Blogg nr. 153 Reisen hjemover.

Etter det hyggelige «forliset» i Charleville begynte vi på nedstigningen.
Først kom passering av den Belgiske grense. Det gikk meget greit for oss, men denne Øystein kom i mye papirtrøbbel. Båten hans var registrert i et proforma firma som han da eide, problemene oppsto da han ikke hadde papir på bruksrett av båten fra dette «selskapet.» Det var et forsøk på å unngå avgifter, noe tollerne ganske sikkert forsto. Derav sendrektigheten.
Det tok mindre enn en dag å gå gjennom hele Belgia !!!
Nå var det i sannhet nedoverbakke, med meget høye fjellrygger på begge sider. Slusene var også ikke så enkle å håndtere. Det var vanskelig å holde greie på hvor mange meter vi skulle ned, slik at fortøyningene som vi la dobbelt, kunne fort bli for korte. Den lengste «nedturen» tror jeg var 14 meter. Seinere kom vi til sluser som hadde pullerter som fulgte vannstanden.
Der kom en ny grense, denne gang til Nederland. Øystein-båten kom igjen i mye papirtrøbbel.
Alle konstruksjoner vi møtte var vokst meget, i forhold til det koselige Frankrike.
Penicene var nå blitt 70 meter lange og der kunne ligge 2, både i bredde og i lengde i samme sluse.
Ved siden vår lå engang en med styrehus døren åpen. En mor med barn og lekegrind bak seg, betjente et ratt som var minst 2 meter bredt og hadde samband med sin mann på baugen ved hjelp av radio. Han satte alltid fra seg kloggene på dekket, før han gikk inn i til henne i styrehuset.
Det er et eget «folk» disse som lever på Penicene. Jeg ble meget godt kjent med dem. Meget hyggelige folk. Ungene deres gikk på en slags internatskole for elvefolket. Mange hadde bil stående på dekket. Når helgen kom satte de den på land og kjørte og hentet ungene. Det var faktisk slik at de fleste giftet seg innenfor dette fellesskapet.
En gang øverst i Frankrike fikk jeg kjøpe 500 liter diesel til den prisen som var i Nederland. Kanskje en takk for hjelpen fra den gang jeg gjorde det samme i Portugal til en annen hollender?
Styrehusene på de «små» penicene var ofte av teak, slik som på Penelope.
De var meget interessert i hvilken olje jeg brukte å impregnere med.
Faktisk fikk jeg forespørsmål etter vi var kommet hjem, om å skaffe dem samme oljen.
Vi kom til Maastricht og skulle inn på elven Rhinen. Da dukket det opp noen farkoster som jeg begynte å kalle «fotballbaner». Noen enorme monstre.
Jeg oppdaget etter hvert at båtene som kom oppover elven, skiftet side ved store svinger, for å ta innersvingen der det er mindre strøm.
Dette varslet de ved et stor blått skilt som de satte opp på styrbord side.
Når man kommer etter en slik «fotballbane» og har en lignende bak seg også, og det i tillegg kommer en oppover også ,som skal over på vår side.
                                         Fotballbane er et godt ord.

Da er det ikke fritt for å føle seg som en spurv i tranedans med «lille» Penelope. Noen av disse monstrene blir fraktet av slepebåter som da går bak og skyver dem. Vi ble gående bak en slik slepebåt som hadde meget høy skorstein, da vi nærmet oss en bro, så jeg hvordan skorsteinen senket seg, for så å gå opp igjen på andre siden.! Genialt?
Å «seile» på Rhinen var så overveldende, som å gi seg inn i en fremmed storby med bil.
Rhinen er velkjent av alle, men at den har en forbindelse til elven Donau og derfor har et kanalsystem som fører ganske store båter helt til Svartehavet, er kanskje ukjent for de fleste.
Mulig det kunne være en ny tur?
For å være helt ærlig, så savnet jeg havet etter som ukene gikk.
Amsterdam var neste stopp. Her bodde folk i hus som ved nærmere ettersyn var flytende. Det var faktisk slik noen steder at dørmatten lå på land. Ved alltid å ha konstant vannstand, grunnet kanalsystemet, var det nesten som en liten hageby.
Jeg var invitert om bord i noen av penicene som de bodde i. De var selvforsynte med strøm, selv til vaskemaskinen. Likestrøms-batterier med transformere til 220 volt.
«Eg veit ikkje» svarte en dame som vi spurte om veien. Språket viste seg å være ganske mye likt vårt eget.
Så fortsatte vi ut på «havet» Ijsselmeer. Et enormt oppdemmet innlands hav som hadde bare en sluse som skilte fra salt sjø.
Vi kurset mot Groningen og byen Delfzijl. (ikke prøv å uttale det)
Her var slutten på kanal ferden vår gjennom store deler av Europa.
Absolutt å anbefale. Særlig da for menn med båt, som har en partner som er vanskelig å få med når der er ørlite bølgeskvulp.
Ingen dyre hotellopphold og meget billig vin.
Så begynte jobben med å rigge opp igjen Penelope og denne Øystein-båten.

                                          Bare skifte en strekkfisk?

Vi hjalp hverandre med dette, etter å funnet en kran som kunne gjøre den viktigste jobben. Jeg må si det var en god følelse å få mastene på plass igjen, og se Penelope igjen som den skuten den var.
Jeg satt bak i akterlugaren og ordnet med papirer, da jeg hørte et høyt smell fra Øystein sin båt.
Det viste seg at akter- masten hans hadde falt i sjøen?
I følge ingeniøren hadde han bare skullet skifte en strekkfisk på den, hvorpå masten hadde falt?
Dessverre inneholdt masten alt som der var av navigasjons utstyr ombord, som også hadde fått seg en dukkert i det som heldigvis var fortsatt ferskvann.
Jeg ofret en hel liter med rein 96 sprit, (innkjøpt til medisinsk bruk) for å fordrive vannet i bl.a. radaren til denne ingeniøren.
Vi slapp da tilslutt ut av dette landet også og fortsatte til den tyske øyen Borkum. Her handlet vi inn alt som trengtes til denne farefulle ferden videre hjemover.
Rhinen munner ut her, og området utenfor ser meget skummelt ut. Etter kartet vrimler det med store sandbanker som kommer opp på fjære sjø og som ikke har noen synlige deler som forteller hvor de er.
Der er bare en nesten uendelig rekke med merke-staker som viser veien.
Mitt mareritt måtte være å komme inn til denne kysten i mørket og mye vind. Jeg har hørt en mengde historier om folk som har startet optimistisk fra Norge med seilbåt, og har endt opp her som vrak kort etter.
Dette ble farvel til Øystein og hans båt. Han skulle kurse på Sørlandet, så når vi hadde passert Danmark, styrte han rett nord. Det siste jeg hørte fra ham, var på WHFen, «nå begynner den å virke», ropte han. Jeg antar det var virkningen av all spriten jeg hadde gitt ham?
Så var vi aleine på havet igjen. Det er et meget drygt stykke, fra Borkum til Skudenes på Karmøy som vi kurset på.
Det ble faktisk den roligste turen vi hadde hatt på hele ferden. Flatt hav, som vi bruker å si. Distansen utgjorde minst 2«nordsjøer», men været holdt seg fint hele tiden. Meget uvanlig.
Eneste besøket vi fikk var en fugl som landet på aktermasten, men neste dag fant vi den død på dekket.

                                            Besøket fra oven.

Vi passerte Kvitsøy, med den radio senderen som vi hadde vært så glad for å høre da vi lå i Gibraltar. Deretter, siden været var så bra fortsatte vi opp Karmsundet, forbi Haugesund og helt opp til Rubbestadneset på Bømlo.
Det er fantastisk hvor mye grønnere bjørken i Norge blir når man har vært vekk et helt år.

Vi kastet anker i Mækjabakkevikja, nedenfor boligen til min eldste sønn Paul Henning og var hjemme i Norge igjen.
Turen til Bergen gikk som en røyk, når man er vant med å gå i dagevis blir en slik tur som en søndags promenade.
Vi lå i Bergen i 2 dager og beså byen som om vi var turister
Tilslutt gikk jeg på Tollboden og spurte om de ikke hadde sett jeg lå med gult flagg opp?
«Gult flagg, hva er det», var svaret?
Vi var hjemme igjen.!!!
                                             Gode venner i Bergen.