Blogg nr. 170   Øyfolket i Sula.
Første del.
Uten å ta i bruk, “prinsessegemal” metoder, har bloggen min nå passert 16 000 besøkende. Noe jeg finner meget hyggelig.

Da det nå begynner å minke på løsninger av stedsnavn, vil jeg ta en pause og heller fortelle om den gang
jeg flyttet til Mars.
I en alder av 83, synes det jeg gjorde å være helsprøtt, men det gikk jo bra likevel.
Jeg tok faktisk min familie, kone og 2 barn, samt hund, sa opp min jobb, leide vekk min nye enebolig i Bergen og stuet alt jeg eide i et fartøy og dro til “Mars.” Kanskje ikke bokstavelig, men en tilværelse så forskjellig at den kan sammenlignes med å dra til Mars.
Dette var øyriket og Øyfolket i Sula, som noen idag kaller Solund. Det er nå gått 50 år og de fleste av menneskene, Øyfolket som levde der, er nå døde. Da blir det ikke så mange “tær” å trakke på?

Andreas i Nordrevågen.

Da jeg banket på døren, buldret det fra innsiden: Kom inn! Kom inn.!
En stor svær kar med en enorm vom åpnet døren og tok meg i øyesyn.
Han plasserte en svær neve i brystet mitt og sa: «Ka folk e du av»?
Ikke så lett å svare på for en mann som nylig har landet på denne planeten Mars, og har meget få relasjoner til denne nye verden.
Jeg har alltid siden assosiert han med Einar Tambarskjelve fra Snorre sine sagaer om Olav Tryggvasson. Tambarskjelve betyr nemlig «dissende mage».
Det var på den tiden jeg skiftet navn, etter å ha hatt fornavnet mitt i mer enn 30 år, var jeg, uten mitt forsett, blitt til Jørsen på alles marsbeboeres lepper. Et navn selv ikke min far hadde blitt kalt mye.
Fullstendig uten referanse til forfedre og gammel slekt, hadde jeg bare et par tidligere jobber på denne planeten å henvise til.
Andreas i Vågane var ikke en «hvem som helst». Storvokst var han og stor ble han regnet som på annen måte også i Sula. Sula er det gamle navnet som øyriket har hatt i over 2000 år, men som staten for litt mer enn hundre år siden endret til Solund. Uten at menn som Andreas lot seg omvende til det nye navnet. Han brukte navnet Sula så lenge han levde. Jeg har hørt han opplevde å bli meget gammel.
Han hadde en stor posisjon som oppkjøper av laks som han da solgte videre til England.
I dette samfunnet som i vesentlige grad bestod av fiskere, gav dette ham stor inntekt og betydning.
Dette så man på hans store betongkai og sjøhus som lå nedenfor det store hvite og ruvende bolighuset hans, med en fantastisk utsikt over havet utenfor Hjønnevåg.
Her var det altså jeg gjorde min entre, hvor jeg ble forhørt om min og mine forfedres bragder.
Som den mann han var, skulle Andreas nå lage seg et skikkelig moderne bad med toalett.
Derfor var «Jørsen» blitt budsendt, og han “Joafred” fra Straumen var også rekruttert for å «koke».

Øyene som tilhørte Øyfolket som jeg var så heldig å lære å kjenne.

Det som kjennetegner naturen i Ytre Sula er fjell, fjell og stein grått fjell overalt med litt torv oppå. Så når en rørlegger fra en «urban annen verden» forlanger en meter dekning med jord på avløpsledning og en septiktank på 4m3, 3,5 meter høy, blir det et kjempeproblem i en natur som praktisk talt nesten ikke har matjord i det hele.
Den omforente løsningen på dette problemet, ble at Andreas skulle bygge en stor mur som skjulte tanken og fylle opp bak den med gammel «bomulls-not» som han hadde mengder av.
Dette skjedde i 1975.
Da jeg var inne i Norevågen med Penelope i 2023, stod tanken der og lyste fortsatt, uten mur og meget falmet etter 48 år?
Husk det, stol aldri på kundens forsikringer om etterarbeid!!!!

Andreas fikk sitt bad og Jørsen fikk rikelig med mat og seng da det pågikk. Som regel foregikk slike prosesser i to faser, den første når alle rørene ble lagt, både innvendig og utvendig.
Siden da baderommet var ferdig støpt og fliselagt, ble alt sanitærutstyret montert.
Det gikk tydeligvis gjetord i området om hva som hadde skjedd, for der kom forespørsel fra andre siden av vågen om jeg kunne komme bort der også.
På andre siden bodde der tre ungkarer i et stort sjøhus med leilighet oppe.
Det uforglemmelige synet som møtte meg da jeg kom inn på det enormt store kjøkkenet, husket jeg meget godt.
Midt på gulvet sto en stor trekasse som inneholdt en flunkende ny oppvaskmaskin.
Rundt på den enormt lange kjøkkenbenken fløt der med oppvask. Mengder med skitne kjørler sto stablet oppå hverandre.
3 storvokste menn spurte med stor iver om det var mulig jeg kunne montere dette vidunder?
De hadde tydeligvis spart i hop oppvask i lang tid, fordi de hadde trodd at maskinen skulle klare hele jobben, i det den var kjøpt.
Maskinen ble montert, men hvordan det gikk etterpå fikk aldri jeg vite.
Denne «Norevågen» har i tillegg til en uendelighet av grått berg, noen spesielt plasserte steiner.
Kampesteiner er vel det rette ordet, store som et vanlig beboelseshus ruver de på toppen av steinrygger, som om de gamle Jotnene hadde brukt dem som klinkekuler. De ligger slik at det ser ut som bare en «mus» skal til for å få dem til å trille. Siden istiden har de ligget der og vil nok fortsette med det.

Dette var en av mine første møter med disse «mars innbyggerne» som jeg har regnet som mine venner videre gjennom resten av mitt liv.
Min far «gamle Jørsen» spurte meg engang: «når du nå likevel fortsatte som rørlegger, kunne du ikke da blitt i Bergen og hatt en mye letter tilværelse?»
Han var og ble en «bymann» hele sitt liv og kunne ikke forstå hva naturen og sjøen, med sitt vær og omskiftelighet, og de menneskene som levde her som resultat av dette, betydde for meg.
De fleste av disse menneskene jeg møtte hørte til hans generasjon og er dessverre døde nå. Jeg fikk dog oppleve restene etter en flere tusen års livsform på kysten av Norge som nå er omtrent vekk.
Folk av min generasjon, født i Solund under og etter krigen , var stort sett flyttet til mer urbane områder, bare noen særinger som meg selv, følte seg hjemme og laget seg en fremtid i dette så spesielle miljøet.

Når man drar forbi på denne kyststripen utenfor Hjønnevåg og også de andre stedene her ute, er det ikke så lett å se husene til dem som bor her. Det skal fra gammelt av være litt av et hus som fronter det været som meget ofte kunne sette inn. De fleste husene var bygget nede ved sjøen, i mest mulig livd for været og for å spare avstanden fra båten til husværet.
Også der skilte Andreas sitt hus seg meget ut. Den sikten fra hans stuevindu var fantastisk.
Innløpet til Hjønnevåg er vernet av en øy rett utfor som heter Gjønnøy, kanskje det er dette navnet som har skapt navnet Hjønnevåg, men det lukter litt dansk forvrenging? Danskene dikterte jo språket vårt i 400 år? Det skrives Gjønnøy på sjøkart? Jeg mener å huske med en «n» for 50 år siden?
En mann, Jon Hjønnevåg, nevø av Andreas, begynte å bygge hus på myren rett bak onkelens hus. Jeg var der en stund seinere og la inn alle rørene.
Seinere, rett før jul, var jeg blitt budsendt for å montere alt utstyret, slik at de kunne ta huset i bruk før høytiden. Akkurat slik var det ingen forskjell mellom byen og landet, alle som bygget nytt hus skulle flytte inn til jul, uansett!!
Noen dager seinere meldte Jon avbud. Han hadde brukt som vanlig «sabben» sin bort til nyhuset. Om kvelden da han kom tilbake, og folket hans hørte lyden av den, ville sønnen hans, 8 år, gå å møte han på kaien. Gutten hadde da falt på sjøen og druknet. Det ble en meget tragisk jul for det folket.
Seinere i livet mitt, da jeg satt som sjef på mitt lakseoppdrett, ble anlegget mitt gjort til basestasjon for SFT, (Statens Forurensnings Tilsyn) grunnet en oljetanker som hadde gått på ved «Svalene» og oljesølet truet ytre Solund og Gulen. På den tiden var Jon blitt formann i fiskerlaget i Solund og ble da intervjuet av NRK- TV om hans syn på hvor oljen ville ende opp.
Først hadde sjefen for NIF, en erkebymann fra Bergen, uttalt seg om situasjonen, «han kjente havet meget godt, sa han, for han hadde hytte ved Nordås-vannet!!!
Denne slående kontrasten mellom han og denne staute erfarne fiskeren Jon Hjønnevåg, som uttalte seg om strømmene i havet og hvor oljen ville ende opp, var slående. Enhver som så den sendingen må ha undret seg på hvorfor det ikke var Jon som satt som sjef, i denne katastrofen.
Utenfor Hjønnevåg står havet rett på, selv om der ligger en rekke forblåste øyer og bosetninger enda lenger mot vest. Disse kalles «Landet og folket på vestsiden av Straumfjorden».
Deriblant finnes Utvær, vår vestligste øy og fyr, i Norge. Det er også her den korteste strekning over Nordsjøen til Shetland er.