Blogg nr. 156 Amerika, «here I am»!!!

Når jeg spurte Rosa om en grav, var det fordi jeg mente at teksten på KRS, særlig da runene AVM, som betyr Ave Maria på Latin, vitnet om at den som skrev var meget religiøs og at ekspedisjonen da, aldri ville forlatt sine døde kammerater uten å begrave dem.
Holand skriver at han reiste rundt og holdt foredrag om KRS, samtidig som han ønsket opplysninger om flere borehull og også jernfunn.
Under et slikt foredrag fikk han opplyst om et slikt hull i en stein, ved et vann med 2 skjær. Hele forsamlingen dro da ut der for å se. En ung gutt fant da et «ildjern» av skandinavisk design i vannkanten. Holand var meget sikker på at dette var det vannet med 2 skjær, beskrevet på steinen. Vannet heter Big Cormorant Lake. Skjær er uvanlig i området som har en mengde vann.
Jeg hadde altså en adresse å begynne med.
Problemet var bare at det er ca. 90 miles (135 km.) å kjøre dit fra Kensington. Litt av en dagsreise med robåt opp en elv?
Jeg begynte med å ta inn på et hotell i nærheten av flyplassen, der jeg også fikk leiet meg en bil.
Rundt dette hotellet gikk der motorveier i alle retninger og i flere plan. Huset lå som en øy i en gigantisk rundkjøring, som jeg aldri hadde sett maken til. Jeg brukte en hel dag på å forberede meg på å våge meg ut i det virvaret av veier og biler som omgav hele hotellet.
Det gikk forbausende bra, USA har et skikkelig system med vei-nummer og meget bra merking av alle. Norge har mye å lære der.
Den første byen jeg kjørte til var Alexandria. Her ligger et museum som inneholder KRS og alle de jernvåpnene som har blitt funnet av bønder i området.
Det var lett å finne, utenfor står en slags viking, Ole. Han er minst 5 meter høy ikledd et knekort skjørt og med en stor hjelm med horn på hodet???
En slik figur hjelper ikke i det å få KRS tatt seriøst.

                                         Vikingen Ole.

Det var en blanding av mye inne i museet, mest rester etter indianerkulturen. Jernvåpnene som var blitt funnet, var slike som man ser på historisk museet i Bergen fra mellomalderen.
Det omtalte ildjernet, 2 hellebarder, spyd og flere typer økser/biler. Jeg tror det er 9 stykker jernredskaper. Der var og en jernbolt med en ring i.
Jeg traff og en hyggelig dame, som var imponert over at jeg kom helt fra Norge for å se hennes museum. Etter det kjørte jeg videre til stedet Kensington der steinen ble funnet. Her ligger en slik borehull stein. Den er blitt flyttet opp hit, på funnstedet dessverre, for å være mer tilgjengelig for turistene.
Det regnet og det var ikke et menneske å se.

                                                Borehull steinen i Kensington, der også KRS ble funnet.

Huset til familien Ohman var stengt, det var litt skuffende.
Jeg hadde forberedt meg grundig. Bl.a. hadde jeg intervjuet en gammel steinarbeider hjemme i Eivindvik. Han fortalte at en dyktig steinarbeider var i stand til å slå et slikt hull, en tomme (2,5 cm.) i diameter og 17 cm. dyp på utrolige en time? Men han måtte kvesse boren minst 3 ganger på den timen. For å kvesse boren, måtte den glødes i en esse og hamres kvass.
Borer som ble brukt i gammel tid, var alle en tomme i diameter.
Jeg som har brukt en hammer hele mitt liv, ville vært fornøyd om jeg klarte det på en dag?
Derved kunne jeg bruke tommeltotten min til å måle hullet i steinen.
Jeg overnattet på et hotell i nærheten. Om kvelden kom jeg i prat med en amerikaner i baren, han fortalte at vannskillet mellom Mississippi og Red River, var her på dette stedet.
Han sa han het Fimreite? Da jeg spurte om han var av norsk avstamming, sa han at han trodde kanskje en av hans bestefedre var der fra.
Det han sa, bekreftet en av mine teorier.: «Grunnen til at KRS var plassert akkurat der, var vannskillet.»
Selv i dag nesten 20 år etter, er det ingen som har fått dette med seg.
Et av verdens «største vannskille», Mellom Mexico Gulfen og Hudson Bay, nesten hele Nord Amerika på langs?
Det er kanskje bare vestlendinger i Norge som bruker vannskille mye i sin kultur.
Fylkesgrensene langs kysten, øst-vest går uten unntak, ved vannskille.
Eiendomsgrensene til bøndene går fra sjøen og opp til vannskille på toppen. Bonden på andre siden av fjellet har det på samme måten.
Folk på østlandet og andre steder uten nærliggende fjell, har ikke slike markante grenser, vannet renner fra høyfjellet og ned samme veien hele tiden.
Denne lange reisen opp fra Hudson Bay, hadde her nådd toppen på turen. Dette er vanlig på vestlandet å markere, som oftest med en varde av stein.
I sagatiden sa man: «Dersom en mann hadde til hensikt å drepe en annen på andre siden av fjellet, kunne han skifte hensikt før han kom til vannskille, men deretter var det skjebnebestemt.»
Det er tydelig at disse 22 «norrmen» hadde den samme holdning til vannskillet.
En av de få sakene vedrørende KRS forskerne er enig om, er at den som har hugget ut disse runene, er en dyktig steinhugger.

For min egen regning vil jeg legge til, «ikke så dyktig i ortografi, det kan synes som en halvlært ung munk»?
For å ta disse borehullene først, på engelsk «Mooring Holes. Der har vært uendelige debatter om dem: Hvorfor? Ingen relevans, og laget i mye nyere tid,  en rekke skrivebordsforståere uttaler seg med tyngde?
Rekkefølgen på dem, oppover Red River og gjennom Detroit Lakes, men også i Winnipeg Lake i Canada og i utløpet ved Norway House på toppen av Nelson river, har gjort det klart, sammen med andre faktorer, at ekspedisjonen har begynt i Hudson Bay.

Det er nemlig ikke mulig å komme til stedet Kensington, uten opp gjennom elvene. Å reise utenom dem ville være livsfarlig.
En rekke teoretikere hevder ekspedisjonen har kommet opp Lawrence River, der bl.a. Niagarafallene er. Det øverste vannet her er Superior Lake.
Der finnes ingen vannvei vestover fra dette vannet. Det ville være en umulighet å trenge inn i dette ukjente landet, uten ved hjelp av elver.
Det er en mulighet for at denne ruten hadde vært prøvd før, det er funnet rester etter noe som kanskje har vært en viking ved et vann, Lake Nipigon. dette vannet er litt høyere og lenger nord enn Superior Lake.
De fleste teoretikerne forstår ikke hva som skal til for å kunne lage et slikt hull i granitt. Det er ingen vanlige folk som kunne eller ville finne på å lage slike. Selv om det kanskje er den meste ultimate måten å fortøye en båt i en elv i «fiendeland», så er det utenfor rekkevidde for de fleste.
Fordi de var spesialister i steinhugging, utviklet de denne metoden som har vært brukt i andre elver på østkysten også. (Hudson River)
Ved å lage et hull i en passende stein ved elvebredden, med litt vinkling mot elven og å sette en løs jernbolt med ring i, til fortøyningen av båten, med en stor ile i akterkant, kunne de lett frigjøre seg fra land om de ble angrepet.
Foruten det at de måtte ha folk med denne ferdigheten, trengte de også en rekke borer og hamrer og ikke minst en esse til å gløde dem når de skulle kvesses, kanskje trekull også?
Med så mye folk i båten, må metoden ha blitt høyt verdsatt, med tanke på hvor mye plass all redskapen ville ta. Mye tyder på at det var disse gøterne som var spesialister på dette.
                                      Hullene som ekspedisjonen etterlot seg. En tomme i diameter.

De 22 «norrmen» har sannsynligvis vært soldater og sjøfolk. Det å bruke uttrykket «dagsreise» forteller at dette er et maritimt uttrykk som ikke har noe med tid å gjøre, men en distanse. Opprinnelig, et døgers reise, så langt som et vikingskip kunne seile med god bør på et døgn. For andre enn sjøfolk fra Norge, har dette blitt tatt for en dags reise. (Tid)
Frem til år 1000 utgjorde det 144 nautiske mil, men etter den tid synes distansen å ha blitt halvert i noen tilfeller, kanskje fordi nyere sakte-seilende båttyper, som kogger tok over? Man må måle for å finne hva som menes. 72 n.m. synes å passe meget bra.
14 døgers reise x 72 n.m, 1008 n.m., passer ganske bra til havet, Hudson Bay.
Hvordan de målte? La oss se på det neste gang.