Portugal og dets tollere

Jeg hadde på denne turen, skrevet med store bokstaver, Penelope, helt akter på begge sider av rekkekledningen. Siden hun var registrert i Florø skulle det vært rett å bruke Florø navnet, men jeg ville drive reklame for hjembygden vår, så under Penelope stod det Eivindvik.
Vi lå i en Marina med akterenden ut, da det kom sigende inn en flott luksusyacht på kanskje så mye som 90 fot. Et nydelig syn som førte engelsk flagg.
Øyeblikkelig etter den var fortøyd til kaien et stykke unna, kom mannskapet bort til vår båt og hilste på.
Den hadde seilt «non stop» fra Norge, dette var den første stoppen. Det stedet før, der de hadde heist ankeret, var Eivindvik. Det viste seg at yachten hadde lagt for anker rett nedenfor huset vårt. Det hadde faktisk vært diskutert hvem som kunne bo i et så stort hus!!!
Slike sammentreff er ganske så artige!!!
Ellers er Bayona en meget flott by. Her ligger en stor steinborg og ruver som et landemerke. Vi var her noen dager og beså byen, men dette med det fremmede språket var hele tiden en stor hemsko.
Filmene på kino var dubbet, slik at den fornøyelsen var utelukket for oss. Å høre Clark Gable og Marilon Monroe bable i vei på spansk, var ikke noe så hyggelig.
Livet om bord ble etterhvert ganske så ensidig, det var bare når vi gikk i land på steder som synes å ha noe ekstra å vise til, at vi brøt rutinene våre.

                                                     Fredelig liv i salongen

Grensen til Portugal går rett sør for Bayona, så nå kommer vi til enda et nytt land med en annen myntenhet, et fremmed språk og en ny tid. Portugal ligger like langt vest som England ligger, derfor er klokken 1 time etter oss som bruker «mellomeuropeisk middeltime.»
Denne uvurderlige «Pilot boken», skriver om Portugals tolletat: «They can be a pine in your ass», men for all del « dont lose your temper». Det var i sannhet vanskelig.
Vi kom inn til byen Porto etter meget flott seilas sørover langs Portugalskysten.
Vi hadde fortøyd ved en passende kai innen klokken var 21 den kvelden. Det gule flagget var oppe og vi avventet tollvesenets besøk som vanligvis skjer kort etter ankomst.
Rundt klokken 24 om natten, ankom tolletatens båt ved siden av Penelope. Radioen i denne båten sto på for fullt med pop musikk. Vi hadde alle gått til sengs, og jeg prøvde med gestikulering å få dem til å dempe bråket.
Dette skjedde ikke, til gjengjeld forlangte de underskrift fra alle om bord, og alle papirer synes å være vanskelig å godta, der spesielt signeringen med blyant også ble underkjent.
Da jeg på den tiden var medlem av seilskøyteklubben i Bergen, hadde jeg fått et medlems bevis som tydeligvis var et resultat av andres erfaring med samme tolletat.
Der stod med meget store bokstaver, Certifikat for Steinar Jørs på Penelope, resten var skrevet på norsk, men hele dokumentet så meget viktig og offisielt ut. Dette var på hele turen et meget hendig papir å vise frem, uansett hva de forskjellige etater ba om. En eneste gang opplevde jeg innsigelse, en tollbetjent ville vite hvor lang varighet. Da jeg svarte livsvarig, var han tydelig imponert.
Utenom tolletaten, var portugiserne hyggelige folk. De hadde denne gamle ærligheten som engang eksisterte i Norge også.
I en by lenger sør som het Peniche (samme ord som i penis, langt og smalt nes) ba vi en drosjesentral om de hadde en engelsktalende sjåfør. Vi fikk en som kunne si, thank you, og ikke mer.
Vi bad om en pris på å kjøre hele dagen rundt i innlandet og vise oss severdigheter. Dette gikk meget greit, men han avslo å spise sammen med oss på en restaurant.
Da vi kom til bake til havnen, oppsto det et tilsynelatende stort problem?
Det gikk en god stund før vi forsto hva problemet var. Den prisen vi hadde avtalt, som var meget rimelig, inkluderte en viss mengde kjørte kilometer og sjåføren hadde ikke brukt opp disse kilometerne, så han insisterte på å kjøre en runde rundt for å bruke dem opp.
Det hadde ikke skjedd i Norge, selv for 35 år siden?
Kysten i Portugal, på den siden, består av lange sandstrender. Vanligvis så holdt jeg en avstand på den langgrunne stranden, helst utenfor 10 meter som ekkoloddet viste.
Plutselig, utenfor en by som het Nazarè, viste loddet 100 meter. Jeg kunne se på landet også at en stor loddrett fjellrygg kom ut. Dette er den plassen som nå i ettertid regnes av surfere for en av de beste plassene i Europa, grunnet store havdønninger som kommer inn og blir uvanlig store, grunnet denne bunnkvaliteten.

Utenfor Peniche ligger en øy med en gammel festning, Berlenga. Det skal visst ha vært engang en engelsk besittelse, men det var uråd å komme i land, grunnet den store dønningen, også kalt «swellet» eller draget som vi sier. Likevel dro Eirik og jeg rundt øyen i gummibåten.
På sørsiden oppdaget vi et hull tvers gjennom fjellveggen, vi kunne skimte sjøen på andre siden.
Halvveis gjennom, oppdaget vi en kanal på tvers av vår, med en stor bølge som kom mot oss. Bølgen skjøt oss ut av hullet som en kanonkule. På tilbaketuren gikk vi rundt fjellet.
Det var tross alt en opplevelse.
                                                 Det så greit ut fra utsiden?

Der lå også en fiskebåt som hadde det litt spesiell navnet, «Jesus av Nasarè.»
Når vi gikk i land var det helst på de store markedene vi likte oss.
På et marked var der en mann som solgte appelsiner som han oppbevarte i en slags bolle. Det gikk en god stund før jeg klarte å gjøre selgeren begripelig at det var bollen jeg ville kjøpe.
Jeg har den ennå i min stue, det er en slik «vorte», kanskje kalt «kjuke» i Norge, men denne er
50 cm. i diameter og består av kork fra korkeik. Slike ting som representerer produkter fra landet vi var i, prøvde vi alltid å få tak i.

Da jeg ville kjøpe en av disse meget fargerike små robåtene som portugiserne brukte å fiske fra, protesterte hele mannskapet mitt. Jeg måtte bøye meg for flertallet. Mitt mannskap visste ikke det at en kaptein har all makt på en båt og at noe så moderne som demokrati, ikke finnes på sjøen?

                                             Reparasjoner i mastetoppen måtte også gjøres.

Vi likte oss godt i Peniche, var og besøkte en knipplingsfabrikk der en mengde kvinner satt å laget kniplinger for hand.
I havnen synes de ikke å ha slip til de store båtene, større enn Penelope. De brukte en svær maskin, bulldocer eller noe lignende til å dra båtene opp i sanddynene. En trivelig liten by.
Sigurd med alle vikingene hørte vi lite til før vi nærmet oss Lisboa.
Snorre beretter at han angrep og erobret en borg som het Sintra, dette var hans andre kamp.
Da vi rundet neset og gikk østover passerte vi borgen Sintre, nøyaktig slik presten på Island beretter. Til og med at de måtte seile østover for å komme til Lisboa, har han med?

                                                 Marked i Peniche.
Når vi gikk i land i store byer, brukte vi å merke oss et landemerke som ruvet, slik at dersom vi kom fra hverandre eller hadde problemer med å finne veien til havnen, kunne dette vise oss veien. Det fungerte bra.
Lisboa var, ifølge Snorre, grensen mellom kristendommen og den muslimske verden. Dette var til da helt ukjent for meg, men der var en endring i folks væremåte jo lenger sør vi kom.
Der er ikke så mye jeg har å si om denne storbyen, ingen av oss var så glad i slike byer, slik at da vi kom sør for byen til et sted som het Sezimbra, ble vi værende en stund. Vi leide en drosje, men da vi ville gå av, insisterte sjåføren på å kjøre oss til kafe. her var en mann som snakket engelsk og vi fortalte at vi ville gå en tur i skogen tilbake til båten. Han syntes tydelig at dette var en skrullete ide, men vi ble satt av der vi ville. På turen, som var meget interessant, så vi kork eik, som får barken flådd av hver 5 år? (tror jeg?)
Likeledes støtte vi på trær der de tappet sevjen av. Portugal eksporterer terpentin som brukes mye på trebåter, også i Norge.  I Sezimbra hadde vi også en meget hyggelig opplevelse.