Blogg nr. 161 En annen vinkling på mysteriet.

De mange forsøk på å motbevise denne envise akademiske påstanden at KRS er en forfalskning, burde vært prøvd i en norsk rett, eller kanskje det er klokest med domstolen i Haag?
Et så viktig kapittel i Norges historie, burde ikke vært overlatt til noen akademikere som synes å være mest opptatt av sin egen prestisje.
Da avslaget kom til meg om utgraving ved Big Cormorant Lake, var det ikke fritt for at det tok en del av luften ut av meg.
Jeg reiste selvfølgelig til Rosa og fortalte henne at alt hun hadde sagt viste seg å stemme.
Det var første gang i mitt liv jeg hadde støtt på slike mennesker som blir kalt medium.
Jeg må si jeg var meget imponert, men ikke minst forundret over at den slags evner fortsatt finnes blant mennesker. Fullstendig på tvers av alt min logiske og rasjonelle sans forteller meg. Det går ikke å bortforklare det som Rosa gjorde over en satellittelefon.
Mitt vennskap med Gudrun og Roar på Litle Færøy og ikke minst professor Douglas Hulmes
og hans studenter fra Amerika, gjord at mysteriet med KRS ble holdt varmt gjennom disse foredragene som jeg holdt om saken i de mange årene etter.
                                 En glad student gjeng fra Amerika. 

En rekke mennesker relaterte seg til dette miljøet på Litle Færøy og jeg må nok innrømme at denne saken som jeg hadde gjort så mye av for å sette meg inn i, noen ganger ble litt mye omsnakket fra min side. Det blir ofte slik at det hodet er fylt med, renner munnen over med.
I dette miljøet dukket det opp en kvinne, Lill, som er kunstmaler, opprinnelig fra Østlandet, men hadde bosatt seg her i Solund.
Hun gled inn i dette miljøet, der også båten min Penelope spilte en stor rolle.
Vi dro en rekke ganger med den til Norheimsund og den store trebåtfestivalen som fant sted der.
Der var som regel en mengde folk med på disse turene.
En gang viste jeg Lill et bilde, uten noen forhånds introduksjon, men som også er vist i blogg nr. 158.
Jeg spurte om hun kunne si noe om det bildet? .
Hun svarte straks at alle måtte da kunne se at det var en gravplass, og at noen av steinene i skorsteinen var tatt fra denne graven.
Ikke selvinnlysende for andre, tror jeg?

                                            Selve gravplassen, rundt denne steinen.

Utsagnet vekket selvsagt min nysgjerrighet, og da jeg presset henne litt, innrømte hun at noen ganger kunne hun se litt mer enn andre. Hun synes ikke det er noe merkelig? alle kan det dersom de vil. sier hun!!!
Ved nærmere kontakt med henne, etter som årene har gått, har det fremkommet en mengde «syner» fra henne. Noen av disse har jeg skrevet om i mine blogg innlegg fra nr.101 til 110.
Siden jeg kanskje har snakket en del om mine studier av KRS og det jeg hittil har funnet ut, har hun bidratt med sine syner og automatskrifter om samme emne fra en ganske så annen vinkel.
Opplysningene har kommet, litt «hulter til bulter», men jeg har prøvd å ordne det i rett tidsmønster, men jeg må si at noen av hennes påstander har vært vanskelige å akseptere.
Hennes navn er Lill Nicolaysen.
Vi har giftet oss siden den gang!!!

                                  Roar Moe og Gudrun Ingvaldsen som drev leirskolen.

Ganske så hverdagslig over frokostbordet, sa hun en gang:
Året 1112 begynte det.
Da kom et vikingskip, eller det som var igjen av det, ille medtatt, med brukket mast, et vrak nærmest, og et utmattet mannskap, frem til en strand på den amerikanske kyst.
Høvedsmannen ombord var en norsk mann ved navn Sveinung.
Han og skipet hadde vært en del av denne store ekspedisjonen som Kong Sigurd Jorsalfar fikk i stand fra Norge i året 1107. Eieren av skipet var en Jarl som het Karl og var fra Borgarheim.
Da Kong Sigurd og noen av hans menn i Konstantinopel, gav vekk båtene sine mot hester, og red hjem, hadde denne Jarlen også gjort det, men skipet som var hans, hadde han beordret til å seile hjem. Kongen eide bare noen få skip og en del av de andre skulle også seile hjem. Dette skjedde på høsten i året 1110.
På hjemreisen hadde masten brukket i en storstorm og skipet hadde driftet over Atlanterhavet og var nå endt opp her på denne stranden.
Sveinung og hans mannskap ble godt mottatt av de innfødte og fant seg kvinner blant dem.
Sveinung var en meget stor blond og rettferdig mann, som alle respekterte.
Han giftet seg med høvdingens datter, som han kalte Iselin, fordi han ikke klarte å uttale det opprinnelige navnet.. Hun var 20 år, og han fikk 4 sønner med henne. Sveinung grunnla en koloni sammen med de innfødte, som han kalte Norge eller Norvegen
Nordmennene drev jordbruk, de innfødte drev jakt. Alle var like i dette samfunnet. Kristendommen ble forlatt, de dyrket de lokale natur guddommene.
Kolonien vokste og trivdes i de neste 10 år.
Da kom det i året 1122, et skip fra Grønland. Kapteinen ombord var Erik Gnupson som nå var blitt utnevnt til biskop av Grønland og Vinland.
Han hadde vært med på den samme ekspedisjonen til Sigurd, og hadde også ridd hjem i 1110.
Han var meget forbauset over å finne denne kolonien som også var blitt hedensk.
Med stor arroganse ville han innføre kristendommen igjen, men noen av de innfødte drepte han og jaget skipet vekk.
Det kunne ikke vende tilbake til Grønland uten sin sjef. Mulig det endte opp i Skottland?
Hundre år til gikk.
Da kom det enda et skip, denne gang med 8 munker og en tempelridder fra Grønland.
De var meget forbauset over å finne denne meget levedyktige kolonien.
De etablerte en slags handelsforbindelse med utenverdenen, men all handel foregikk via Grønland og hele kolonien ble holdt hemmelig for det verdslige Europa.
Bare munkeordenen ble orientert. Der kan ha blitt, via Grønland, et slags asyl for enkelt individer fra Europa?
Grønlenderne gjorde seg mer og mer bemerket, kristendommen ble etablert og navnet Vinland på kolonien, ble mye brukt av dem.
Likhetsprinsippet ble uttynnet, men denne halvblods befolkningen holdt på det opprinnelige navnet Norvegen.
Året 1307 ankom enda et skip. Dette skipet kom fra Frankrike og var tempelriddere som flyktet fra Pave og konge.
De brakte med seg sykdom, en slags byllepest, mange døde og det var også mange angrep fra andre innfødte stammer. Kolonien syknet ned og var ikke den livskraftige kolonien som tidligere. Året 1330 var all handel stoppet opp og det sto dårlig til.
Året 1337 ankom enda et skip, muligens via Skottland?
Det var folk som hadde rømt fra slaveri i Sverige. De fleste var utlærte steinarbeidere/murere. .
En slave kvinne, Heidrun, hadde født et barn under overfarten. Barnet ble kalt Tarjei.
Ankomsten av disse praktiske folk, ble en stor vitamin innsprøytning i kolonien som da blomstret opp igjen.
Da Tarjei var nesten voksen, 14 år, ble han sendt til Maria klosteret på Grønland for å bli munk.

For å avbryte Lills monolog, vil jeg komme med noen betraktninger.
Alt som har blitt fortalt tidligere om mine opplevelser og oppdagelser, skjedde før jeg hadde truffet henne og hennes syner.
Foruten telefonsamtalene med Rosa , er alt et resultat av mine rasjonelle oppdagelser og logiske funderinger.
Jeg er fullt klar over at ved å blande inn slike syner, utløser jeg en avstand tagning fra alle som måtte ha et snev av akademiske ambisjoner.
Grunnet den envise norsk/svensk akademiske påstand om forfalskning, har KRS problemet stått fast i 120 år?
Man kunne jo lytte litt til hva hun sier??

Hennes fortelling gir likevel en mulig forståing til hva som danner grunnlaget for dette Vinland II og navnet Norumbega. Man behøver ikke legge seg flat for det, men det kan kanskje være tankevekker for dem som har låst seg fast i det man hittil vet.
Jeg vet av praktisk erfaring at det er meget vanskelig å seile et skip nordover langs Portugals kyst, siden all vind blåser den andre veien.
Thor Heyerdahl er inne på den samme tanke, da han har funnet på Kanariøyene, en rekke ting som tyder på vikinger.
Vikingskipene var bygget for værforhold i Nordsjøen, som skifter fort.
Disse konstante sterke vindene i en retning som varer i måneder, har kanskje ikke vært så enkle å takle for dem som ikke visste å tilpasse seg dem?
Årstallet 1112, passer perfekt i forhold til avreise fra Konstantinopel.
Lill oppgir stedet Sveinung landet på, til å være dagens Newport i staten Rhode Island.
Hun gir også en god og logisk forklaring på mysterienavnet “Norumbega.”
Neste gang fortsetter Lill sin fortelling.