Blogg nr. 150 Ibiza og Mallorca

Vi forlater Formentera og Ibiza bli vår neste stopp.
Som om vi ikke har hatt vår del av storm og uvær, blir dette oppholdet blant de verste.
I havnen lå en norsk meget stor trebåt, Pauline, hjemmehørende i Trøndelag.
Den var rigget med et kjempestort storseil og en tilsvarende mast.
Da jeg var om bord og hilste på, kom der en vindkule som klarte å brekke
et meget solid kryssholt i baugen på båten. Pauline lå ved kai og vinden kom fra land?

Trønder-jekta Pauline, tror jeg den het?

Penelope lå i en marina bås, der nabobåsen ikke var opptatt. Vi kunne da bruke denne trossen også i fortøyningen. Hver bås var utstyrt met et solid fortøyningstau som kom opp av sjøen fra hver sin ile.
Det ene av disse to gikk tvers av, så heldigvis for det ekstra. Når vinden kommer på tvers av båten, røyner det uhyre mye på fortøyninger, i motsetning til å ligge for anker, men der er alltid en grense?
Tidligere hadde vi ligget for anker ute på den godt beskyttede havnen, men var nødt til å flytte inn i en marina bås.
Det hadde vært så mye press på ankeret at begge klørne var bøyd.
Ankeret var nytt da vi reiste fra Norge, 75 kilo patentanker med 25 mm. stålklør, hel-galvanisert.
Bakpå den gamle sykkelen, syklet jeg rundt med dette ankeret for å finne en smed som kunne reparere det. Det lykkes også. Ankeret var en meget vesentlig bestanddel i vår utrustning for å overleve i dette vindblåste Middelhavet. Å få bøyd klørne slik som dette, er meget uvanlig. Det er mulig at klørne har festet seg på en av disse mega betongblokkene som ofte havnebasseng er skapt av? Men likevel 25 mm. Stål?

Ankeret som en smed på Ibiza måtte reparere.

Rett nok hadde jeg med også et stort gammelt stokkanker på 150 kilo. Dette var vanskelig å sette og det så ut som slike anker ikke var så godt egnet i disse farvann.
Jeg hadde med froskemannsutstyret mitt på turen, begge mine barn fikk prøve utstyret. Jeg fant en butikk på Ibiza som forhandlet slikt utstyr, så jeg tok med pressluft apparatet, som bare var halvfullt, for å fylle det opp.
Spanjolen som hadde denne butikken, fikk nesten et hysterisk anfall, da han fant datoen for siste trykkprøving. Han jaget meg nesten ut av butikken.
Disse to, 7 liters flaskene var kjøpt brukt på slutten av 1960 årene.
På den tiden var det vanlig å trykkprøve hver 5 år, noe som ble avmerket på flaskene. Jeg hadde i alle disse årene fylt dem selv med min egen kompressor, og aldri trykkprøvet dem på disse 20 årene?
Så mye mer husker jeg ikke fra Ibiza, vinden og dens herjinger er det vesentlige av oppholdet her.
Så blir kursen satt for Mallorca.

Eirik prøver froskemannsdrakten.

Dette å gå om natten, for å komme frem når det lysner om morgenen, var etter hvert blitt det foretrukne.
Vi hadde en relativt rolig overfart og kom inn til en liten øy, Cabrera, utenfor byen La Palma klokken 05 om morgenen. Det var sol og fint vær, vi begynte å ane at kanskje Middelhavet hadde en annen side enn det vi hadde erfart frem til nå.
Vår tidlige frokost med kaffe ble inntatt på dekk og vi kunne se opp på noen hus med balkong som hadde utsikt til havnen.
På en av balkongene sto dobbeltdørene åpne, vi kunne iaktta en mann som tydeligvis gav seg god tid med forberedelsene til å begynne dagen.
Han barberte seg, kjemmet håret og ikledde seg omhyggelig en slags uniform, samt at han pusset skoene sine. Alt til vår beskuelse.
Litt seinere kom han spaserende ned til oss som lå ved kaien, og på et ganske så forståelig engelsk, sa han meget høflig at denne øyen var fredet for turister, vi måtte finne et annet sted å fortøye.
Mallorca er og var et begrep for oss oppe i det kalde nord. Jeg tror det var den første «Syden» plassen som ble målet for forfrosne og hvite nordboere.
Øyen er ganske så liten i forhold til det «Syden» begrepet den er blitt.
Kun 5 mil lang og mye smalere.
Vi hadde vært her flere ganger tidligere, men da med fly, på en eller to ukers opphold.

Jeg husker meget godt i en havn på nordsiden, jeg satt og drakk et glass øl og drømte om å komme seilene inn på den sirkelrunde havnen, droppe ankeret og svømme i land til en kald øl.
Urealistiske drømmer en del år tilbake. Nå var vi her!!!
Sørsiden av øyen er meget vakker, med en drøss små trange havner, noen så trange at jeg hadde problemer med å snu, når Penelope skulle ut igjen.
Så kom vi til Porto Cristo, med den berømte dragehulen «Coves del Drach»,
Her kunne vi ligge ved kai, mye lettere enn å ankre og å svømme i land.
Første styrmann laget brød, og det var tydelig at lukten av brødbaking trakk inn over land.
En liten livlig kar entret fallrepet, han snakket i et kjør, det var tydelig at vestlendinger fra Norge var et stort savn. Mannen het Eikemo, med glemt fornavn, introduserte han seg selv som bror til skuespiller Jon Eikemo og innehaver av en lokal bar, hadde han bodd her i lang tid.
Det ble mye skryting av det nybakte norske brødet og det norske språket. Man kunne virkelig lure på hvorfor han hadde forlatt det?
Han hadde med seg et helt følge med folk som etter hvert ble meget utålmodig av å vente på han, så han forlot oss motstrebende, siden har jeg ikke sett han. Men enda en bror av Jon Eikemo har dukket opp i ettertid ved flere anledninger. Så nå venter jeg bare på at den største «bukken» også skal dukke opp?
Porta Cristo rommer en helt spesiell turist attraksjon. Cuve de Drach.
Dette er en enorm hule som sjøen går inn i, slik at man kan ferdes rundt i små båter med fakler påmontert. Dragehulen er vel verdt et besøk, men det virker, selv idag, som den er lite kjent.
Flere mennesker jeg har truffet som har vært på ferie på Mallorca, er helt ukjent med den.
Det var ventet familiebesøk her nede, så vi fortsatte til Alcudia, byen som ligger i andre enden av øyen.

Hyggelig med besøk fra Norge.

Familien var innkvartert på hotellet rett over der vi lå til i en marina.
Det hadde tydeligvis vært en stor storm rett før vi kom, stranden og trærne bar tydelige spor etter det. Ikke noe savn for oss.
Her lå en stor trebåt fra Danmark med en hel del unggutter ombord.
Etter det vi fikk forståelse for, var dette et resultat av en slags sosialsak, to voksne hadde med seg disse guttene på langtur.
De voksne var ikke å se, i følge guttene satt de i hele tiden på bar og drakk, mens guttene var overlatt til seg selv.
På slipp plassen i nærheten, traff jeg en tysker med en båt som het, av alle ting, Elefant? Han hadde seilt rundt jorden med den, men da han kom tilbake, kjedet han seg slik, at han likevel tok turen engang til? Dette er meget forståelig, etter en så krevende og opplevelsesrik tur, blir vanlig liv meget kjedelig, så hvorfor ikke??
Han hadde for øvrig 2 venninner som besøkte ham med med jevne mellomrom fra Tyskland. Jeg spurte om de visste om hverandre.
Nei, er du gal, var svaret.
Det er tydeligvis mange slags liv?
Det ble fortatt en god del turer med Penelope langs kysten, med disse heimfødingene.
Det er ikke til skjule at reisen videre, begynte å skape forventninger.
Vi hadde allerede bestemt at vi ville prøve på kanalene i Frankrike på vår hjemtur.
Etter det vi hadde fått opplyst og hva som sto i denne kanal-boken vi kjøpte i Gibraltar, var maks dybde 1,8 meter og maks høyde 3,5 meter.
Penelope stakk akkurat 1,8 meter, men i ferskvann måtte vi regne med litt mer?