Blogg nr. 146 Gibraltar, Afrika og mye vind.

Vi forlot Jens til hans ukjente skjebne og seilte den korte distansen inn i Middelhavet til det sagnomsuste Gibraltar. Denne britiske festningen som ligger som en mastodont i innløpet og behersker kontrollen over alle som har ærend både ut og inn. Som en verketann for den spanske trone, som de har gjort utallige forgjeves forsøk på å bli kvitt.
Her følte vi oss hjemme, folk var ganske så lette å forstå og det første som møtte oss i den marinaen vi gikk inn i, var en gammel rusten stålbåt, som fungerte som en flytekai når vi skulle i land.
Jeg har glemt navnet, men under styrehuset hang en plakett som viste at skipet var bygget av Haugesund Mekaniske Verksted. Den så nøyaktig lik ut som våre gamle fjordabåter.
Gibraltar har endel å vise frem for turister. Ikke minst alle apene som det vrimler av.
Det sies at så lenge apene finnes på denne klippen, skal England beholde herredømmet.
De hoppet opp på mine «små» barn, men da deres mor oppdaget hvor skitten de var i bakenden, ble de ganske brutalt avvist.
                                                      Gibraltars ekte innbyggere.

Der er noen fantastiske kalksteins huler under festningen og det blir sagt at der skal finnes store huleområder som er hemmelige, der den britiske hær har sine arsenaler lagret.
Hele klippesiden mot sjøen på utsiden er kledd med betong. Jeg ble fortalt at det var for å samle opp regnvann til festningen.
Vi kunne gå på kino og høre amerikanske skuespillere snakke forståelig, noe som var en sann glede for oss alle.
Oppe fra toppen av klippen hadde vi en fantastisk utsikt over hele havnen. Blant skipene som lå ved kai under oss, mente vi ganske bestemt at vi kjente igjen skoleskipet Sørlandet.
Skipet lå inne på militært område som var bevoktet. Da vi prøvde å komme inn, spurte vakten, hvorfor? « Fordi vi er norske», svarte vi. Han ,som tilhørte den store britiske marine, stilte seg meget skeptisk til bare den begrunnelsen, men vi fikk ta en telefon til skipperen ombord.
Dere er velkommen ombord alle sammen, var svaret vi fikk. Så det ble en omvisning ombord i Sørlandet som vi alle satte meget stor pris på.
                                          Gibraltar sett fra toppen. Mulig det er Sørlandet vi ser?

Det er fullt mulig å se over til Afrika fra toppen av klippen og da bl.a. hollenderen Ian, hadde skrytt mye av denne plassen Ceuta der borte, som hadde samme status som Gibraltar, frihavn og meget billig, kastet vi loss og stevnet mot Afrika.
Da kunne jeg ta en telefon til min gamle mor og si: «Nå mor er jeg kommet til Afrika». En setning jeg av og til seinere har skrytt av, når folk har spurt meg om hvor langt syd jeg kom den gang i Middelhavet.
Hva min mor sa? Jeg husker ikke helt, men det var ganske sikkert at jeg måtte komme meg hjem med en gang. Mødre er ganske så lik sånn.
Havnen i Ceuta er kunstig laget, men meget stor. Vi ble henvist til en liten marina, som ikke hadde plass for vår Penelope, slik at vi måtte ligge på utsiden av denne mindre moloen.
Deretter var vi oppe i byen og handlet og handlet. Vi kjøpte et 12 volt tv- apparat som også hadde egen inngang for film-kassettspiller. Noe vi den gang ikke hadde sett tidligere. Det var faktisk ganske så rimelig. Noe annet som vi også satte stor pris på, var en kortbølge-radio som Ian hadde anbefalt.
Det var tydelig at Norge er en bortgjemt steinrøys i forhold til Afrika?
Begge tingene hadde vi stor glede av. Det er kanskje vanskelig å forstå, men vi hadde nå bodd om bord i skuten vår i nesten et halvt år, uten andre å snakke med og uten den stimuli som vi ikke ante at vi var så avhengig av, tv-en og radioen.
Når vi skrudde på denne kortbølge radioen og plutselig fikk inn Kvitsøy senderen med norsk sending, betød det mindre at det bare var et program om matlaging, vi frydet oss.
Da vi kom tilbake til Gibraltar, hamstret vi filmkassetter, som vi kunne leie og satt og koste oss nede i Penelope med denne etterlengtede stimuli.

Den sagnomsuste klippen.

Vi måtte faktisk få ekstra strøm fra land på grunn av det, noe vi til da, ikke hadde hatt bruk for tidligere. Vi brukte å starte motoren hver tredje dag, da ladet vi batteriene og fikk varmt vann på berederen.
Da vi kjørte med drosje ned til båten etter handlingen, traff jeg en sjåfør som kunne snakke engelsk.
Jeg hadde tre 17 kg. propanflasker som jeg ville fylle. Sjåføren kjørte meg til en fabrikk som skulle fylle dem opp, men vi måtte komme igjen dagen etter og hente dem. (gasskjøleskap er ikke å anbefale).
Dagen etter kl. 9 sto jeg og ventet på drosjen, den ble også 10 og nesten 11 før jeg forsto at jeg var blitt lurt.
Hva gjør man da? I et fremmed land med et fremmed språk?
Oppe i byen fant jeg et sted som het «Turistimo», her var der folk som kunne engelsk.
Noen telefonsamtaler og vips så kom der en slik trehjult bil med lastekasse som kjørte meg til samme fabrikk, der jeg betalte en bagatell, i forhold til det propan kostet i Norge.
Så langt, så vel.
Om natten begynte det å blåse, neste dag var det uråd å ligge på utsiden av moloen, grunnet store bølger, selv inne i havnen. Hver gang jeg gikk til en ledig kai, som der var en mengde av, ble jeg jaget av politibiler som dukket opp med engang jeg hadde fortøyd. Vinden økte og økte, jeg var henvist til å gå rundt og rundt i havnebassenget hele natten. En gang i løpet av natten var jeg kommet inn i fiskerhavnen, der fiskerne sa jeg kunne være. Politibilen dukket opp der også og jaget oss vekk.
Jeg ble etter hvert ganske så desperat, tilslutt fant jeg en stor fiske-tråler som tillot meg å ligge på utsiden av dem.
                                           Betong flate for å samle vann.

Der lå vi i 2 dager og netter, mens det blåste så mye at fortøyningene mine måtte forsterkes flere ganger.
Den tredje dagen var vinden minket en del, fiskerne sa at et stort skip hadde gått ned  utenfor havnen
i stormen. Vinden var kommet ned til kuling, men der var meget stor sjø etter 3 dagers storm.
Likevel valgte vi å gå for Europa og Gibraltar, der vi kom i god behold. Vinden holdt seg på kuling nivå og sjøen var grov på overfarten, der var også store utfordringer med å klare å komme seg inn i en nye marina.
Jeg tror det ble sagt også, «ikke mer Afrika.»
Likevel er det noe renhårig med naturen når den gjør sitt verste for å ta knekken på deg, ganske så annerledes og mer realt enn, “bakom og rundt” i brevs form.
Jeg måtte faktisk vaske hele skroget på Penelope med parafin, disse nettene i Ceuta, med den tjukke oljefilmen som lå over hele havnen, hadde griset den til, slik jeg aldri har sett maken.
Fra en gammel fisker hadde jeg lært å ha en kveil langt sterkt tau liggende både foran og bak på båten i reserve, det var dette som berget meg den gang i Afrika og seinere også.
De flettede fortøyningstauene som jeg brukte vanlig, var det bare biter igjen av, disse som var blitt så sterkt anbefalt av eksperter.
Vi var begynt på desember og det så ut til å bli mye vind fremover. Middelhavet var ikke helt det vi tidligere hadde drømt om. Drømmer er aldri det!
Faktisk så dukket også danske Jens opp og. Det hadde ikke skjedd noe med rettssaken hans, så han ventet fortsatt.
Et hyggelig eldre par helt fra New Zealand med sin seilbåt, fortalte at de hadde seilt opp gjennom kanalene i Frankrike og var blitt så betatt av dette at de hadde seilt ned igjen også.
De hadde en håndbok om franske kanaler skrevet på engelsk, hvor de hadde merket av hvilke som var gode og hvilke som var mindre gode. Denne kjøpte jeg av dem, og det begynte å danne seg en forstilling om at det kanskje kunne gå an for oss også å reise hjem den veien? Vi hadde erfart og hørt at det slett ikke var så enkelt å seile nord langs Den Iberiske Halvøy.
Det Ian hadde sagt om oljeprisene, viste seg å stemme. Jeg kunne fylle 2000 liter for 1 kr. literen.
Sigurd fra Norge hadde vi ikke hørt så mye til, men her i Gibraltar, som han kalte Norvasund,
traff han i følge Snorre, på en gjeng med vikinger med galeier som han nedkjempet.
Norvasund er det samme navn som Norge er dannet av, Norvegen som betyr «Veien gjennom de trange sundene.» Som bl.a. i Norheimsund.
Pussig nok sier Snorre at han fortsatte inn i Middelhavet langs Afrikas kyst. «Kysten langs Serkland.»
Dette må være en henvising til disse kjortlene som beduinene brukte. Som kunne kalles serk eller kjole?
Det pussige er at den første øyen de kom til i Middelhavet, var Formentera som ligger nærmere Spania.
Det som nå sto foran oss var en seiltur langs «Solkysten» i Spania, som for nordmenn flest er en drøm om vinteren hjemme i Norge.
Der var vinter her nede også. Vi snakker om mørketiden hjemme og venter på lyset og solen.
Her nede er det mørkt både vinter og sommeren. Vinteren kan ha mye vind og relativt kulde.
10 grader+ gjør det nødvendig å ha varme på også her.