Blogg nr. 168 Gulatinget.

I disse tider, når vi nettopp har feiret Gulatingets jubileum med opplesning av Magnus Lagabøters landslov og en rekke fremstående talere har holdt foredrag knyttet til denne starten på «Det moderne demokratiets vugge».
Da passer det kanskje å prøve å analysere bakgrunnen for at noe så fantastisk ble skapt.
Jeg har tidligere bevist at selve Gulatinget ble holdt i Eivindvik, i min bok: «Hvor lå Gulatinget, og hvorfor der?»
Likeledes har jeg sannsynliggjort hvor denne flytteplassen Guløy, hvor det ble bygget kirke, er beliggende.
Ikke minst har jeg kommet med en meget velbegrunnet forklaring, hvorfor Kong Håkon Håkonsson fant det meget presserende å flytte denne eldgamle plasseringen av tinget til en helt ny plass som denne Guløy. Slik det blir fortalt i sagaen.
«Han lot bygge kirke på Guløy nord for Bergen og flyttet Gulatinget der til»

Her lå brannruinen av kirken som ble oppmålt i 1902.

Det må ha vært noe gjennomgripende viktig som har forårsaket en så drastisk omveltning. Det å forlate en hundrevis av års tradisjon, samt byggverkene, 1700 meters meget massiv mur rundt hele tingplassen og disse 3 store steinhusene. Likeså med den eldgamle tradisjonen hos folk som kom langveis i fra. Ikke rart det måtte uttrykkes meget sterkt: «Man skulle møte på rett tingplass».
Når man forlater denne tanken at det var presten Dahl som bygget den opprinnelige muren, da må man nesten sikkert godta at den var bygget lenge før denne flyttingen, midt på 1200 tallet. (088)
Så hvor lenge før, er et ubesvart spørsmål.
Sammen med det svaret, henger også det store spørsmålet, hvorfor ble Gulatinget dannet?
Det at der har funnet sted rådsmøter og meglinger mellom stridende naboer og andre, er noe som ganske sikkert har eksistert siden mennesker begynte å leve i fellesskap.
Der er likevel et meget stort sprang fra slike små lokale tingmøter, til den dimensjonen Gulatinget fremstår som i året 934/36.
Professor Helle påstår i sin bok om Gulatinget at sannsynligvis var det Harald Hårfagre i egenskap av «enevoldskonge» som grunnla Tinget.
Solens siste belysning det året av krossen  på Gulatingsplasen.

Det ligger i tittelen «enevoldskonge», en slags tvil om denne påstanden. Slike bøyde seg ikke for et flertall av «under-menn». Likeledes ville han plassert et slikt ting i nærheten av hvor han selv var bosatt.
Faktisk representerer begrepet «enevoldskonge», det stikk motsatte av det
et tilsynelatende demokratisk Gulating står for i hele sin struktur, og ikke minst plasseringen. Dette «minste felles multiplum» som jeg har redegjort for ganske så inngående i min bok.
Men det vesentlige av alle faktorer er lovene. Lover som alle som eksisterer innenfor det samme lov-området må rette seg etter, selv kongen og hans vasaller.
Det vanlige var, så langt tilbake i tid, at det var kongen som var loven, han bestemte om en mann skulle dø eller leve, eller også i mindre saker som skapte vanskeligheter mellom mennesker.
Vi husker tilbake til Bibelen der kong Salomos visdom som var berømt, men likevel, engang når det gjaldt hans egne affærer sviktet som upartisk konge.
Selvfølgelig var det en slags lover som gjaldt mellom folk, men det var regler for folkelig samkvem, regler som ikke hadde de samme konsekvenser om de ble brutt, som lover som hele samfunnet sto bak.
Når Magnus Lagabøter skriver, eller samler disse lovene, er det fordi, til da, har kanskje ikke alle vært nedskrevet, samlet.
Å bøte, betyr å reparere, men kan også stå for å samle og nedskrive lovene.
Vi vet, fra Snorre, at rett før 1000 tallet, kom der en mann til Gulatinget, utsendt fra Island, Ulvjot, for å lære seg lovene. Han var her i 3 år før han dro tilbake til Island og grunnla det som islendingene kaller Ulvjotsloven.
Den som, siden da, har styrt øyfolket, ved dette som de kaller  “verden eldste storting”,
uten å nevne at det er kopiert etter Gulatingsloven.
Når han da måtte bruke 3 år på å lære lovene, forteller det i ganske så klar tekst, lovene eksisterte i menns hukommelse. Lovsigemenn.
Jeg har selv vært tilstede i en prosess på Færøyene, der folk, unge som gamle, dannet en stor slags slange, ved å gå arm i arm og å gjenta etter en for-taler, deres hele historiske arv i en slags monoton rytme.
Det har høyst sannsynlig vært slik her i Norge også. Færøyingene hadde ikke eget skriftspråk før på 1800 tallet.
Kanskje var lovteksten lagt inn i kvad som gjorde det mye lettere å huske?
Så det å nedskrive alle lovene var meget viktig. Da stod det «svart på hvitt» slik loven var.
Ingen menneskelige «synsinger» eller hukommelse, kunne bestride det som var skrevet.
Kanskje en tankevekker for dagens juridiske spekulasjoner?
Så når Kagges forlag, som trykker Magnus Lagabøters lovbok, hevder at den er verdens nest eldste, kan det være bare som nedskrevet?
Når jeg da resonerer meg til, før Hårfagre (år 872), mener jeg der må ha vært en sterk makt som har fått til noe så gjennomgripende for vestlendingene.
Da småkongevelde eksisterte, kan det meget vel ha oppstått kontroverser dem i mellom som krevde en utenforliggende faktor til å løse problemene.
Ikke alt kunne løses ved rå makt.
Vi vet at det på Tysnes i Sunnhordland, eksisterte et mindre ting som ble kalt Onarheims gilde. Det var underlagt Njadarlogen. (Njårds Lov?) Det favnet nok store deler av Tysnes og øyene omkring?
Det har vært påstått at etablering av Gulatinget, ødela dette tinget.
Det er nok å ta for hardt i, men slike mindre ting-enheter har det nok vært en rekke steder.
For å samle disse i en større enhet, må det kanskje ha vært menn med større makt, som har fått det til. Som noen av disse småkongene i fellesskap?
Gulatinget i første halvdel av 900 tallet, omfattet Horda-fylke, Sygna-fylke og Firda-fylke. Etter plasseringen av tinget i Eivindvik som fellesnevner, kan det tyde på at de tre var med fra begynnelsen av. Med like antall domsmenn, 12 stykker fra hver.
Sygna-fylke i midten, hadde lite egnet kystlinje langs leia, Norvegen. Mellom Dingeneset og Åfjorden.
Dessuten det at det sannsynligvis var en (offer)Lund i Lundvik (Eivindvik) fra gammelt av, kan ha veid tungt i plasseringen.
Det var særlig fra disse tre områdene vikingene dro ut til England fra begynnelsen av. De tok med seg dette unike systemet med et lovverk som alle «disse blodtørstige villmenn» respekterte. Noen helt fremmed i de landene de kom til.
Det er litt merkelig, vikingene blir i ettertid karakterisert som «grusomme
villmenn», selv om det var de som, høyst sannsynlig, brakte med seg det unike kulturbegrepet som seinere ble «Det engelske parlament» og disse nautiske kunnskapene som gjorde at de behersket Nord-Atlanteren. Kunnskaper og kulturbegreper som ingen andre på den tiden i Europa hadde.?
Vi regner idag med 3 lov-makter: Lovgivende, Dømmende og Utøvende.
De to første lå innenfor Gulatingets makt , noen utøvende makt hadde de ikke.
Den strengeste straffen tinget kunne dømme, var å lyse en mann ,«Utleg» dvs. fredløs.
På engelsk kommer det enda tydeligere frem i «outlaw», uten lov. Man var da fratatt den beskyttelsen loven gav.
Enhver mann kunne, om han evnet ,slå den fredløse ihjel uten konsekvenser fra lovverket. Det var vanligvis ættene som stod for den utøvende makten.

Den 1700 meter lange muren som innringet hele Gulatingsplassen.

Det var meget vanskelig å overleve uten lovens beskyttelse.
På Island fortelles det i Gisles saga, om en mann som klarte å overleve en slik dom i 15 år. Det blir regnes som en heltedåd, særlig når han aleine klarte å drepe 8-9 mann i den siste kampen.
Det lovverket som eksisterte innenfor Gulatinget i året 934/36, tillot holmgang.
En mann kunne utfordre en annen til kamp på liv og død, for å få avgjort tvisten mellom dem. Vinneren kunne da gjøre krav på alt den andre eide, til og med hans kone.
Man kan anta at det lovverket som ble nedskrevet i siste del av 1200 tallet, var en del mer humant, særlig siden det at kristendommen hadde da eksistert i mer enn 200 år i Norge. Selv om denne religionen gjorde det ikke noe lettere for det enkelte individ, med sine meget strenge moralbegreper og grådige krav.