Blogg nr. 173 Øyfolket i Sula
Fjerde del
I ettertid har legging av slike sjøledninger blitt en vanlig ting og har utviklet seg meget siden den gang.
Dette var dog min første.
Da jeg foretok den første an-boringen til Berits hus, hun som hadde satt det hele i gang, sto vannspruten høyt i været, til tross for dystre spådommer om at vannet aldri ville klare å finne veien helt ut til Hersvikbygda. Da begynte feiringen som tilsvarte en 17 mai feiring.
Siden, de neste 20 årene, var jeg en meget velsett gjest på Hersvik.
Så ringte de fra Husøy også. Husøy er en av alle disse øyene på vestsiden av Straumfjorden.
Den gang var der butikk også. Varebåten, som het Tingavåg måtte alltid ut der med varer også.
Så visst ingen enkel sak i dårlig vær. Dårlig vær er regelen i det området. Folkene om bord på Tingavåg, Dingen brødrene, må ha hatt en forkjærlighet for nettopp dette været. Man kunne være skråsikker på at Tingavåg kom, uansett vær.
Peter Henriksen het han som drev butikken. Han og hans kone, Borghild, var de eneste som bodde på Husøy. Rettnok var der en pensjonist på naboøyen, som var en sammenhengende del av hovedøyen.
Denne delen hadde egen kirkegård. En kirkegård med en fantastisk utsikt. Det ble sagt om den: «Når sønnavinden hadde herjet på sitt verste, måtte likene ned i fjæra for å hente jorden til bre over seg med.» Kanskje en smule overdrevet?
Denne pensjonisten, Klaus Sleire, som hadde navn etter en innlandsgård langt inne i Masfjorden, hadde vært sjømann hele sitt liv. Han hadde selvsagt endt opp her ute, maks 5 meter over sjøen, på grunn av sitt valg av ektemake. Jeg spurte om han ikke lengtet inn til fjellene og skogen. «Her skulle han bo til han døde,» sa han. Det gjorde han også.
Jeg sa jeg hadde vært hos Peder i Ørnehaugen tidligere. Ja det er bror min, sa Borghild om Peder, som tidligere hadde sagt at Helena i Avløypet var søster hans.
Færøy slik den så ut før Sitkagranen tok overhånd. I bakgrunnen vårt lille hjem den gang.
Tre søsken som bodde med hver sin times gange mellom hverandre. Skulle man overføre denne distansen til forhold rundt Bergen, ville det være som å reise fra Bryggen til langt nord i Øygarden.
For å komme der til, fra Færøy der jeg bodde, måtte jeg krysse Lågøyfjorden, gå på utsiden av Lågøy og Lågøyfallene, deretter kunne jeg gå Langesundet, utsiden av Oldra og Storøy, men dersom været og sjøen var for grov til å gå forbi Storenova, måtte jeg gå inn igjen Øyasundet og gå sør og rundt Ytre Sula forbi Knappen. Dette tok minst et par timer ekstra.
Henriksen og hans bror hadde sittet i tysk fangenskap under krigen. De hadde skjult noen våpen ute i Begla, en ubebodd øy, og var sannsynligvis blitt tystet på.
Broren som jeg traff engang seinere, bodde i nærheten av Bergen. Han fortalte at de var blitt sterkt torturert av tyskerne, men hadde overlevd. Han hadde faktisk truffet sin kone på en av disse hvite bussene som kom fra Sverige for å hente tyske krigsfanger.
Jeg ble vist et foto som viste at kyrne deres svømte fra øy til øy for å finne mat. Eierne hadde lagt merke til at kyrne var så smarte at de alltid gjorde dette når strømmen var stille, mellom flo og fjære.
Husøy som navnet tilsier, har nok vært en sentral øy i dette øy-arkipelet som kanskje er blant et av de største i Norge?
Den viktigste var likevel Utvær, der fyret er bygget på Norges vestligste punkt.
Her er en mengde hus, selv idag da ingen bor her. Her sto også en kirke, som kanskje var så gammel at den var fra katolsk tid? Der er et drygt stykke, med et utall skjær og holmer og grunner mellom disse to stedene. Fiskerne samlet seg, selvfølgelig, lengst ute mot havet.
En periode, på 1800 tallet, var der så langvarig storm og uvær, at folket og presten sultet fordi det var uråd å komme på sjøen. Presten tok da seinere, på eget initiativ og flyttet kirken til Husøy.
Dette tok de kirkelige myndigheter meget dårlig imot og presten fikk unngjelde meget for dette.
Der finnes enda rester etter grunnen der kirken sto ved den lille gravplassen og.
Utvær er nevnt flere ganger i de gamle islandske sagaene.
Det var herfra Harald Hardråde startet med hele flåten sin på sitt forsøk på å erobre England, som medførte at han mistet livet ved Stanford Bridge i året 1066. Her finnes også en stor stein som man påstår de symbolsk slipte sverdene sine på? Jeg tror det ville vært enklere å ta slipesteinen med seg?
Det er gjort et fantastisk arbeid med å stenge igjen dette sundet som skaper havnen på Utvær. Enormt store kampesteiner er brukt mot storhavet. Her var også skole, der huset fortsatt står.
Kirken på Husøy sto til 1899, da ble kirkebegrepet flyttet til Straumen, inne på «fastlandet».
Der ble det bygget ny kirke, men som fortsatt ble hetende Husøy kirke, den gamle endte opp som «bedehus» i Fonnes på Strilelandet.
Familien Henriksen forklarte hvor kirken hadde stått, men stedet er ukjent idag for de kirkelige myndigheter.
Kirkegården ble dog ikke flyttet. Der kom beskjed fra folket som levde igjen her ute:
«Dersom kommunen også flyttet den, ville de selv, heretter, begrave sine døde vest om Utvær.»
Altså i havet.
Utvær, Nautøy, Indrevær, Husøy og ubebodde Begla er hovedøyene.
Besøk av “byfolk” ombord på Hermann. Min far, Paul og min søster Hildegunn. De “innfødte” er min kone Vigdis, min sønn Eirik, min hund Lasse og meg selv i styrehuset. ” bare ” 50 år siden!!
Det er sårt etter 50 år, å se at ingen lever igjen her ute. Dette området som kanskje engang var blant den første faste bosetting i kyst Norge. En og annen gammel pensjonist prøver å oppholde seg noen ganger her ute, men slike har ofte behov for tilsyn, noe som der ikke er lenger.
Det er litt vanskelig å holde en kronologisk rekkefølge i min fortelling. Mye kunnskap er kommer i ettertid om områdene som da var ganske så fremmed for meg. Dette livet, å reise rundt overalt i Sula i mørke og dårlig vær, har gjort at jeg etter hvert har utviklet en stor interesse for stedsnavnene på disse plassene. Hvorfor heter de det de gjør??
Så forklaring på en del av stedsnavnene er kommet til i mine gamle år, men jeg synes det passer å bringe dem inn når jeg omtaler stedene første gang.
De forgående navn synes ganske så innlysende, utenom Begla. Den blir forklart av Alf Steinsøy, til å bety «Billen». Den kan på kartet faktisk lignes med en stor svart forvokst bille.
Menneskene her i Sula blir nesten uten unntak, kalt med fornavn. Kanskje med et tillegg om hvor de er bosatt. Som f.eks. Andreas i Vågane. Nesten alle der, heter Hjønnevåg til etternavn. Henriksen er faktisk et meget sjeldent unntak med sitt «sen» navn.
Sula navnet har jeg skrevet et helt blogg-innlegg om (012), men for å være kort: Det er et meget gammelt ord for øy, brukt til og med i Latin. Isula heter øy i Italia. Sule/a er brukt en rekke steder i Norge, der de alle er brukt om øyer eller holmer.
Det kan kanskje være vanskelig å forstå for dagens sjømenn, men idag «drukner» vi i elektroniske navigasjonsinstrumenter. Selv et kompass hører inn under denne kategorien.
Alle disse hjelpemidlene mener jeg sløver de sansene vi er utstyrt med fra naturens side. Se bare på dyrene, de har ingen problemer med å finne veien. Selv såkalte primitive mennesker har heller ikke slike problem. Uforståelig for dem som er oppvokst med en GPS, radar eller kompass.
Når jeg skulle hjem etter disse jobbene omkring i Sula, var det som regel alltid mørkt. Selvfølgelig fantes det den gang også, sektor lykter som man kunne seile på, men først måtte man finne veien inn i dette systemet, dernest ut, til hjemstavnen. Disse lyktene omfattet bare hovedledene gjennom øyriket.