Blogg nr. 174  Øyfolket i Sula

Femte del.

Gåsvær har en spesiell bebyggelse, selv her i Solund. Opprinnelig har man slept et vrak av en skute opp i en vik og omskapt den til et bolighus. Huset eksisterer den dag i dag som et slags museum og også for innkvartering av turister. Denne trange lune havnen, kunne man nesten tro ville bli skylt vekk i en storstorm, øyen er ikke mer enn 10 meter på det høyeste over storhavet.
Siden hadde jeg også en slik tangtur til Dingja i Gulen, som var en meget lang tur. Stedet var ytterst på Dingeneset. Jeg husker ennå at der var en stygg grunne i innløpet, som jeg hadde erfart og unngått ved å lese sjøkartet. Dette var før der var kjørevei til Dingja, selv fra nord.
Jeg prøvde selv å skjære tang, ute i Ospa. Det er meget tungt arbeid som røyner mye på ryggen.
En stor hund, Lasse som jeg hadde, var meget ofte med meg. Den likte meget godt å stå i baugen på den lille båten og bykse iland når vi kom frem. Denne gangen da vi kom ut til tangmæren, bykset hunden som vanlig på det den trodde var land.
Et hjelpeløst og kostelig syn av den store hunden ute i tangmæren, der alle fire beina var gått rett gjennom, skulle sannelig vært filmet.
Lasse var en god og fredelig hund som fikk gå fritt i hele sitt liv. Det var en vaskekte Lassie hund med en flott rød og hvit langhåret pels. En lørdag på Buskøy der det var en mengde mennesker som hadde vært og handlet og nå sto og ventet på varebåten fra Bergen.
Lasse for og vimset rundt, foran et sjøhus var der en smal betongkant som han for ut på. Da han skulle prøve å snu tilbake, datt han på sjøen og måtte svømme til lands. Da denne flotte utseende hunden kom opp av sjøen og så ut som en druknet katt, gapskrattet alt folket av det begredelige synet.
Hunden skjønte utmerket godt at det var ham de lo av, og gjemte seg beskjemmet bak et skur. Han fikk dessverre epilepsi seinere, og døde, bare 5 år gammel. En meget trivelig hund.
I begynnelsen hadde jeg ofte med såkalte kjentmenn, særlig når det kunne kombineres med andre gjøremål.
Leknessundet med utsikt til Alden, Kinnaklova og tviberget.

En gang var jeg i Askvoll sammen med Alfred i Leknessundet. Han var en meget dreven fisker som jeg hadde stor respekt for i det å ferdes på sjøen. Da vi skulle hjem, ville jeg følge den vanlige oppmerkede leia, men han insisterte på at vi skulle gå Sauesundet ved Atløy. Jeg spurte om der var dybde nok. Bare gå, svarte han. Det var fjære sjø og da vi følte en rekke dunk i båten som tydet på at vi var borti bunn, var kommentaren: Var det ikke mer vatn enn dette?.
Da jeg skulle hente ham i Leknessundet, var det stor flo og kaien hans var jevnt med sjøen.
Jeg satte baugen på Hermann rett mot og denne sytti åringen, bykste inn over baugen som minst må ha vært 2 meter oppe. Jeg som da var litt mer enn tredve, tenkte at om jeg klarer det, når jeg er 70, skal jeg ikke klage. Alfred og hans kone Helga som var barnløse, levde til de var nesten hundre, og døde med bare 2 dagers mellomrom.
En gang var jeg vestpå Ospa, ombord i sabben til Ola i Færøvikja.
Han fortalte en livaktig historie om en som hadde motorstopp her ute og var blitt slept av naboen. Mannen som ble slept visste at der var en grunne forut, men han som slepte hørte han ikke, og dro han opp på grunnen.
Slike historier er alltid meget morsomme når det gjelder andre, særlig om det er om en nabo.
Den skulle være rundt her, sa Ola? ———Pang der sto vi på den.
Jeg ble truet med «dødsstraff» om jeg noen gang fortalte dette til noen.
Ola i Færøvikja har vært død i mange år nå, så jeg tar sjansen. Han var forøvrig en meget stor hedersmann som jeg betraktet som en god venn.
For det meste gikk jeg aleine. Jeg brukte småbåten og en åre for å finne ut om der var vann nok til Hermann. Nådde jeg ikke bunnen med åren og tok hensyn til tidevannet, visste jeg at jeg kunne gå der. På denne måten ble jeg meget godt kjent mellom alle grunnene i området rundt Ospa.
Stedet der denne grunnen ligger, blant mange andre, er utenfor Kvaløyna.
Ospa er en fascinerende øy som har stått mitt hjerte nær i 50 år. En meget stor øy helt ut til havet som aldri har vært bebodd? Jeg har hørt påstand om at den er Norges største ubebodde øy?
Rettnok blir det hevdet at folket på Kvaløyna bodde der, men denne er en avskilt øy som har et grunt sund, vass-bart på fjære sjø, som skiller. Der skal ha bodd en familie på denne lille øyen, man kan ennå se rester etter grunnmuren til huset og en dårlig laget kai av småstein.
Det ble fortalt og vist frem, en hylle helt nede til sjøen hvor ekteparet skulle ha lagt sitt lille barn når de begge var ute og fisket. De kunne da høre om barnet skrek.
Jeg er litt tvilende til den historien?
I storvær må det har vært som å være på havet i denne vesle stuen på denne vesle øyen?
Konen skal ha dødd og mannen flyttet da inn til Færøy i Vassdalen på sine gamle dager.
Tilslutt i sitt 89 år, var han blitt truet med gamleheimen på Hardbakke. Da fant man han hengt i naustedøren?
På innsiden av Ospa, i sundet som heter Skomakeren, skal det ha vært en mann som het Kurt som prøvde å etablerer et skjenkested i den meget lille havnen der, men dette har vært kortvarig. Det eneste som er igjen er navnet Kurtberget i viken.
Skomakeren er et lite skjær i sundet, som det blir sagt overtroiske sjømenn ofret en sko til for å komme trygt over den beryktede Lågøyfjorden?
Hurtigruten går jevnlig gjennom her og en gang før krigen gikk en av disse båtene på grunn ved skjæret, men klarte å komme seg inn i en vik på Ospa før den sank.
Ved Skomakeren i Ospa.

Et bilde viser at bare overbygningen var over sjøen. Den ble tatt opp og satt i drift igjen.
Andre bo-settere kjenner jeg ikke til, men på sørsiden finnes et navn, Kvennevik med en liten bekk, som tyder på at der har engang vært bygget en kvern der. Den store myren som idag ligger ovenfor, kan det se ut som den har vært oppdemmet, store steiner til det bruk ligger fortsatt der.
Bøndene på Færøy eier Ospa i fellesskap. Den ble brukt til sauebeite, men etter hvert var det vanskelig å få mannskap til å samle inn (rese) sauen om høsten. På sørsiden er der en våg som blir kalt Resevågen,der er en plass som er godt egnet til ta sauene ombord i en båt.
Denne store ubebodde øyen har likevel egen kirke?
Rett nok er det bare en hule i fjellet som bærer dette navnet. En hule som har litt til felles i utseende med navnesøsteren. Den har en helt fantastisk god havn for mindre båter, rett nedenfor.
Kyrkja i Ospa er blitt et begrep, grunnet en meget tragisk hendelse under andre verdenskrig.
Der var en base for engelske og norske illegale, som hadde en radio sender i kirken. Dessuten hadde de en MTB båt liggende, kamuflert, på Resevågen.
Der verserer en mengde historier om hvorfor, men de ble oppdaget av tyskerne og tatt til fange og ført til Ulven på Os, hvor 7 stykker ble skutt. En meget tragisk hendelse.
I seinere tid er det satt opp en plakett på berget der båten lå, til minne om dem. Den har vært hedret av fremstående personer flere ganger.
Øyen er som et kvinnfolk, vakker og u-utgrundelig, full av hemmeligheter, men vanskelig å leve på/med.