Blogg nr. 145 Nissen gjør entre og Portugal tar slutt.
Jeg begynte denne beretningen med å fortelle om hvor vanskelig det var å kaste løs fortøyningen fra kaien i Eivindvik. Nå da vi var kommet godt ut i oktober og vi hadde levd et «bekymringsfritt» liv i 4 måneder, innhentet «fortiden» oss med stor kraft.
Jeg hentet posten i byen Faro og der var en del brev fra den verden vi trodde vi hadde forlatt for en stund.
Likningskontoret i Eivindvik, hadde tydeligvis sett oss da vi seilte ut Prestesundet, glade og forventningsfulle.
Det er uråd å si hvor mange søvnløse netter dette hadde forvoldt dem, men det hadde i hvert fall resultert i et skarpt brev til meg, om at de: «Etter kontroll av min bolig, hadde de funnet at jeg bodde i mer enn femti prosent av det huset som også var næringsbygg og dermed måtte huset ansees som ikke-næringsbygg, med påfølgende skattekrav.»
Dette var en avtale som var gjort med dem, 10 år tidligere, da jeg kjøpte «Gamle Banken».
På denne såkalte solfylte Algarvekysten klarte jeg pr. brev å forklare og utdype at dette ikke var tilfelle og at samme fordelingen av areal var der fortsatt.
Da jeg etter turen, forela ligningssjefen denne påstanden om kontroll? Fikk jeg det litt ynkelige svaret: “En litt uheldig formulering?” Ikke en beklagelse?
Jeg har kanskje sagt det tidligere, Det er ikke grov sjø og tjukk skodde som vanskeliggjør en slik seilas?
Brev fra min far, om at min bank for reisekassen, var gått konkurs, er også slikt som setter spiss på tilværelsen. Han brukte ofte å snakke med «store bokstaver.»
Problemer hjemmefra til tross, vi fortsatte vår tur som nå hadde fått kursen: rett øst. Kanskje litt nord også.?.
Penelope ser fortsatt bra ut.
Det resulterte i ankomst til en grenseby mellom Portugal og Spania, Vila Real de St. Antonio. Byen ligger et stykke opp, på vestsiden av grenseelven Guadiana og er portugisisk.
Her traff vi på en hollender, Ian, som sammen med en yngre kvinne bodde i en mindre slepebåt.
Ian var en godt voksen mann som gav inntrykk av autoritet. Han hadde meget lang erfaring fra slepebåt yrket som han fortalte en del om.
Grunnet hans tydelig utseende slepebåt, var han blitt spurt av portugisiske fiskere om han kunne trekke løs en av deres båter fra en grunnstøting, som de ikke selv klarte. For å demonstrere at det ikke var kraft, men teknikk som trengtes, hadde denne Ian insistert på å bruke fiskernes egen båt til jobben og fått den løs.
Han sa at det var en dårlig by, med mye kriminalitet. Vi kunne ofte høre skuddveksling oppe i byen.
Et finsk par hadde ankommet med en seilbåt for noen uker siden og gått litt oppover elven for å bade. Da hadde fruen i båten,druknet. I begravelsen som hennes finske mann hadde holdt, hadde alle med-seilerne i havnen gått fra båtene sine.
Da hadde en gjeng fra byen plyndret båtene deres, og politiet hadde ikke gjort noe., etterpå!!!
Rester etter araberne, sa hollenderen om befolkningen.
Han var nesten tom for olje, slik at på hans forsikring om at oljen i Gibraltar bare kostet 1 krone literen, solgte jeg ham 500 liter til den prisen. Båten hans var så dypgående at vi kunne lage en hevert slik at oljen fra min båt rant over til ham. En pussighet er at seinere traff jeg en hollandsk skipper som gjorde det samme for meg?
Vi funderte en del på denne sammensetningen av mannskapet på slepebåten. Det var ganske tydelig at de ikke var et par, og hun var heller ikke datteren hans, ble det sagt.
Det syntes nesten som om hun var med som en slags passasjer, vi gjettet på at det kanskje var en slags avvenning kur for en narkoman?
Dette var ikke noe sted for oss å være, så vi sa farvel til den regnvåte og vindfulle Algarve-kysten og fortok en ny slik «nordsjø» overfart. Kursen var satt for Spania, over denne store bukten, Golfo de Cadiz.
Mer enn halve natten var gått og det var mørkt som i graven, ut av mørket ble plutselig en meget kraftig lyskaster rettet mot oss? En høflig engelsk talende stemme bad oss legg bi og sa han ville inspisere skipet vårt?
Lyset var meget sjenerende, så jeg fant frem en såkalt «Tusen meters lykt» som jeg rettet mot denne fremmede båten. Det hjalp, lyset normaliserte seg etter det.
En spansk offiser kom om bord og gikk gjennom båten. Vi forsto at han så etter om vi hadde flyktninger ombord. De forlot oss, men det var en ubehagelig hendelse.
Dette var utenfor Cadiz, en større by som skal være grunnlagt av kartagerne. Vi kom også forbi Trafalgar som noen kanskje tror er i London, men den rette plassen er her på stranden i Spania før innløpet til Middelhavet.
I følge mine barn, hadde jeg stor glede av å sette mine barn i arbeid?
Barbate het en liten kunstig havn som vi gikk inn i etter det var mørkt. Et klassisk eksempel på at det er ikke bra å entre fremmede havner etter mørkets frembrudd.
Vi hadde kart over havnen, men da vi begynte innseilingen mot disse to lyktene, røde og grønne som markerte inngangen, stusset jeg over at de synes å ha byttet plass, rød lykt var kommet på styrbord side og omvendt. Jeg slo omgående «bakk» (stoppet opp) og begynte å studere dette nærmere. Det viste seg at Penelope var kommet så langt ute på ene siden av innløpet at lysene synes omvendt over moloen. Det kunne fort gått galt, men vi kom trygt inn og la til en kai uten å treffe noen.
Neste morgen kom arbeiderne i havnen og spurte hvordan vi var kommet inn, hvilken kurs vi hadde hatt? Det viste seg at vi hadde gått, uvitende, over et sunket vrak som lå i havnen og bare var merket med en bøye. Tydeligvis bare flaks denne gangen,vi hadde gått inn med absolutt minimums fart, men likevel!!
Det var etterhvert begynt å blåse ganske kraftig, fra den kanten vi skulle for å komme inn i det sagnomsuste Middelhavet. Vi lærte etterhvert at vinden i stor grad her nede, blåser ut av Middelhavet og sørvestover langs Afrika kysten. Den ble så kraftig at vi tilslutt ankret opp i livd av et nes der det ikke var noe sjøgang, men selve vinden tok kraftig i riggen.
Så kraftig at den fikk litt tak i en flik av rulle-klyveren og holdt på å klare å rulle ut hele seilet .
En lite hyggelig hendelse når vi lå for anker. Hele riggen ristet slik at vi prøvde å få ned seilet, men det hadde kilt seg. Da var det godt å ha lettmatrosen Eirik. Utstyrt med en buksesele ble han heist opp i stormasten, hvor han klarte å kutte fallet slik at seilet kom ned.
Godt mannskap er første betingelse for en vellykket tur.
Eirik var god å ha, både under båten og i riggen.
Da vinden løyet litt, klarte vi å stampe oss mot vinden til byen Tarifa som ligger på det trangeste punktet i innløpet. Her går der ferge regelmessig over til Afrika og den spanske byen Ceuta.
I Tarifa traff vi Jens. Et klassisk eksempel på hvordan det kan gå til for en troskyldig nordboer i
«det farlige Sydens land.»
Jens var en pensjonert gammel mann fra Danmark som seilte aleine. Han hadde hatt en bedrift som laget høytrykksspylere, da han gikk av for aldersgrensen, hadde han solgt bedriften, mot at han fikk være på eiendommen og bygge sin egen seilbåt av stål.
Dette hadde han gjort og nå lå han her i Tarifa på niende måneden og ventet på en rettssak.
Han hadde kommet hertil og fortøyd utenpå en fiskebåt. Det hadde satt inn meget hard vind, slik at han hadde meldt fra på WHF at fiskebåten hadde blitt påført skade av den sterke vinden.
Fiskeren anmeldte Jens for å ha forårsaket skaden. Det ble tatt arrest i seilbåten og Jens var meget nervøs for hvordan det ville gå i rettsaken som han nå hadde ventet på i ni måneder.
Såkalte ikkespanske eksperter, mente han ikke hadde en chance. En skandinav i en slik rettssak mot en innfødt i dette landet?
Flere hadde foreslått at han skulle lure seg ut en natt, det var meget kort vei til Gibraltar, men Jens mente at rettferdigheten ville seire.
Dessverre fikk vi aldri vite hvordan det gikk?
Endelig ut sikt til det sagnomsuste Middelhavet.
Historien er meget lik den min engelske venn, Tom ,opplevde i New York. Han vant en lignende rettssak, men hans advokat forlangte hele erstatningen og vel så det, for å ha ført saken?
Som utlending fikk han ikke dekket sin egen advokat.
Det er så visst ikke på havet det er farligst?