Blogg nr. 151 Reisen hjem begynner. Frankrike.
Mallorca synes å bli vårt østligste besøk i Middelhavet.
Brev hjemmefra forteller om nedgangstider og dårlig vær, ikke ukjent her nede heller. Det synes på hele besetningen at Norge kanskje ikke er så dumt land likevel. Vi er nå kommet til slutten av april og våren er i full komme, her nede også.
Etter mye frem og tilbake, har vi besluttet å prøve å gå hjem via de franske kanalene. Det forekom meg tidligere som en umulighet, men i følge dette paret fra New Zealand og andre, har vi fått opplyst at kanalenes største dybde er 1,8 meter, det er vår dybde også, men som vi lærte underveis, kanskje litt mer i ferskvann?
Der finnes en annen kanal også, den går fra bunnen av Biscaya, gjennom Frankrike helt nede, og munner ut i Løve-bukten. Denne kanalen heter Canal du Medi og har bare en dybde på 1,5 meter. Dessuten har høyden betydning også. Vi fant ut at vi med vår høyde, med mastene nede, kunne kanskje gå gjennom hovedkanalene.
Kursen, etter Alcudia, som er det østligste stedet på Mallorca, ble satt 356 grader mot Costa Brava på nordlige Spanskekysten. «Bare» en litt stor «nordsjø», rundt 218 n.m.
Overfarten gikk greit, det er bare dramatikk som etter hvert blir verdt å nevne.
Penelope lå for natten i en liten havneby, La Selva, siste stedet i Spania.
Dagen etter krysset vi grensen til Frankrike, som var en meget bratt klippe rett i sjøen.
Deretter var dette nye landet flatt med lange flate sandstrender uten synlig fjell eller åser bakenfor.
Vi gikk inn i en slags kanal ved Le Barcares. Det rådet stor usikkerhet, da vi ikke hadde noen detaljkart over denne delen av Franskekysten.
En siste avslapping i Middelhavet
Da vi tidligere bestilte alle kartene hos Britisk Admirality, var denne kysten ikke med i planleggingen.
Vi fant noen betonglignende kaier uten hus eller bebyggelse, hvor vi la til for natten.
Selvfølgelig hadde jeg heist det gule flagget som vanlig er i et nytt land, det fikk fort en virkning.
4 franske uniformerte toller med narkotika hund kom og inspiserte oss og båten.
Den gang jeg i min ungdom var til sjøs, kalte vi slike inspeksjoner for «Dødsgjengen». De kunne gladelig plukket hele båten fra hverandre?
En ubehagelig opplevelse. Man kunne aldri vite hva mine to barn kunne ha funnet på, eller stoff kunne være plantet?
De fant intet, og jeg klarte å få dem til å lage et skriv på deres uforståelige språk, at båten hadde vært gjennomsøkt. Dette til bruk vider opp gjennom hele landet deres.
Det viste seg at lenger inne var der en marina og vi hadde pådratt oss mistanke ved å ikke gå inn der. I tillegg hadde vi trebåt, noe som også synes å kunne påkalle interesse hos myndighetene.
Vi fikk besøk av noen ungdommer, som synes å tilhøre et lignende system av de vi møtte i Alcudia, finansiert av deres Nav.
Da vi fortsatte reisen langs denne sandstranden kom vi forbi et nes som jeg selv den gang, la merke til det spesielle navnet Agde.
Det er jo nøyaktig det samme navnet som Norge har på sin sørligste del av landet, Agder. Som i Norge har betydning «egg eller kant»
Dette er jo også et nes lengst sør i dette landet. I betraktning av at mitt hovedemne med denne bloggen er Stedsnavn, kan jeg vanskelig la være å nevne at det synes som felles natur gir felles navn?
Det på steder som ligger nesten i hver sin ende av Europa?
Det støtter meget godt opp om det som jeg begynner mer og mer å anta, et felles språk i Europa som alle disse eldgamle naturstedsnavnene stammer fra?
Fra lenge før den tiden alle disse språk invasjonene fra øst skjedde?
Minst 2500 år siden.!
Gjester må trakteres.
Det må studeres og filosoferes mer over dette emnet når jeg er ferdig med beretningen om det som min gamle avdøde far, ville kalt « å leke seg».
Neste stopp var en by som het Sete.
Jeg har ingen ide om hvordan det uttales, men oss imellom, omtalte vi det slik det skrives. Dette var ikke så uvanlig. Det hendt ofte folk spurte oss om vi hadde vært i den eller den byen, men den måten de uttalte navnene på, var helt ukjent for oss.
Vi brukte navnene slik vi leste dem på norsk?
Her var det at det neste eventyret skulle begynne. Da vi ankom var det så mye drag i sjøen, etter en storstorm som vi ikke hadde registrert?
Grunnet dette draget var sjøen så urolig at kranene som skulle ta av mastene ikke var brukelig før den hadde roet seg.
5 dager tok det før vi kunne gå i gang. I mellomtiden laget vi til alt som vi kunne, for å plassere mastene på riktig måte ombord. Et stort kryss fremme på bakken, ble laget for å plassere de horisontale mastene i, også baugsprydet ble demontert.
Jeg bad min nesten voksne sønn (15) Eirik, om å gå opp i byen og prøve å få tak i gamle bildekk, som jeg visste fra en tidligere tur i den norske Bandak kanalen, ville bli et stort behov for, opp gjennom alle slusene.
Etter han var gått, ble jeg en del betenkt, en fremmed by, et fremmed språk, det var i drygeste laget å be en unggutt om noe slikt.
Etter noen timer kom han tilbake med en mengde bildekk. Det mest forbausende var at han hadde fått to unge jenter med seg til å hjelpe å bære alle dekkene??
Hvordan?? Spør ikke meg!!
Han gikk sin vei og overlot ansvaret til meg med å vise frem båten til disse søte ungjentene.
Men en mulig forklaring kan kanskje være at han var utstyrt med en stor manke korngult hår? Det var ikke så vanlig å farge håret på den tiden, særlig ikke for menn. I dette landet var det nok på den tiden en heller sjelden farge på håret.
Selv i mine unge velmakts tider hadde jeg aldri klart noe slikt!!
Kanalene som vi nå skulle gi oss i kast med, ble laget på Napoleons tid, men var fortsatt i god stand viste det seg.
Nedriggingen begynner.
350 sluser ble det oppgitt i boken vi hadde. Dessuten noenlunde samme høyde over havet, mener jeg å huske.
Da sjøen roet seg fikk vi plassert begge mastene oppe på styrehus taket og i det krysset vi hadde laget fremme.
Det viste seg at høyden vår over sjøen ble 3,35 meter. Boken vår oppga maks høyde til 3,5 meter, så vi hadde rikelige 15 cm. å gå på. Mens kjølen var likt med bunnen, trodde vi.
Så var det bare å sette i gang. Vi tok farvel med det stormfulle Middelhavet og begynte å gå innover en smal kanal som gikk parallelt med sjøen en god stund.
Etter en times gange begynte Penelope plutselig å legge seg over til babord. Det var tydelig det manglet noe på vannstanden.
Hva gjør man da?
Den ser noe ribbet ut når vi er klar.
Jeg gav gass slik at vi humpet over og så fløt vi fritt igjen. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom jeg hadde bakket opp. Hvem skulle da dra oss løs??
Heldigvis var Penelope utstyrt med stålkledd kjøl.
Et par gravemaskiner holdt på og arbeide nettopp på dette stedet, så det hadde antagelig skjedd noe med bunnforholdene.
Reisen fortsatt, men vi hadde fått oss en støkk. Dette var ganske så annerledes enn alle de andre krisesituasjonene vi hadde opplevd.