyst, til de kom til Galicien.

Det sier ganske så klart at de fulgte landet rundt Biscaya for å komme der vi var nå.
Det var nok den gang enda mer dristig å krysse rett over?
Den Jarlen som regjerte der i Galicien ble det gjort avtale med om mat til hæren,  noe som han ikke overholdt, slik at Sigurd og hans folk tok det de ville ha og dro videre.
Vi derimot betalte det landet krevde av oss uten protester.
Det fortelles videre at denne hæren ble angrepet av vikinger i 7 galeier, som nordmennene erobret.
Her brukes ordet viking om pirater på sjøen, en betegnelse som navnet Vikingvåg i Gulen (nr. 018) også bekrefter.
Dessverre er dette vikingtiden blitt betegnelsen på Norges ekspansjon i mange hundre år.
Ekspansjonen var erobringer for å skaffe seg mer jordbruksland, slik det foregikk over hele kloden på den tiden.