Blogg nr. 171  Øyfolket i Sula
Andre del.
Nord-sjøtrafikken under den tyske okkupasjonen, foregikk i stor grad fra dette området.
Krigshelten Shetland-Larsen rekrutterte en rekke av sine mannskaper fra befolkningen her.
Disse hadde nå etterpå oppnådd en slags heltestatus selv i Solund. Det var ikke uvanlig at noen av dem som hadde vært med, ble utpekt for meg, med meget stor vørdnad.
Leif Larsen fra Fyllingsdalen, også en bergenser som fant seg et annet liv knyttet til sjø og båter.
Der var gått 30 år, men fortsatt levde hans og deres heltedåder hos resten av befolkningen, selv om noen hadde vendt tilbake til sine gamle roller i samfunnet.
Et spesielt sted utpekte seg som arnested for det som hadde gått for seg da.
Litt nord for Hjønnevåg, og eid av samme, ligger Storenova, og innenfor, er en liten ubebodd havn som heter Storsundet.

Penelope i Storsundet. Den kvite flekken, til venstre for aktermasten, er Laksehytten.

Meget vanskelig tilgjengelig, det trange innløpet ligger åpent rett mot storhavet, så det er bare råd å komme inn eller ut når havet tillater.
Her står en liten hytte som kalles Laksehytten. Den har i vår tid blitt fredet som et krigsmonument og er også blitt restaurert. Her ble rømlinger fra nazi Norge holdt skjult til båter fra Shetland kunne hente dem. Disse rømlingene hadde også vært innlosjert hos noen av sulingene før tiden for henting var der.
Der fantes fortsatt familier i Bergen som hadde et nært forhold til enkelte steder, oftest avsides, selv i Solund.
Et fartøy som prøvde å seile til Shetland, ligger nedsenket inne på denne havnen. Jeg har sett det på ekkoloddet. De fikk problemer og måtte returnere. Da fartøyet var meldt stjålet til tyskerne, ble det senket for ikke å måtte stå til rette for «Der Vermacht»

Bymann er ikke et godt navn å få på seg i Solund, det overgås kanskje bare av ordet austlending?
Likevel dukker det opp den slags skapninger av og til.
Noen har kanskje i vanvare vært og hentet seg en kjerring når de har levert fisk i Bergen, eller en og annen lærerinne fra nesten svenskegrensen, har søkt seg til eventyret i Solund.
Jamt over har befolkningen ikke innført så mye fremmed blod. Alt etter vindretningen har de skaffet seg kjerringemner enten nord eller sør fra de øyene som ligger på rekke helt ute ved havet.
Sogeskriver Alf Steinsøy, forteller noe litt spesielt om det:
Under de store sildefiskeriene, tilbake i tid, kom der der såkalte «frikarer» fra indre Sogn og søkte seg arbeid. Grunnet det farlige yrket som fiskerier er, var der mange relativt unge enker i Solund som da fant seg nye maker. Aldersforskjellen kunne være stor, rekorden skulle være 35 år,i følge Steinsøy, der hun var eldst og det var hun som overlevde han.
Disse indre-sogningene skapte da en familiær forbindelse, som i noen familier, om man hørte godt etter, hadde et snev av indre sognamål. Ellers var det lett å høre i Nord-Solund slektskapet med Sunnfjord språket.
Det er selvfølgelig viktig med kvinnfolk, men det som virkelig teller i denne mars-kulturen, er Båter. Av alle slag og til alle slags formål. Et utømmelig emne som nesten alle samtaler ender opp med.
Jeg var engang inne på et verksted her i Gulen, da jeg dro kjensel på en gammel Suling fra Vågane som jeg ikke hadde sett på 30 år. «God dag, Håkon», sa jeg. Hvem er du, var svaret?
Da jeg sa mitt navn, Jørsen, var svaret: « ja det er rett, Jeg så båten din her forleden». 30 år og stor ombygging til tross, han husket båten, men ikke meg.
En gang ved kai i Rosendal, spurte en gammel mann om jeg var hjemmehørende i Solund.
Han hadde jobbet på en fraktebåt som av og til gikk gjennom Solund og synes han hadde sett denne båten før.
Etter 10 år og en meget stor ombygging, om Hermann noen gang hadde hatt en mor, ville hun ganske sikkert ikke kjent ham igjen etter dette. Likevel kjente denne mannen igjen «skapet» på skroget han hadde sett noen få ganger?.
Noen mennesker har et slikt blikk for båtformer som er ganske så uforståelig. Selv for meg som nå har 50 års erfaring med båt.
For å si det rett ut, selv om myndighetene har bestemt det, føles det fremmed å tiltale Sula som Solund. Så heretter blir det Sula.
Hermann var en gammel fiskeskøyte fra Glesvær på Sotra som jeg hadde kjøpt og som etter hvert ble min krumtapp i tilværelsen.

Hermann med mesteparten av Færøys innbyggere på dekk i 1974

Jeg husker, med gremmelse, hvordan jeg hadde fortøyd båten , den gang, ved flere kaier i Ytre-Sula. Som «bymenn» flest, en tamp bak og en tamp fremme.
Jeg la merke til, etter at jeg hadde stått og arbeidet inne i en kjeller lenge, hadde noen satt på ekstra fortøyninger både foran og bak, til og med «springere» også. Meget omtenksom.
Jeg takker ydmykt for hjelpen. Jeg har prøvd i ettertid, å gjøre gjengjeld for ungdommer som har kommet inn til Eivindvik med båt.
For en rørlegger er ofte arbeidsdagen, enten i Bergen eller Sula, å arbeide aleine i en kjeller.
«sjødraget» hadde jeg inntil da, aldri hørt om.
Det blir ofte forklart på en lettvint måte, som gammel storm-sjø i havet som når land.
Det er nok mye mer komplisert enn det, å forklare. Havets evige urolige bevegelse som uten noen påviselig grunn, tiltar i styrke, eller avtar. Den ene dagen er draget ganske så lite, mens det neste dag har økt vesentlig i styrke, uten at der har vært noe som helst med været som skulle tilsi noe slikt.
Denne evige bevegelsen av sjøen, som er ganske så ukjent for mer urbane mennesker, er det som krever fortøyninger som ikke gnages av, av de endeløse bevegelsene båtene gjør ved kaien.
Når man går forbi Hjønnevåg, i flott godvær, dukker f.eks. Strandabåen opp som et skjær man ikke hadde anelse om før båen brøt. Når jeg fortalte sulinger at jeg hadde sett grunnfjellet på den, fikk jeg vite at jeg da hadde vært altfor nær.
På nordsiden av Gjønnøy ligger en grunne som de kaller Krukka. Her skal flere mann ha omkommet ved en slik uforsiktighet, som kan skje selv med erfarne fiskere.
Jeg fikk selvfølgelig enorm respekt for kunnskapen som disse erfarne fiskerne hadde. Men mangt har sin begrensning også.
Såkalte kjentmenn skal man ikke tro ubetinget på, hukommelse er en flyktig sak, sjøkart derimot kan man stole på. Disse som påstår, etter grunnstøting, at et skjær ikke var avmerket, skal heller sjekke synet sitt, jeg har ikke erfart at kartet tar feil.

Det var en heller hard skole dette Sula miljøet bød på, men det passet meg perfekt.
Selv om jeg var tilnærmet en novise i forhold til disse som hadde fått sin erfaring med morsmelken, hadde jeg noe å vise til jeg også. Det å lese kart, en erfaring fra min speidergutt tid, viste seg alltid å vinne over kjentmannen.
Rørleggerfaget var omtrent ukjent her ute og det at jeg drev med froskemanns dykking synes å fascinere disse gamlingene mye. Om de hadde vært på havet i hele sin tid, syntes det å stikke hodet under vannet å være langt utenfor deres fantasi. De fleste kunne ikke svømme heller.
Sjøen er så kald, selv midtsommers, at det å bade er omtrent utelukket.
Når de spurte om jeg så mye hummer der nede, svarte jeg at den var ikke så lett å fange, det var mye letter å ta den ut av teinene deres. De var aldri helt sikker på om jeg drev ap med dem.
En mann ringte meg og ville at jeg skulle finne gifteringen hans, som hadde glidd av da han trakk garn. Det var ikke så dypt sa han,, bare 40 favner. (75 meter) Froskemenn går til maks 30 meter.
Jeg bad han kjøpe seg en ny.
Fordi jeg alltid leste kartet og er meget belastet med nysgjerrighet på naturen, ble jeg etter hvert ganske så dreven med å ferdes ute i de ytterste øyene. Hovedgrunnen var nok det at jeg stortrivdes i denne området, med båt og sjø og mennesker som satte meget pris på det jeg for med.
Så det som «gamle Jørsen» ikke forsto, det å stå ensom hele dagen i en kjeller som rørlegger, var betraktelig mer givende her, selv om jeg ikke kunne gå hjem når klokken var fire.