Blogg nr. 147 Langs Spanias Solkyst til Altea
Etter en rekke advarsler om ustabilitet i været langs Spanskekysten, seilte vi ut fra Gibraltar i begynnelsen av desember. Det ble derfor droppet disse «Nordsjø-distansene» og valgt å gå inn i havn hver natt.
Vi oppdaget fort at solen/lyset om morgenen, kom ikke før klokken var passert 8. Det ble en rytme dette å begynne å gå ut av havnen kl. 8, og inn kl. 17. Halv seks var det stummende mørkt. Det er lite å fortelle fra denne uken vi brukte på å seile til Altea.
Det var en del tilløp til å heise storseilet, noe som var til stor fryd for oss i ca.10 minutter, før lå vi med rekken i sjøen og kjempet en kamp for å minske seilføring.
Når dette hadde gjentatt seg en rekke ganger, ble mannskapet ytterst uvillig til å bidra i denne aktiviteten. Så for det meste ble det til at vi gikk for motor med småseilene satt. Mesan, fokk og klyver.
Disse vindrossene kom ut fra land, slik at det ble ikke noe sjø å stampe imot.
Jeg funderte endel på det Snorre skriver, Sigurd og hans gjeng seilte langs Serkland (Afrika), som er korteste vei dit de skulle. Hvorfor endte de da opp med første landkjenning, øyen Formentera?
Denne øyen ligger ca. 90 nautiske mil fra Spanskekysten, mens det er mer enn dobbelt så stor distanse fra Afrika kysten?
Det kan være at de har fått denne sterke vinden, ut av Middelhavet, midt i fleisen og tatt et langt «slag» vestover for å fange vinden som fremdrift og for å unngå stampesjøen?
Selv om det er gått 1000 år, var ganske sikkert vindforholdene de samme.
Seint en kveld kom vi inn til byen Altea, der en norske skole eksisterte og hvor våre barn skulle plasseres.
Vi lå ved en lang molo, der marinaens toalettanlegg var i andre enden. Den kvinnelige del av besetningen, ønsket å gå dertil for dusjing og slikt som kvinner driver med. De var litt nervøse fordi det gikk noen «skumle» typer lenger borte. Jeg lovet jeg skulle stå i baugen å holde øye med dem hele tiden.
Stor ble min overraskelse da de kastet seg om halsen på en av disse «skumle» typene?
Det viste seg å være, til vår overordentlige forbauselse, vår gode venn Martinus fra Solund og hans «svigersønn».
Martinus på Lågøy
I sannhet, verden er liten?
Martinus var den båtbygger og venn, som hadde bygget opp Penelope 10 år tidligere. Hans stedatter og hennes mann , Osen, som jeg har glemt fornavnene til, hadde bygget hus i Altea. Denne vinteren hadde de invitert hennes mor og stefar, Margit og Martinus til å bo hos dem et par måneder.
Etter det jeg vet, var dette første gangen, i alle fall Martinus, hadde vært utenlands?
Martinus som bodde ved kanten av havet, på Lågøy i Solund, hadde også drevet fiske i Nordsjøen.
I hans bevissthet var Nordsjøen et stort hav, mens Middelhavet var en liten dam i andre enden av Europa. Så da han var på besøk til denne «dammen», måtte han gå ned til havkanten og hilse på!!
Han visste at vi var på tur til Middelhavet, og selvsagt, der var vi?
Det ble jo et stormende gjensyn, der jeg hadde inntrykk av at Martinus tok det som en selvfølge at han traff oss.
Neste dag prøvde vi å orientere oss i denne fremmede byen som vi etter avtale med skolen, skulle være i et par måneder. To eldre damer fra Sørlandet, som kjente igjen det norske flagget på Penelope, kom om bord og inviterte oss til gjengjeld til et møte som de skulle til, der det var andre norske også.
Det viste seg å være et bedehusmøte, (litt utenfor vår sfære) ledet av en «merkelig» svensk prest.
Tilfeldig?, skulle presten feire St. Lucia litt seinere, og da vi brakte vår unge datter til møtet, grep han tak i henne og utnevnte henne til å være St. Lucia. Dermed var hennes stakkars foreldre tvunget til å komme med henne på flere møter. Genialt.
Vi kom oss tilslutt unna, men det dukket opp en mengde med nordmenn seinere, særlig da vi hadde fått ungene innmeldt på denne norske skolen.
Hyggelige venner
Gjensynet med Martinus var en stor og gledelig overraskelse. Det utviklet seg også en meget stor bekjentskapskrets i denne store kolonien av nordmenn.
Det som virkelig var i vår interesse, var å ta denne siste distansen over til Formentera for å gjøre huleforskningen som var planlagt i de kalde vintermånedene i Norge.
Vi ble værende i Altea i 2-3 måneder mens ungene ble belært. Så mange mennesker og hendelser i disse månedene, gjør det vanskelig for meg etter så mange år, å skildre hva som hendt og når det hendte.
Etter bare en kort tid, kom juleferien. Da kunne vi sette seil og gjøre det vi var blitt suverene til i vår lille verden. Kurse Penelope mot nye eventyr.
Distansen over til Ibiza er «bare» 90 nautiske mil. Formentera ligger rett ved siden av denne kjente øyen og hovedstaden der, San Francisco (antagelig den eldre) har 5000 innbyggere.
Øyen er meget lav over sjøen, det syntes som hovednæringen var å produsere salt av havvann og selvsagt druer.
Mange år seinere da jeg seilte rundt Island, traff jeg på store saltsekker i fiskerhavnene på Island som var merket Ibiza, som er utskipingshavnen for Formentera. Det var nesten som å treffe gamle venner.
I nordenden av øyen var et smalt nes som var ca. 150 meter høyere enn resten, men flat på toppen.
Der det også lå en landsby.
Det het La Mola og hadde en nesten loddrett fjellvegg opp fra sjøen. Det syntes på lang lei at dette var stedet som kunne inneholde en stor hule.
Noen spanske ord hadde jeg plukket opp på denne reisen vår.
Porto betyr havn, men Cabo betyr en slags «båtstø» eller et sted der man kan «lende» en båt ved trekke den opp på stranden.
Et slikt navn, Cabo fantes på kartet langs denne klippeveggen, så å ankre opp Penelope utfor den plassen syntes å være en god ide.
Klassiske Cabo
Etter så mange ganger å ha blitt overrasket av uvær, var denne plassen for usikker å bli liggende over natten. Storhavet sto rett på og vi hadde lært en del om dette upålitelige Middelhavet.
Vi gikk i land og «underla oss landet». Der gikk en sti opp fra et lite naust-lignende skur, og opp på platået. Ganske fort fant vi en stor hule som vi gikk i gang med å utforske. Åpningen lå høyt oppe, men den hadde en inngang lenger nede også. Etter en dags kryping i en mengde kroker og smale ganger, dro vi tilbake til «skipet» dro opp ankeret og seilte tilbake til den lille marinaen på øyen.
Neste dag, da vi kom tilbake til ankerplassen, fikk vi besøk av lokale «innfødte».
En ung mann, spanjol, som bare snakket spansk, hilste høflig på oss og med geberder og annet spurte om jeg ville være med han å fiske i hans lille båt. Jeg takket høflig nei, hulen var ennå ikke utforsket helt og sto mitt hjerte meget nærmere.
Seinere på dagen kom et par, Juan og Sonsolles og hilste på oss. De snakket meget dårlig engelsk, men dog var dette det eneste målet å kommunisere på. Det var et meget hyggelig par, og vi ble ganske så gode venner med dem.
Vanligvis arbeidet de oppe i fjellene i Pyreneene med å restaurere gamle kirker, men nå om vinteren bodde de her i varmen på Formentera. De hadde hørt om vikingene på denne øyen, men hadde en ganske så annerledes vinkling? I følge dem, hadde vikingene angrepet øyen og røvet den?
Vi gjorde oss ferdig med å undersøke hulen, men fant intet som kunne minne om norske vikinger, dessverre. Det ble antydet at kanskje dette ikke var den rette hulen? De ville undersøke nærmere hos de fastboende.
Seinere da vi lå i marinaen, kom de om bord og tok en «lille». Det ble utvekslet navn og adresser og vi hadde en koselig kveld, før vi satte kursen tilbake til Spanskekysten.
Vi hadde fullført vårt mål med å finne hulen, men var ørlite lite skuffet.
Mannskapet klar for julefeiring.