Blogg nr. 148 Oppholdet i Altea, slippsetting og annet.

Blogg nr. 148 Oppholdet i Altea, slippsetting og annet.

Morgen nyhetene i dag er at Baneheia saken åpnes på nytt mot Jan helge Andersen. Tilfeldige joggere skal huske hva som hendte for 24 år siden?
Jeg strever med å re-fremkalle hendelsene i Altea for 35 år siden, særlig rekkefølgen ?
Så tilgi meg om jeg blander.
Da vi kom tilbake til Altea, litt mellom fornøyde, ble vi spurt om å bo i huset og passe det, til noen som skulle hjem til Norge i nyttårshelgen. Jeg husker det spesielt fordi strømmen til vannsengen gikk. Slikt setter spor!!! Der var ca. 10 grader ute og disse spanske husene er ikke , som våre, bygget for å holde varmen. Jamenn var vi glade da vi kunne flytte ned igjen til oljeovnen i Penelope.
Ellers husker jeg, Eirik hadde forsøkt å klatre i et slags furutre og fått noe spindelvev akting hvitt i ansiktet, og disse gamle damene laget det om til stor-dramatikk. De påsto han kunne miste synet og fikk oss til lege i en fart. Jeg vet ikke, men det gikk bra.
Denne norske gjengen her i Altea, besto av mange forskjellige «ringer», alt etter interesser og behov. Noen begynte dagen kl. 11, oppe i Alfaz del Pi med den første drinken, og av sluttet den kl. 23 om kvelden, ikke helt edrue.
Det var som et mini samfunn, men ikke større enn at alle kjente hverandre. Det var hyggelig, men ikke fritt for at vi som hadde vært på reise så lenge, begynte å kjede oss.
Martinus og hans folk ble en stor faktor i oppholdet. Vi leide en bil og reiste sør til en nabo by, Torrvieja, der det var en «gammeldags» båtslipp. Det var blitt vanlig å løfte opp båtene da, men jeg foretrakk den gamle måten for en gammel dame. Denne midlertidige reparasjonen som var gjort om natten i Oban i Skottland, bekymret meg.
Det ble da gjort avtale om slipping, og Martinus og jeg seilte Penelope, en dags seiling, sørover til denne byen. Slippen var av den gode gamle sorten som vi kjente godt fra Norge, men som var allerede da, hjemme , begynt å forsvinne. Denne seilturen snakket Martinus meget om i årene som kom: « Den gang jeg seilte på Middelhavet» brukte han å si når han var i et godt lag. Det var så absolutt fortjent. Det var da han som hadde bygget opp igjen Hermann til Penelope.
Der tok vi av aluminiums ishuden og den gamle båtbyggeren drev opp igjen alle natene under. Det virket som aluminiumen hadde tært vekk tjæredrevet?
                                          Verksarbeidere, Martinus og jeg.

Verksarbeidere kom flere ganger og spurte hvor gammel denne mannen var. De var tydelig imponert over at han kunne gå på «stelling» i hans alder. Martinus var da i 1989, rundt 70 år.
Formannen deres var en hyggelig kar, som det lot seg gjøre å føre en slags samtale med.
Jeg fortalte litt om lønninger og sosiale velferdstiltak i Norge, som han syntes hørtes flott ut, men da jeg fortalte hvor mye skatt vi betalte, falt begeistringen vesentlig.
Jeg viste ham et bilde av huset mitt fra forrige vinter med mye snø. Mucho bueno, sa han, men da jeg gjorde det klart for ham at snøhaugen utenfor, var bilen min, tror jeg han revurderte å flytte til Norge.
Jeg har tidligere skrevet at små ting, blir meget store i så liten verden som vi levde i om bord.
Den hydrauliske ankervinsjen vår var begynt å lekke og Martinus som hjemme var vår «Petter smart» plukket den fra hverandre og konstaterte at vi trengte en ny pakning til den.

Martinus som “Petter Smart”

Jeg ringte mitt rørgrossist firma og ba de sende en ny til meg. (Det hjelper å være god kunde).
Etter en god stund, fikk jeg vite fra veteranene, at postpakker fra utlandet aldri kom frem uten at de var sendt rekommanderte. Ny bestilling. Kort fortalt det gikk 3 hele måneder, og vi var kommet langt inn i Middelhavet før vi fikk ny pakning. Nesten alle opphold var ankring og det er en stor jobb å sveive opp ankeret.
Det var nemlig ekstremt dyrt å ligge i marinaen i Altea. Det kostet en god del mer pr. mnd. enn å leie en flott leilighet i Altea.
Hver gang vi prøvde å finne billigere løsninger, som ankring og annet, kom vi i stor trøbbel. Som regel klokken tre om natten i stummende mørke og sterk vind. Det er ikke her som i Norge. Her står havet rett på og havnene er som regel kunstig laget med meget dårlig hold-evne for ankeret.

Tro meg, Middelhavet er et Hav, du kan bare lese i Bibelen så blir du overbevist.
Da vi var på dette verkstedet, ble vi henvist til å bruke toalettet der. Et hull i gulvet og avmerking til føttene, ikke vasket de siste 10 årene.
Første styrmannen gikk inn en gang og kom fort ut igjen, aldri mer.
Da vi lå utpå, streiket vårt toalett og jeg var nødt til å investere i et nytt. Etter tre dager røk pumpen på det. Butikken lå på kaien, og de prøvde seg med null reklamasjonsrett.
Plutselig hadde jeg ingen problemer med å gi uttrykk for hva jeg mente til/om en spanjol. Han løp til telefonen og det ordnet seg ganske så fort. Det hjelper å være dobbelt så høy og rasende!
Etter som vi begynte å komme utover i nyåret, fikk vi brev fra Juan og Sonsolles på spansk.
Norsk ungdom som studerte spansk, fortalte at det var et utdrag fra en spansk artikkel som fortalte om den gang Formentera var blitt angrepet av vikinger fra Norge. En ganske så annerledes vinkling enn det Snorre har.
Det ble også fortalt at vi hadde vært i feil hule og disse to vennene våre skulle undersøke med de lokale fastboende til vi kom igjen. Gode nyheter. Nå kunne vi se frem til en ny tur til Blåmannshulen.
I Snorres Kongesaga blir Blåmenn oversatt med negrer, men det fantes ikke negrer nord for Sahara for 1000 år siden. De er en stamme av den opprinnelige befolkning i Nord Afrika som kalles Tuareger. De går rundt bare i blå klær, som ofte farger av på kroppen deres slik at de blir kalt Blåmenn. De er kjent som store krigere.
                                            Beliggenhet bak slippen.

Grunnet avstandene var vi på «loppemarked» og kjøpte sykler. Det var en koselig opplevelse. Her traff vi innfødte som levde på et helt annet økonomisk plan enn det som eksisterte i dette turist miljø i Altea. Det ble fortalt at pensjonistene hadde det meget trangt.
Når vi var på kaien og så store fiskebåter komme inn med fangstene sine, som var ynkelige i forhold til det vi var vant med, så vi skipperen sortere de forskjellige fiskesortene i kasser. Dersom jeg så nøye etter, det var gjort meget diskret, sto det eldre mennesker og ventet. I det han var ferdig, gjorde han et tegn og det ble kastet en liten pose til ham fra noen av dem. Han fylte da i den av den minste fisken. Ellers så kunne man se dem fiske fra moloen, jeg så aldri at de fikk noe.
                                                   Fra marked og loppemarked.

Disse gamle syklene som vi låste, ble noen ganger frastjålet et hjul som tyvene skrudde av. Et tydelig tegn på at der var flere økonomiske nivåer blant befolkningen.
Vi var kommet ut i februar, tror jeg, da det ble organisert en regatta for store seilbåter.
Det gikk ut på at de skulle seile ut om fredagen mot Ibiza, videre rundt denne øyen og hjem igjen.
Det kan vel tilsvare en del mer enn det å seile til Shetland en vei.
Jeg var forundret over om der ikke var værmeldinger?  42 store havseilere av plast deltok.
Det begynte nemlig å blåse, vinden var fra land og østover. Den var så ekstrem at en rekke av båtene brøt løpet, noen kom tilbake med brukket mast, mens noen var blitt reddet av fraktefartøyer. Vi fikk høre at en del lå værfast på Ibiza. Først på torsdag kom en båt tilbake og ble tatt imot som helter.
Disse forferdelige vindene, kom som ut av en sekk og blåste 3-4 dager. Jeg hørte, lenge etter vi var der, at havnen i Torreviejas var blitt ødelagt og store deler av strandpromenaden var blitt skyllet vekk.
Så tro ikke at det er bare vi i Norge som vet hva vind er..