Blogg nr. 149 Andre tur til Blåmann hulen.

Oppholdet i Altea tok slutt da våren kom. Jeg må si at etter hvert var vi blitt meget utålmodige i å komme videre på vår ekspedisjon. Hvorvidt skolen i Alfaz del Pi eller min undervisning ombord var med på bringe mine barn videre i deres utdannelse er vanskelig for meg å si, men jeg hadde da den glede å se mine barn ta med seg et leksikon hver, som sengelektyre.
Ibiza lå der fortsatt, der vi hadde forlatt den. Rett ved siden av ligger Formentera, der går regelmessig ferge mellom øyene.
Denne gang da vi ankret utenfor «vår» Cabo, sto Juan og Sonsolles (jeg skriver navnet slik det hørtes) og tok imot oss. Vi ble invitert opp i landsbyen på La Mola og spandert på, på den lokale baren.
Øyen Formentera hadde vært base for hippiekulturen på seksti og sytti tallet, men nå var nesten alle hippiene reist. Nesten, for der bodde en mann, keramiker, igjen. En gammel mann med hvitt hår i en hestehale. Det var meget uvanlig, på den tiden, at gamle hvithårete menn gikk med hestehale.
Dette keramikk verkstedet hans var meget spesielt. Det hadde et hvalskjelett over hele taket, som var laget av palmeblader og huset var ganske så åpent og inkluderende mot naturen.
                                                 Min datter Ane under deler av hvalskjelettet.

En fascinerende mann. Vi kjøpte en del av keramikken hans, som bl.a. inneholdt disse små gekkoene som det vrimlet av på hele øyen. De hadde samme rustbrune farge som fjellgrunnen og var ikke så lett å skjelne ut fra underlaget.
Det var denne mannen som var spesialisten og som visste hvor hulen var.
Mens vi var der laget hele landsbyen til et fellesmåltid for ham og hans naboer.
Et meget hyggelig og sosialt trekk ved denne landsbyen på La Mola.
Navnet hans er borte, men han fulgte oss frem på kanten av klippen, litt lenger vestover enn vi hadde vært. Under her, proklamerte han, finner dere Cueva del Fume som betyr Røkhulen.
Han hadde ikke føtter til å følge oss ned til den.
                                      Dette var stedet Sigurd firte båtene ned.

Sigurd Jorsalfar, lot 2 såkalte «lettbåter» bli dradd opp på toppen over hulen. Deretter fylte han dem med krigere. Når disse ble senket ned foran huleåpningen og beskjøt dem som var der, kunne resten av hæren komme opp nedenfra, på den måten erobret vikingene hele hulen.
Snorre beskriver hulen som meget stor, med en mur i fronten på åpningen. Blåmennene trakk seg bakover i hulen og gjemte seg i alle de små gangene som er der. Sigurd lot da gjøre opp store bål slik at mennene måtte overgi seg eller dø av røyken.
Dette må være grunnen til at spanjolene av i dag, kaller hulen for Røkhulen.
                                           Åpningen på hulen var ganske stor.

Endelig kunne vi gå i gang å utforske denne hulen som vi hadde drømt om.
Det var ingen lett oppgave. Selve hulen var som et gigantisk kirkerom, der rester etter den beskrevne muren, ennå fantes i åpningen. «Gulvet» var ganske flatt, men der var en vrimmel av trange ganger innover i fjellet. Vi begynte, mine to barn og jeg, på den ene siden og undersøkte, d.v.s. krøp innover, hule etter hule.
Det tok oss tre hele dager å undersøke alle. Den tredje dagen, vi begynte å bli ganske så trette.
Da vi kom ut av en, gjorde jeg den feil, jeg sendt mine barn inn i en og tok selv en annen. Min hule var ganske fort gjort. Da jeg kom ut igjen satt jeg der og ventet på ungene. Jeg var litt usikker på hvilken de hadde gått inn i. Det var dødsstille i hulen, vanligvis hørtes mine barn før vi så dem, fordi de kranglet alltid.
                                                        Gekkoene gjengitt som keramikk.
Stalaktitt fra blåmann hulen, Den vokser 1 mm. på tjue år. Den har nok opplevd vikingene også.

Det hører til mine verste opplevelser, man vet ungene befinner seg inne i fjellet, men ikke en lyd.
Jeg husker jeg tenkte på å organisere hele landsbyen til hjelp i søket, men jeg ropte først på deres mor og så satt vi der begge to og engstet oss.
Etter en uendelighet, hørte vi lyd og de kom ut. Vi kunne se at en av dem hadde spor etter tårer i alt støvet. Som de selvsagt blånektet på.
Disse trange krype hulene var slik formet: Etter en stund kom man til et videre rundt rom som da hadde flere ganger videre, dette gjentok seg flere ganger. Når man da kom krypene tilbake, var det ikke alltid så lett å vite hvilket hull man var kommet ut av. Derfor var det lett å ta feil, man skulle heller ikke ha så lett for å få klaustrofobi, noe som var grunnen til at barnas mor uteble.
Det gikk godt og vi avsluttet huleforskningen.
                                              Klassisk bild av en drøm som går i oppfyllelse.

Ingen rester etter vikinger eller blåmenn ble funnet, men det har alltid etterpå, forundret meg hvor nøyaktig og detaljert Snorre beskriver hendelsen og reisen ned her, for nesten 1000 år siden.
Det trengtes f.eks. 2 lettbåter, slik han skriver, for å dekke hele den brede åpningen i hulen.
Dessuten kalte han dagens Portugal-kyst for spansk, den ble portugisisk etter Sigurds tid. Detaljer som historikerne burde merke seg, de som alltid skal sette spørsmåltegn ved Snorres riktighet.
Lenge etter at vi kom hjem, har jeg fått en bok som er skrevet om Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem.
Forfatteren hevder å ha vært i denne Blåmann hulen. Han oppgir at hulen «hans» hadde en nedre inngang. Dette beviser at han har vært i feil hule, kanskje den vi var først i?
Vi hadde en god tid på Formentera. Brukte syklene og reiste mye rundt.
Mine foreldre hadde gullbryllup på den tiden. Så vi gikk til en fotograf på Ibiza for å sende et portrett av familien som presang. Bildet var så dårlig laget at vi fikk Juan og Sonsolles til å ta bildet som vi sendte.
Det var fortsatt vinter, og druebuskene var ikke større enn spirende potetløv. Vi ble vist et tre som skulle være Middelhavets største i utstrekning. Nærmere et mål i flate?? Greinene var støttet opp av en mengde stokker. Jeg tror det var et fikentre?? Eller så var vi og så på havsalt produksjonen.
De hadde meget store lavtliggende flater på nordsiden av øyen som var avgrenset av diker. Disse ble åpnet for å slippe inn sjøvann, slik at det kunne fordampe og skille ut saltet, som jeg da mye sener støtte på i Island!
En kraftig storm overfalt oss også, men vi lå trygt i marinaen. Slike plutselige stormer, som kommer uten noe slags varsel, gjør at vi er meget forsiktig med ankring over natten.
Grunnet de ekstremt høye havnepengene, særlig da på fastlandet, prøvde vi flere ganger å unnslippe ved å ankre i le av en holme eller annet.
Penelope, 14 meter lang, tilhørte den absolutt høyeste prisklassen, den gang.
Som en regel, når klokken var rundt 03 om natten, hadde vinden begynt og også funnet den retningen den gjorde mest ugagn. Så når det var bekmørkt og mye vind, måtte man få opp ankeret i en fart og det vanskeligste av alt, finne en ny plass å være.
Summa, sumarrum. Vi hadde lykkes i vårt forsett fra vinteren før, utforsket den riktige Blåmann hulen og bekreftet riktigheten av det Snorre Sturlasson skriver om Sigurd Jorsalfars reise.
Vi hadde også fått litt innpass hos de innfødte på øyen, noe som ofte er meget vanskelig i egenskap av turist.
D.v.s. Sagaen slutter med at Sigurd byttet vekk skipene sine mot hester i Miklagard og en del av mennene red hjem til Norge i året 1110. I ettertid har jeg erfart at det var bare et fåtall skip som var kongens, eierne red hjem med kongen, men noen av høvedsmennene ble kommandert til å seile skipene hjem igjen. Noe som viste seg ikke å være så lett. Det er en helt annen historie.
                                            Den ene er min sønn Eirik.