Blogg nr. 144 Nedover Portugals kysten og rundt Cape Vincent

Når man går slik som oss, fra havn til havn hver natt, danner det seg et mønster i forhold til folk man blir kjent med. Det blir slik at de samme båtene dukker opp i de forskjellige havnene.
Det blir nesten som en familie, der vi gjør kortvarige bekjentskaper før vi skilles, men så dukker de opp igjen etter noen havner. Dette er folk fra hele Europa, til og med fra Sveits dukket det opp en seilbåt. Man knytter noen kortvarige bånd, utveksler navn og adresser, men som regel blir det ikke noe mer kontakt.
Noe nærmere kontakt med de innfødte blir det som regel ikke, språket og livsmønsteret forhindrer slikt. Det som skjedde med Tom og Herta ved Sandals-bryggen i Eivindvik, er heller sjeldent.
Der var fine badestrender og trivelig å være i Sezimbra, dessuten var det kort vei med en buss inn til
hovedstaden Lisboa.
En dag vi satt på dekk, kom der en bil med et middelaldrende par som stoppet ved siden av båten.
De spurte, på bra engelsk, om vi ville komme hjem til dem og spise middag?
Vi innvendt at vi hadde to barn med oss også, bare ta dem med var svaret. Vi avtalte at de skulle komme ned neste dag med bil og hente oss. Det var litt av en hyggelig overraskelse.
Så ble det diskusjon oss imellom, hva skulle vi ta med som gjester til vertskapet?
Jeg var ikke så ukjent med at det var vanlig å bringe med litt vin under slike forhold.
På den tiden, 35 år siden, var vi og mesteparten av Norge analfabeter når det gjaldt vin kvaliteter og slik utenlands kultur.
Så vi gikk til en vinhandler og kjøpte 2 flasker vin. Hva slags? Det eneste vi hadde som veileder var prisnivået. Vertinnen tok godt imot vinen og skrøt meget av den. Gjør ikke alle vertinner det uansett??
Så av det lærte vi intet.
Det var et hyggelig vertskap, ungene oppførte seg eksemplariske og vi syntes det var en trivelig avveksling fra livet om bord. Paret jobbet, etter det vi forsto, innen Portugisisk televisjon, det kan forklare deres engelsk kunnskaper. Vi brevvekslet en stund med dem, men det gled ut i sanden etter hvert.
                                               Broen til Lisboa over elven .

Hendelsen er et eksempel til etterfølgelse for oss alle hjemme i Norge, det kan være en stor berikelse for turistene og for oss selv også. Nye impulser fra fremmede land?
Jeg har drevet litt med det hjemme, men dessverre bare mot andre båter av tre. Rase diskriminering???

Vår venn Sigurd og hans flåte for nesten 1000 år siden, skriver Snorre, besøkte en borg som het Alkasse og røvet den for en mengde gods, dette etter at han hadde røvet byen Lisboa også.
Det var jo hedensk land, muslimsk, så han hadde jo all rett på sin side?
Jeg har tidligere fortalt at araberne erobret hele Spania, uten denne nordvestlige delen, i første halvdel av 700 tallet. Mer enn 600 år seinere, på 1300 tallet, klarte de kristne å kaste ut disse som ble kalt maurerne, de slo seg ned i nord Afrika og dannet staten Mauritania.
Etter 600 år må det kanskje ha vært vanskelig å skille ut hvem som var hva, vil jeg tro?
Etter uttrykk om enkelte folk, jeg hørte seinere av andre, lykkes de kanskje ikke helt i denne etniske rensingen?
                                               Eirik og Ane ser på måten terpentin blir tappet av trær.

Innenfor, øst for Sesimbra, går det en våg/fjord der en elv munner ut. Opp denne elven et stykke ligger selv i dag, et sted som heter Alcaser do Sol. Det er et stykke utenfor reiseruten vår, så vi dropper det.
Snorre kaller borgen for Alkassa. Det er stor sannsynlighet for at dette er samme borgen?
Kanskje Sigurd også hadde problem med språket og antok det skulle være ølkasse?
Etter så lenge på sjøen, kunne øl sikkert konkurrere med gull for disse vikingene, unnskyld, kristne pilegrimer?
Den neste havnen vi kom til het Sines. Her var laget noen kjempesvære moloer og kaier i betong.
Vi ble fortalt at dette var forløperne på det kommende EU, som skulle da bli den første import havnen for varer som kom utenfra Europa.
Der ble varslet kommende uvær, så vi var under seil, allerede kl.05 om morgenen dagen etter.
Det siste strekket langs denne kysten er meget langt og uten havner, så for å komme rundt hjørnet
Cape Vincente før stormen, var meget påkrevd. En ting er å ri av en storm ute i fri sjø, noe helt annet er det å ta seg inn i en helt fremmed havn etter det er mørkt, og i dårlig vær.
Alle de andre med-seilerne likte tydeligvis å sove lenge. Jeg så dem aldri igjen siden, stormen varte i meget lang tid, så de ble sikkert liggende værfast?
Første havnen, rundt hjørnet på Algarve kysten var Lagos. Byen lå ved et elveutløp og jeg kunne ane at der var en havn inne blant sanddynene på andre siden.

Daglig liv på gaten i Lagos

Det viste seg faktisk siden at de hadde gravet havnen ut i sandbredden tvers overfor byen.
Sånne detaljer bryr ikke kartvesenet seg med på disse breddegrader.
Grunnet det at det hadde regnet mye, så innløpet i elven ut som en godt harvet potetåker, men jeg hadde ikke så stort valg og lot det stå til.
Jeg har kanskje nevnt det tidligere, men slike situasjoner er med å gjøre reisen betraktelig mer spennende.
I gamle dager på Norskekysten når et seilskip forliste, regnet de innfødte med at dette var deres bytte og forsynte seg omgående. Etter de historiene jeg hørte etter hvert, var den samme loven fortsatt praktisert her også?
Det er mulig at ferietrengende nordmenn har den oppfatning at Algarve kysten er det gjeveste stedet i Europa å sole seg på?
Ikke gjør det i oktober som vi var kommet til nå. Det regnet, regnet, regnet og blåste.
Lagos var en klassisk portugisisk liten by, med et trivelig marked, men jeg trenger ikke forklare dere hvordan det blir når det regner dag etter dag.
Vi seilte videre til Albufeira, der vi lå i en marina og slapp å bruke gummibåt når vi skulle i land.
Her dukket det opp et hyggelig par fra England, som en dag det regnet ekstra mye, banket på styrehus døren.
Jeg har glemt navnet deres, men vi kalte dem etter en tid for «is`n it Jenny». Engelskmannen brukte dette uttrykket etter hver setning han sa.
Han var meget interessert i hvordan vi klarte oss om bord i en klassisk fiskebåt av gammel opprinnelse. Han hadde nemlig en slik selv i en by på østkysten av England. Han levde av å ta fiskeentusiaster ut på fisketurer med båten sin. Han fortalte at havnen i denne byen ble stengt ved flo sjø, slik at når de først var kommet ut, måtte de vente i 6 timer før havnen ble åpnet igjen.
Dette var ikke alltid like lett for dem som ble rammet av akutt sjøsyke. Han hadde laget en mikstur mot dette etter egen oppskrift som han solgte for en klekkelig sum.
Han bare flirte da jeg spurte om den virket. «Devils hole» het fiskeplassen hans som var hele 50 meter dyp. At Sognefjorden vår var 1400 meter dyp, nektet han å tro på.
Han og konen Jenny hadde tatt denne turen til Algarve som ferie, for at han skulle klare å overtale henne til å gjøre det vi var i ferd med. Hvordan det gikk fikk vi aldri vite.
Vi traff på et dansk mannskap med en stor seilskute som lå ved kai. De fortalte at de hadde seilt ut fra kysten sørover en liten stund, da hadde motoren stoppet, og de hadde jobbet en evighet med å klare å seil seg opp igjen til kysten mot vinden. Neste stopp herfra, kan Columbus bevitne, er Amerika.
Det er ganske så forståelig at panikken kommer om motoren svikter. Selvfølgelig kan man seile medvinds tvers over Atlanteren, men når man treffer land, hva da?

Dansk båt på Algarve kysten.
En kveld vi satt nede i salongen, hørte vi noen oppe på dekk. Det viste seg at en ung mann hadde lagt seg foran styrehuset og insisterte på å reise med oss videre. Han viste frem papirer og pass, men vi fant det best å melde fra til marina ledelsen, som kom og hentet ham.
Herfra kunne vi reise til byen Faro der vi hadde adressert posten til.
Det sies at at uansett hvor langt du flytter, følger alltid nissen med på lasset. Neste gang kommer han.