Blogg nr. 152 Elver og kanaler oppover Frankrike.

Blogg nr. 152 Elver og kanaler oppover Frankrike.

Etter denne første advarselen gikk det greit videre. Litt uvant for oss som var vant til mye sjø. Vi kom til 2 sluser som var ganske så lik dem jeg hadde sett i Bandak kanalen i Telemark. De norske er ganske sikkert bygget etter mal fra disse, for kanalene her, skal stamme fra helt tilbake til Napoleon.
Slusene løftet oss opp i elven Rhône, hvor vi fortsatte nedover til nærmeste by Avignon. Vi er i begynnelsen av mai og strømmen var meget sterk etter all snøsmeltingen i Alpene.
Da vi lå i denne byen så vi seilbåter komme nedover elven. Båtene prøvde å svinge inn til vår kai, men ble de føyst videre sidelengs av den sterke strømmen. Slike båter har som regel en liten motor som ikke klarte å stå mot strømmen.
Etter å ha overnattet i denne byen, begynte vi på selve turen «oppover» Frankrike. Rhoen er en meget stor elv, og på grunn av all snøsmeltingen lenger oppe, var strømmen så stri at jeg måtte gi mye gass for å klare å gå i mot den.
Der er noen gigantiske store sluser, som er så høye at det ikke er mulig å få en oversikt over elven videre oppover.
                                                       Atom reaktorer.

Langs bredden så vi enormt store atomreaktorer som tydelig viste at dette var et stormakts land. Det var ikke så stor forskjell fra å gå på havet, strømmen ga seg en del etter hvert, men dimensjonene på alt som var bygget var overveldede. Det var store skip som ferdes her også.
Vi kom til slutt til byen Lyon som er som en slags ende på denne havgående trafikken av store skip. Her deler kanal systemet seg og elven som vi fortsetter på heter Saone.
Nå blir elveløpet meget smalere og det er ikke alltid så lett å «navigere».
Selvfølgelig var det bare å gå mot strømmen, men siden elven nå var blitt «normal» i størrelse, var det å holde seg fra å gå på sandbanker ganske så utfordrende.
Vi hadde noen spesielle kartbøker, lange og smale, som bare viste elvens løp. Ålen, som er den dypeste delen av løpet, varierte mye. Noen ganger var den tett til land på den ene siden, for så å flytte til andre siden.

Penice. Den store stygge ulven.

Den store «stygge» ulven i hele vannsystemet var likevel disse Penicene.
Samme navnet som kroppsdelen, lange og smale. Vi hadde støtt på dette navnet på Portugals kysten også. Byen Penice som lå på et langt og smalt nes.
Det var store lastebåter som frakter varer tvers over hele Frankrike.
Størrelsen på dem var 38 meter lange, og 5 meter brede. Dette er de små som går hele veien til Middelhavet.
Størrelsene på nesten alle slusene videre gjennom landet, er 38,5 meter lange og 5,5 meter brede. Som en sko i en skoeske.
Når du møter en slik, så flytter den seg ikke i løpet. Det er du som må vike.
Ikke så lett som det høres ut. Svinger vi Penelope ut til ene siden, kommer baugsjøen fra Penicen og kaster oss inn i mudderet på elvesiden. Slik at det blir en kamp for å komme løs igjen.
Den metoden som vi fant, var å fendre vår skuteside godt og derpå å ikke vike. Det ble en kamp for å beholde plassen i ålen der det er dypest.
Lastebåtene hadde så stor masse at de enset ikke at de dunket i oss.
Det er ikke så godt å huske alle episodene opp gjennom alle disse utallige slusene. Vi klarte mellom 10 og 15 sluser pr. dag. Noen ganger var det bare opp noen få meter, mens andre ganger kunne det være så mye som 10 meter. Farten var det ikke vi som bestemte. Det var ulovlig å gå så fort at vi laget baugsjø, da knyttet folk langs bredden nevene til oss. Dessuten var det slusene som tok tid.
Det var på denne tiden at vår datter Ane, endre navn til å bli Slus-ane.
                                                Sluseane tar en velfortjent hvil.

Det ble hennes faste jobb, når vi kom til en slik, hoppet hun i land og gikk over på den andre siden. Slusevokteren åpnet sluseporten på hans side og hun hadde jobben med å åpne den andre siden. Den måtte sveives opp og det var meget hardt arbeid.
For å kjøle seg ned, søkte hun ned i Penelope, der det var kjøligere.
Hver gang det kom en ny, så var det å rope Sluse-ane for å kalle henne opp igjen. Hun gjorde en meget god jobb.
Eirik var utlånt til en annen båt som vi gikk i lag med. Det er en ganske stor nødvendighet å være minst 2 personer når man skal gjennom slusene.
Selve slusene var store tredører som åpnet seg til hver sin side.
Når slusevokteren først åpnet for vannet, for å utjevne vannstanden, kunne det komme en meget sterk påstand på baugen , dersom han ikke gjorde dette forsiktig. Det var derfor meget viktig å stramme trosser der.
Det ble en rutine dette og. Vi feiret 17 mai langs en elvebredd i ganske fredelige omgivelser.
Slusevokterne var en studie i seg selv. De bodde i særegne hus ved slusen. Alle husene var like, men mennene varierte mye, jeg fikk inntrykk av at det kanskje var en slag sosial hjelp?
Ofte når vi hadde lagt oss til for natten, kom det en klassisk franskmann i alpelue syklende og spurte meget høflig, litt gebrokkent, om når vi ønsket å starte neste dag ved slusen.
Vi sa alltid kl. 07 , men hver gang når vi kom til slusen åpnet den ikke før klokken var nesten 09? Hvorfor kom da syklisten, det skjedde ofte.?
                                                   Ivrige tilskuere.

Ellers vil jeg si at til tross for det «grusomme» språket og en og annen iskremselger, var vårt inntrykk av disse «froske-eterne» meget gode.
Vi hadde nå prøvd den typen franskmann på utsiden ved trebåtstevnet og også her på «baksiden». Hadde de bare lært seg norsk?
Å fortøye var jo enkelt, bare sette en jernbolt i bakken til fortøyning, og så gå på nærmeste kafe og spise middag. Meny kartene var selvfølgelig et mysterium.
Vi pekte som regel på den nederste, som vi visste var «dagens rett».
Det var en slik gang at Ane, som hadde sittet og pirket i matet, spurte:
Er det ikke i dette landet de spiser snegler?
Hvorpå vi alle begynte å pirke. Det viste seg å være riktig.
Så var jeg til slutt tvungen til å gå til tannlege. Utstyrt med alt vi hadde av glossarer på fremmede språk, tok jeg plass i stolen. En mengde gestikulering og ordbruk seinere, kom jeg tilbake til båten og kunne meddele at dette skulle ordnes, medikamentelt.
Det er mulig jeg hadde gått glipp av noen ord, for det endte med rotfylling?
Dette ble dyrt sa han og forlangte franc, tilsvarende 80 kroner???
Båten som hadde fått overtatt Eirik, var en norsk amerikaner som hadde vært 25 år «over there». Han var ingeniør og tydeligvis smittet av pengegalskapen i det landet.
Det var rene landsbygden vi kom gjennom, med kyr som beitet langs elvebredden, meget fredelig. Kanskje litt mye fredelig?
For den som ønsker seg en slik fredelig båttur, er en slik reise gjennom kanalene i Frankrike, virkelig å anbefale. Dessuten meget billig.
                                                       Klassisk slusevokterhus.

Slusene koster ingenting. Selv vinen er meget billig. Men bruk en litt mindre båt enn Penelope.
Vår bok om slusene har vært utlånt flere ganger til medlemmer av Bergen Seilskøyte klubb.
I følge boken var vi på vei over et «fjellområde» som heter Ardennene.
Det var lite fjell å se. En gang var det en stor tunnel vi skulle gjennom.
Ikke så enkelt da vi ikke hadde frontlys. Togene går med en ekstrem hastighet i dette landet. Det hendte flere ganger når vi kom rundt en sving, toget kom mot oss så fort på elvebredden, slik at jeg dukket i styrehuset.
Vi møtte en fisker fra Austevoll, på vei sørover, som ble ganske så ivrig da vi fortalte at her kunne man kjøpe vin på medbrakte kanner. Da vi kom med kannene var det en slags helligdag, bare for denne byen og midt i uken?
Så begynte vannet å renne andre veien. Da oppdaget vi at det tross alt var en lang vei ned igjen også.
Vi kom til en by som heter Charleville, under en bro og mot en marina.
Her gikk norsk-amerikaneren, Øystein på grunn. I kampen for å hjelpe ham, gikk også vi på grunn. Det ble mye hurlumhei med en mengde mennesker som skulle hjelpe. Til og med brannvesenet rykket ut i froskemanns drakter, broen var full av skuelystne og det så ut til vi var vårens store sensasjon. Vi kom da av til slutt. Da viste seg at sesongen for turistbåter var ennå ikke begynt, slik at marinaen hadde ikke lagt ut merkebøyer ennå. De kom med en mengde unnskyldninger.
Jeg hadde fått med brev fra tannlegen til neste mann som skulle gjøre ferdig jobben.
Der var vi allerede blitt kjendiser, så jeg skulle ikke betale.
                                         Hele redningsgjengen samlet med mannskapet.