Blogg nr. 158 Møte med mange amerikanere.
Jeg ble meget godt tatt imot av familien Softing, og fikk navn og adresser til en rekke mennesker som var meget interessert i emnet.
Jeg viste frem et video opptak fra min mislykkede tur til Grønland, men av ukjente grunner kom ikke fargene frem.
Det ble tid for oppbrudd, flybillett var bestilt med retur, men en rekke mennesker ønsket jeg skulle besøke dem på tilbakeveien.
Den første jeg besøkte var en bondekone, Judy Rudenbusch, som viste meg en rekke borehull og også et jakthorn hugget ut på en stein. Etter at hun hadde laget meg et godt måltid, dro jeg til et motell for natten. Denne Judy synes å være den samme som er med i utgravningene på Oak Island i dag?
I resepsjonen på motellet hang et stort foto av Islands nest-største by, Akureyri. Da jeg fortalte at jeg nettopp hadde vært der, sa mannen bak skranken at det var hans hjemby, som han hadde reist fra for noen måneder siden.
Verden er noen ganger meget liten.
Turen gikk videre tilbake til byen Alexandria, hvor museet er, der traff jeg en mann som het Cal C? Han har tatt avstøpning av alle borehullene???
Han fortalte at en bonde har funnet enda en stein med rune inskripsjon på. Bonden så den gjennom isen på et vann, Nelson Lake, en vinter.
Rune inskripsjonene er 4 runetegn, 1362, nøyaktig maken til KRS.
Den skal være undersøkt av en ekspert som sier at runetegnene er laget av den samme som laget runene på KRS.
Bonden har steinen på låven sin og vil holde det hemmelig. Med tanke på hva som har vederfart familien Ohman, med beskyldninger om forfalskning, er det meget forståelig.
Carl viser meg bilde av steinen. Den ser ut som en av disse curling-stenene, men den har et knyttneve stort stort hull i midten.
Den kan ha vært en ile-stein??
Jeg fikk resultatet av metalldetektor undersøkelsen, ettersendt.
Den viste kraftig utslag på metall, i en omkrets på 12 kvadrat fot rundt denne steinen som Rosa hadde påvist, og 3 til 4 fot dypt. Det blir ned til vannivået. Resten av området gav ingen utslag.
Denne opplysningen satte meg i nesten som en ekstase. Dersom en utgraving på stedet ville bekrefte min antagelse, ville en gang for alltid, KRS måtte regnes som ekte og Amerikas historie omskrives.
Jeg ble tatt med og vist en kopi av stavkirken i Vik i Sogn, i egenskap av nordmann var jeg selvskreven som ekspert??
Guiden, en ung jente, så bort på meg hver gang hun fortalte turistene om kirken, som om jeg var fasiten hennes?
De spurte hva jeg syntes om bygningen? «Jeg ville ha tjærebredt den», svarte jeg. Det var altfor brannfarlig fikk jeg tilbake. Den var gul som nytt treverk, men meget pent bygget, særlig da inngangspartiet.
Vikingskipet, Hjemkomst, var gjort til et museum, under et stort seilduk-telt som også omfattet masten.
Mine venner foran Hjemkomst museet
På flyet hjem summerte jeg opp resultatet av denne min ekspedisjon til Amerika.
Grunntanken min om at KRS var etterlatt for å markere vannskille, hadde jeg fått bekreftet av denne Fimreite som ikke visste om han var av norsk avstamming.
Tanken min om at der måtte være en grav, var blitt meget mer sannsynlig, etter resultatene av denne metalldetektor testen, søkevinklene og ikke minst Rosas anvisninger over satellitt telefon.
Likeledes bekreftet denne jernpålen med en ring, som fantes på museet, hvorfor disse gøterne brukte denne spesielle måten å fortøy på.
Dernest hjalp meg min sjømanns erfaring til å kunne tyde uttrykket «En dags reise», som passer, når man tar hensyn til høydeusikkerheten, med begge distansene oppgitt på KRS.
I tillegg hadde jeg fått vite og sett et bilde av enda en stein med rune-innskrifter.
Det må i sannhet sies, det hadde vært en meget utbytterik Amerikatur.
Alle de postene er ukjente i den forskningen om KRS som hadde foregått til da.(2005)
Å snakke til en tilfeldig eldre dame langs kjøreveien min, fikk helt fantastiske konsekvenser. Ikke bare ble jeg vist stedet med borehullet som jeg var på jakt etter, men alle disse menneskene som jeg ble introdusert for, som også resulterte i denne metalldetektor undersøkelsen.
KRS på museet i Aleksandria sammen med indianer ting.
Når hun snakket om skjebnebestemmelse, kan man lure på om ikke det kan være noe i det?
Historien slutter nemlig ikke når jeg drar hjem.
To gode venner, Gudrun Ingvaldsen og Roar Moe på Litle Færøy i Solund, drev en slags leirskole for ungdom som trenger å lære om natur og levemåte før i tiden. Via diverse folkehøgskoler, var de blitt kontaktet for å huse en professor og hans 15 studenter fra USA, en uke.
Professor Douglas Hulmes (svensk opprinnelse) hadde, via uavklarte forbindelser, hørt om min tur til Minnesota og KRS, enda han bodde og levde i en annen stat, Arizona, og derfor spurt om meg.
Jeg ble da kontaktet av dem til å komme å holde foredrag om KRS for denne flokken av amerikanske studenter, i den uken de skulle oppholde seg på Litle Færøy.
En litt krevende utfordring, for en som så absolutt ikke hadde fått engelsk inn med morsmelken.
Annen hvert år i 10 år har Doug og hans studenter kommet til Litle Færøy, der jeg og min Penelope og mitt foredrag, har vært en del av deres opphold i Norge.
Flere ganger har jeg tatt hele flokken med Penelope, inn her til Eivindvik for overnatting før de skulle videre til Sogndal. Doug har siden da blitt en god venn av min kone og meg.
Jeg oppsøkte universitetet i Bergen for å høre om der var interesse for en utgravnings-ekspedisjon til USA.
Det var der stor interesse for, jeg ble henvist til et filmteam som planla film om KRS.
For å få en arkeolog som frontfigur i en slik ekspedisjon, mailet jeg en kvinnelig professor ved universitet i Oslo som hadde uttrykket seg meget positivt om KRS tidligere.
Hennes svar var: Hun hadde blitt regelrett mobbet så grovt av sine professor kollega ved Oslo universitet for sin positive uttalelse om KRS, at hun hadde blitt innlagt på sykehus for det. Hun turte ikke for noen pris være med på en slik ekspedisjon.
Jeg prøvde å argumentere, hun nå hadde anledning til å betale tilbake, men hun var blitt så skremt at hun betakket seg.
En annen kvinnelig arkeolog meldte seg fra Bergen, men det ble ødelagt av noe som jeg ikke hadde forutsett.
Gravsteinen i forgrunnen i skygge.
Jeg hadde snakket om utgravning til familien Softing før jeg reiste. Fruen i huset var meget interessert, men mannen var litt reservert. Jeg antok, med deres norske avstamming, ville de være meget positive, men da det kom til stykket, sa de blankt nei!!!
Jeg hadde vanskelig for å godta avslaget og presset dem kanskje litt mye, for jeg fikk en skarp mail fra deres venn Jim Lund som sa at de var i sin fulle rett.
Det var tross alt ikke i Norge.
Ikke glem at KRS har vært et stridsobjekt, blant norske og svenske professorer i mer enn 120 år. Noen av de første oversettelsene av teksten har fått mye negative omtaler av dem, som grunnet deres posisjon i samfunnet mener de er suverene, deres uttalelser har blitt stående som monolitter i debatten.
Forfalskning, denne klassiske akademiske avvisningen til alt som ikke passer inn i deres verden, var jo den første. Språkprofessor Oluf Rygh uttalte at det synes som en svensk-amerikaner som ikke kan godt engelsk, når det blir skrevet: «frælse fra illy.» Den norske språkprofessor, kjente ikke ordet illy??
På tross av at store deler av landsmål dialektene i Norge bruker både ilt og ille i sin dagligtale???
Når man hører hvordan akademiske professorer presser kolleger til å ha den samme mening som dem, slik professorkvinnen ved Oslo universitet beskrev, og som vi kjenner fra mange andre såkalte «forfalskninger». Forfalskning sammen med latterliggjøring ,også det å tie det i hjel, er noen av metodene noen av denne standen benytter seg av.
Thor Heyerdahl opplevde fra norske professorer at de gikk samlet ut mot han i pressen
FØR han var begynt sine utgravinger i Azov?
.