Bloggen min har nå passert 14000 besøkende. Meget gledelig.

Blogg nr. 157 En dags reise og et møte.

Et døgers reise er et gammelt norsk maritimt uttrykk. 6 knop eller 6 nautiske mil i timen, utgjør 144 nautiske mil på et døgn. Jeg har brukt den farten på mine havseilaser når jeg har brukt motor.
Våre forfedre hadde evnen og kunnskapen til å måle solens høyde over horisonten, og dermed bestemme breddegraden de var på.
Verktøyet de brukte til det kalte de «Husasnottr», Det har fungert slik dagens sekstant gjør.
Husa er: «Noe som rommer noe». Snottr er det som kommer ut av nesen, eller hodet. Det gjør kunnskap også. Med andre ord: « Det som rommer kunnskap».
Utlendinger bød nordmenn mange penger for dette, uten å få det. Måten å bruke det på var det avgjørende, samt grunnleggende kunnskaper. De samme kunnskapene som var grunnlaget for nordmennenes ekspansjon i Nord Atlanteren. Når man måler solhøyden i dag, trenger man kompliserte tabeller, fordi solens høyde varierer hver eneste dag. Fra vintersolverv øker den og fra sommersolverv minker den. Våre forfedre hadde en genial måte å kompensere for dette. De trakk fra eller la til, en halv solskive hver uke. For nærmere orientering se blogg nr. 043.
Denne KRS ekspedisjonens reise foregikk omtrent rett sydover. Ved å måle solhøyden, kombinert med primstaven (kalender),kunne de finne lengdegradene de var på.
Dermed også hvor langt de hadde reist.
En grad er 60 n.m. En nautisk mil er 1852 meter.

Det store problemet deres må ha vært å bestemme høyde over havet?
Landet er utrolig flatt når de først var kommet opp til Winnipeg Lake i dagens Canada. Det er nok mulig å få en horisontlinje, men høyden må de ha anslått. Den er litt over 200/250 meter med meget svak stigning.
Det er mulig at den lange turen over Winnipeg Lake, har satt dem i stand til å justere breddegrad målingene i forhold til den ukjente høyden over havet?
Kjørelengden med min bil, mellom Kensington og Big Cormorant Lake ble 92 miles.
72 n.m blir, omregnet til miles, 83,5 miles. Jeg rotet en del før jeg fant frem.
Den reelle luftavstand er omtrentlig 1 grad eller 60 n.m. Det ser ut som halvdelen av den opprinnelige 144 n.m. er det som er brukt som “en dags reise”. Uttrykket var mye brukt, men det opprinnelige var et “døgers reise,” som har gjennom århundrene blitt, en dags reise.
Luftdistansen fra Kensington til havet, Hudson Bay, en del usikkert, er kanskje rundt 800 n.m. Holdt opp mot, 72 n.m. x 14, blir det 1008 n.m.
Grunnet at utløpet av elven Nelson River ligger litt lenger øst enn deres nord- syd akse, vil dette øke unøyaktigheten.
Tallene, bekrefter at det må være den måten de beregner distansen på, men tatt i betraktning denne høydeusikkerheten, og usikker horisont linje, er det en prestasjon. Selv om der er en del differanse.

Selve kjøreturen min nordover gikk greit, men det var ikke så lett å finne det eksakte stedet til bore-steinen. Vannet er stort og med så flatt land er det ikke så lett å orientere seg.
Jeg var kommet inn på mindre bygdeveier og da jeg så en gammel kvinne langs veien, kjørte jeg opp på siden av henne og spurte.
Som nesten alle gamle kvinner: «hvem er du? Hvor kommer du fra»? Var hennes svar.
Etter hvert viste det seg at hun hadde vært i Bergen, ute ved Marsteinen og tatt i mot Hjemkomst, det vikingskipet som ble bygget i Minnesota og seilt til Norge i 1982. Det utrolige var bare det at der hadde jeg også vært med Penelope. Vi var bare 2 båter der ute da vikingskipet kom seilende inn fra havet.
Hun tok det som et skjebnens tegn. Helt siden da har jeg fått julekort fra henne. Karen, en gammel skolelærerinne og hennes mann Orris.
Hun slet med det problemet at hun var «bare» av svensk avstamming, mens hennes mann briljerte med at han var av ekte norsk avstamming,(østlending)
                                            Karen og Orris, 2 gode venner for resten av livet.

Gjennom dem, eksploderte min krets av bekjente.
Det var faktisk slik at folk nesten tok på meg og ville vite om jeg var helt ekte «norsk nordmann fra Norge». De fleste var halvt, kvart eller enda verre.
Jeg ble rodd bort til der denne «Mooring hole» steinen var, og traff eierne av tomten der, Kim og Mary Softing, han av norsk herkomst.(Søfting)
Det var en villahage og der var bygget et slags båthus, tett ved steinen.
Jeg ble invitert til å bo i båthuset, gratis, så lenge jeg var der. Det var meget komfortabelt, ble leiet ut til turister i sesongen.
Borehull steinen ligger på en strandbredd med mange store steiner omkranset av noen osp-lignende trær.
Noe som kunne være en grav eller en gravstein var ikke å finne. Men dette treet med kroken, var meget tydelig, et blikkfang på tomten ved sjøen.
                                  Synes som Rosa hadde rett??

Via min satellittelefon, som trengte fri sikt til himmelen, ringte jeg Rosa i Norge. Hun heter Rosalie Holstad og bor nå, her i Eivindvik.
Hun svarte kontant: «Du må gå mer opp og mer til høyre.»
Neste gang jeg ringte henne: « Du må gå ned igjen der du var». Jeg hadde ikke sagt jeg var gått opp i hagen til Softing?
Tredje gang jeg ringte: « Men du sitter jo på den. Den store gulbrune steinen rett foran deg, rundt den er graven» Alt via satellitt telefonen??
mellom Norge og USA??
Professor Holand hadde beskrevet sitt besøk på plassen, da de fant dette ild-jernet, men det var i 1920 og da var det ubebygd. Båthuset var bygget mye seinere.
Jeg ble invitert til å være med på seiltur på vannet, vi seilte rundt begge de beskrevne skjærene som så vidt var synlig over vannflaten.

Mange var interessert i emnet KRS, som da resulterte i at jeg ble innbedt til et slags utendørs party, 50-100 mennesker, der jeg måtte holde foredrag om dette emnet.
Alle ville håndhilse på meg, særlig en mann jeg traff som var av meget tydelig norsk ætt, fortalte at han hadde i sitt entreprenør firma en meget sterk metall detektor, som han ville komme med, på det stedet Rosa hadde utpekt.
Ellers ble jeg vist en mengde store steiner med borehull i. Tommelen min hjalp meg til å skille vekk de fleste.
Av de 18 hull som man mener er ekte, ligger de fleste langs elven Red River og bielven Buffalo River før de fører inn i dette virvaret av vann som kalles Detroit Lakes.
Ekspedisjonen har tydeligvis trodd at Buffalo River kunne lede dem østover til havet.
Utløpet i Red River har samme breddegrad som utløpet av St. Lawrence River som de kanskje kjente fra før?
Antagelsen stemte ikke, og de har tydeligvis kjempet en kamp for å finne veien videre mot syd helt til vannet har begynt å renne andre veien på stedet Kensington som de kaller en øy. Ikke så umulig, hele området kan fort endre struktur ved store nedbørmengder. der skal ha vært store landhevinger i seinere århundre.
Borehullene følger også østsiden av Winnipeg Lake i Canada, som er minst 400 km. lang. Flere steder er der påvist borehull, bl. a. ved Berens River, (midt på østsiden) i tillegg til i utløpet ved Norway House. Dette ble rapportert av folk både i Canada og USA til Holand, i tiden før annen verdenskrig.
I en senere ekspedisjon som jeg har gjort til Winnipeg, oppdaget jeg at vannstanden i det enormt store vannet er hevet med 8 fot i nyere tid, slik at ingen borehull er mulig å finne igjen idag.
I tillegg til alt det arbeid og forskning som professor Holand gjorde i USA, har han og vært i Norge og bl.a. funnet et brev som kongen av Norge og Sverige, Magnus Eiriksson har skrevet i 1354. Det handler om at presten Ivar Bårdsson beretter etter å ha vært på Grønland i 1349, at hele befolkningen på Vest Grønland er for svunnet. Kanskje dratt til «Skrælingeland» og sluttet med kristendommen.
Kongen skriver da til Paul Knutsson fra Onarheim på Tysnes som også er sjef for Gulatinget, og befaler ham å dra til Grønland og finne hvor det er blitt av innbyggerne.
Holand mener at dette er den ekspedisjonen som etterlot seg KRS.
Disse 22 menn og våpnene og utstyret ellers som er funnet, og som er fra samme tidsrom, er tydeligvis menn som tilhørte den samme lete-ekspedisjonen.
En venn, Jim Lund, kom med noen søkevinkler som også viste utslag rundt denne steinen og ingen andre steder. Den hadde ingen virking når jeg brukte den?

Det gikk opp for meg, at denne gravplassen måtte ha blitt laget på samme måte som våre forfedre gjorde i meget gammel tid. De må ha røyset likene ned, rundt denne meget store steinen, ved hjelp av rullesteiner fra strandsonen som der er mye av. Graveverktøy var ganske sikkert ikke tilstede.?
Resultat av metalldetektoren, som ble gjort etter min avreise, tar vi neste gang.