Blogg nr. 172  Øyfolket i Sula

Tredje del.
Dessuten bød faget her på en mye mer krevende ekspertise.
I byen kobler en rørlegger huset til et vannverk, som andre typer fagfolk har bygget, likeledes er det med offentlige avløp systemer også. Her måtte jeg bygge alt selv, under naturforhold som var ganske så fremmedartet fra der jeg kom fra.
Fra hukommelsen kan jeg ennå hente et «bilde» av 70 årige Helena i Avløypet, som danset av glede, som et barn Julaften, for det badet hun hadde fått etter et langt liv med brønnvann og utedo.
Det å finne en plass i samfunnet der du trives, og får en følelse av at det du kan og gjør blir satt meget pris på, synes for meg å være noe av det gjeveste et menneske kan oppnå.
Avløyp er et spesielt navn og et spesielt sted. Bare tre hus, med 4 familier som bodde der.
Navnet kommer av at under særlige vindforhold og springflo, blir denne halvøyen å ligne med en øy. Sjøen bryter over eidet til et lite vann og renner ned på innsiden. Der er andre steder som også har dette navnet, men etter det jeg vet ingen andre som er bebodd.
Da jeg bestilte en stor kveil med 110 mm. avløpslange fra mitt grossistfirma i Bergen ,og oppgav vareadresse Avløyp, var det ikke fritt for at en rekke morsomheter kom fra disse stakkars uvitende byborgerne.

Alden, Den Norske hest eller Blåna. Godt å ha en dyne over seg.

Der ble bygget fulle sanitæranlegg i alle 3 husene og folkene og deres barn ble gode venner av meg resten av livet.
Det ene stedet var et sjøhus der første etasje var knyttet til fiskeriet, de to etasjene over, bebodd av to brødre med sine familier.
De gamle sjøhusene, slike som dette, var bygget på stein-pilarer uten mørtel, ute i sjøen for at der skulle være dybde til et fartøy å legge inntil. De var ofte utstyrt med en «vinde» (en slags heis) for å få varer opp fra skipet.
I dette sjøhuset var avsatt et eget rom i første etasje til bad og toalett, men jeg ble litt paff da de bare hadde laget et hull i gulvet til toalettet. Det var ikke da så lett å forsvare et rørledningsnett med 1 meter overdekning, eller begrepet septiktank.?
Stein-pilarene, slik man ser på gamle stabbur andre steder, syntes for meg, som da ikke var verdensmester i å manøvrere mitt 25 tonns skip, lett kunne bli forskjøvet i forsøket på å legge inntil.
Folk tror at det er det å seile et skip over alle hav i all slags vær som er det vanskelige i sjømanns faget. Tro meg, det å legge pent til kai eller gå pent ut fra kai hører til blant de vanskelige tingene.
Det er ikke for ingenting disse store tankskipene og andre, bruker både en og to slepebåter i slike prosesser.
Det kan synes vanskelig første gang man prøver å kjøre en bil, men det blir som regel lettere og lettere.
Slik er det ikke med en båt. Enkelt som bare det til å begynne med, man har jo hele havet å styre på? Har man da prøvd å gå fra/til kai under sterk vind og strøm, går det etter hvert opp for en at det som så så enkelt ut, er ganske så variabelt i vanskelighets grad. Dette er noe man må jobbe mye med når en skal inn til forskjellige kaier i allslags vær.
Hermann var «stand in» for den ordinære legeskyssbåten noen ganger. Legeskyssbåt var ikke det samme som det er i våre dager, Folket i Nord-Sula hadde et «hav» Lågøyfjorden, å krysse for å komme til lege på Hardbakke. Å krysse Lågøyfjorden i dårlig vær var uaktuelt med mindre båter, selv ekspressbåten, Solundir, hadde forbud mot å gå når det blåste stiv kuling.
Legskyssbåten samlet opp alle i dette området som skulle til lege, og fraktet dem til et buss-stopp i Hagefjorden, hvor de ble kjørt til legen. Samme vei tilbake.
Alle disse potensielle pasientene måtte hentes på sine hjemsteder. Ikke enkelt på øyer som noen ganger ikke hadde kaier, men bare svaberg å legge til. Det var alltid drag på disse stedene og pasientene, ofte ganske så storvokste eldre damer, måtte hjelpes om bord, av en enmanns-skipper som også fungerte som dekksgutt. Episoder som jeg virkelig fikk brynt meg på.
Styrehuset på Hermann var heller trangt, slik at kjerringer, som så ut som de utmerket godt kunne være av Andreas sitt folk, tok en del plass og presset lille meg, som kanskje var høy, men tynn, inntil rattet som tross alt var manøvrering plassen for denne skyssbåten.
Jeg ble jo litt kjent etter hvert i dette samfunnet. Disse kunnskapene som jeg har nevnt jeg hadde, hjalp jo på å få meg akseptert.
Fra der jeg bodde på Færøy, var der ikke langt fra en times gange over Lågøyfjorden til Avløyp.
En stund etter fikk jeg spørsmål om å komme til Ørnehaugen ved Ytreøy. Enda en times gange.
Der sto Peder på kaien og tok imot meg og jeg ble ualminnelig godt tatt hånd om av han og folket hans.
Dessverre er det vanskelig nå i ettertid ( 50 år) å huske hva jeg gjorde av arbeid på de forskjellige steder, det er nå engang slik at bare det som skiller seg ut, som er ekstraordinært, blir lagret i hjernekisten. Det jeg husker er menneskene, hva de sto for, deres tilværelse og væremåte i forhold til meg. Selvfølgelig også båten deres, Kvannskjær.
Navnene kan det også skorte på etter så lang tid, men menneskenes sære egenskaper og særlig situasjoner med dem som ikke var så vanlig, er det som kommer ut av hukommelsen. Ingen dagbok eller journalføring forekom.
Slike jobber varte som regel i 3-4 dager, der jeg overnattet og ble «foret» i overmål.
Arbeidsdagen varte fra kl. 7 om morgenen, avbrutt av en rekke måltider, holdt jeg vanligvis på til kl. 22 om kvelden. Lange dager, men jeg hadde jo familie med barn som ventet på meg.
En sak som jeg husker fra det huset, men det skjedde andre steder også.
Dynene som jeg bredde over meg i sengen, de var store som et «billass», men veide nesten ingen ting. Fantastisk sengetøy.
Jeg har tenkt, men aldri spurt, at de kanskje var av ederdun som var sanket på øyene omkring? Ederdun var jo meget etterspurt i gamle dager. Den kommer jo fra ærfuglen sin dun, som lever nettopp i dette området.
Et problem som er vanlig på disse øyene som ligger helt ut mot havet, selv om det regner mye her på vestlandet, kan det fort oppstå vannmangel her ute. De fleste har en eller annen form for å samle tak-vann/regnvann, som selv på den tiden, ble regnet for å være dårlig som drikkevann av tekniske myndigheter. Det er selvfølgelig forurensning fra fugler og annet på taket, men like mye standardiserte forskrifter for hele landet som også skal gjelde slike avsides øyer helt ute i havet.
Tekniske myndigheter er meget flinke til å utarbeide forbud og restriksjoner, men i meget mindre grad, i stand til å legge forhold til rette for sine egne regler.
Noen har kanskje et lite vann eller myr sump som de har strukket en plastslange fra, ned til huset.
Slike anlegg skaffet fort problemer, de færreste har pumpe også.
Få hadde vannforsyningsanlegg som hadde rikelig vann selv i tørre vårmåneder og også hadde vanntrykk til alt slikt moderne utstyr som jeg etter hvert satte inn, krevde.
Derfor ble en del av mitt arbeid i Sula, dette å bygge vannforsynings anlegg til en del av sulingene.
Det kan kanskje høres meget enkelt ut, men det å få en hel bygd til å gå sammen om ett prosjekt, kan fort skjære seg.
Sula er nok det stedet der sære gamle menn har flokket seg sammen. Kallen i nordre del av bygden skulle ikke være med, fordi kallen i søre-bygden var med? Særlig også fordi sistnevnte var tildelt en fordel fordi han var eier av vannkilden.
Jeg har alltid beundret Berit på Hersvik, som attpå var en austlands-kjerring. Hun fikk mesteparten av Hersviks gamle menn med på et kjempestort vannforsynings prosjekt.
Hun kontaktet meg og spurte om det var mulig å bygge noe slikt.
Man må huske på at midt på 70 tallet, var disse såkalte plastslangene ganske så nye og særlig det å sveise dem sammen, var ukjent selv for meg. I byene var ikke slike godkjent som vannforsyning.
Jeg hadde likevel tilgang gjennom mine engros forhandlere til kunnskap og fabrikker som produserte dette.
Favoritten Ospa med alle holmer og skjær rundt seg.

Dermed så startet Hersvikbygda sin egen 17 mai feiring.
Der var 2500 meter avstand til nærmeste vannkilde inne i Hagefjorden. Mesteparten av denne distansen var i sjø. Så hele bygden begynte å støpe lodd på denne store plastslangen for å kunne søkke den ned.
Den ble levert i kveiler på 75 meter, som da bygdens folk rullet ut, (Ingen enkelt jobb med 4 toms slange) deretter ble den liggende i solen for at springen (etter kveilingen)skulle gå ut.
Deretter kom det spesialister fra fabrikken som leverte slangen, de sveiste endene sammen, samtidig som den ble dradd på sjøen, slik at den ble liggende utpå som et svart monster, hele 2500 meter.
Så begynte 17 mai feiringen.
Slangen ble koblet sammen med stoppekran i begge ender, før hele bygdens gamlinger med hver sin båt, passet på at slangen ble liggende på den plass den skulle.
Da jeg satte på trykkvannet, (meget spennende), og slangen begynte å gå ned, fort, var det en av disse hjelperne som hadde festet fortøyningen i baugen på båten sin til slangen, slik at båten sto rett opp og ned og han klamret seg til påhengsmotoren, før en nabo kom med en kniv og frelste ham.
Det var ingen enkel sak å beregne hvor mye slange som gikk med når den sank ned. Bunnen var meget ujevn og skrådde utover til stort dyp.
Jeg begynte å bli engstelig for at enden som måtte være fri, skulle forsvinne i dypet. Selv om jeg hadde 150 meter å gå på. Da den stoppet 10 meter fra sjøen, kommenterte en av disse gamlingene: «Det var godt beregnet». Jeg bare svarte at det passet å sette stoppekran der. Noen ganger skal man ha litt flaks også.