Blogg nr. 175   Øyfolket i Sula

Sjette del:
Ola, som jeg nevnte tidligere, fortalte at der engang var blitt funnet et kvinnelik opp i en kløft på Værøyna, som er en del av Ospa. Hun hadde langt hår som hadde satt seg fast i kløften. Sannsynligvis fra et skip som hadde forlist.
Det blir sagt at flere menn har opplevd merkelige hendelser i Ospa. Det at det skal spøke der ute, blir noen ganger brukt som en forklaring på at ingen noen gang har bebodd øyen.
Dersom man kom inn i Resevågen ganske stille en solfylt dag, kunne man oppdage en mengde sel ligge og sole seg på skjærene. En liten lyd og de alle forsvant i sjøen.

En gang var Ola og hans svigersønn og jeg ute for å fange geiter som han hadde gående der. Han prøvde å holde bestanden nede i forhold til beite mulighetene.
Ingen lett jobb, i regnklær og sjøstøvler. Geitene var som ville og meget store.
En gang ropte Ola på oss, han hadde fanget en, ropte han. Da vi kom over kanten så vi geita komme farende ut av en kløft med Ola på hornene.
Et fornøyelig syn. Hvem som hadde fanget hvem? Ingen kom til skade og vi fikk geitene i båten.
Datter til Ola, Hildegunn, mente at geitekjøtt ikke var menneskeføde og gav vekk kjøttet til oss.
Vi ba henne og mannen, Toralf på middag der vi serverte dem kjøttet i hemmelighet. Hun fant at det smakte herlig og vi fikk aldri seinere geitekjøtt av henne..
En annen spesiell naturform finnes på sørvestsiden ved innløpet til Djupesundet.
Den kalles Kvernane.
Lågøystolene på vestsiden av Lågøy markerer innløpet til havnen.

Et stort skip skal engang ha gått på her. Det var lastet med korn og bøndene på Færøy laget seg en-slags omvendt plog som de slepte etter båten sin, for på den måten å samle alt kornet som lå og fløt. Det ble en stor oppblomstring av griseavl på Færøy. De brukte kornet til å fore med.
Jeg hadde på den tiden en liten landsteds båt av plast med en, den gang stor motor, båten gjorde en eventyrlig fart av 28 knop. Noe meget få båter på den tiden gjorde.
En gang jeg hadde «byfolk» på besøk, tok jeg dem med til Kvernane med denne båten.
Naturen består av to store berg-holmer med en åpen kanal i mellom, rett mot havet, som er stengt vider inn, slik at der blir som et basseng, men har et mindre løp på nordsiden der havbårene kan renne ut. Når det er tung havbåre, stiger sjøen inne i dette «bassenget» med flere meter.
Ligger man da med en slik hurtigbåt i dette mindre løpet, kan man gå ut rett foran denne meget høye bølgen i akkurat passe fart til at den ikke tar deg igjen. Ikke så ulik disse surferne som leker seg med de store havdønningene. Dette skapte en ganske så stor reaksjon hos disse urbane byfolkene.
Det å leke seg på sjøen var noe man ikke gjorde. Sulingene hadde så stor respekt for sjøen, at å gjøre det man idag gjør i utstrakt grad, var helt utenkelig.
Hermann lå på Hardbakke da det satt inn en del nordavind, slik det ofte gjør om våren.
Jeg tok da denne hurtigbåten for å gå hjem til Færøy i en fart. Inne i Liasundet og Lågøysundet kunne jeg gå på full fart, selv om det humpet litt. Da jeg kom ut på Lågøyfjorden var bølgene så store at jeg måtte slakke ned farten, helt ned til det laveste. Jeg måtte legge meg langflat i båten for ikke å bli kastet ut. Båten ble som en «ping-pong» ball, men bølgene slo ikke inn over den.
Det ble en lang og seig tur før jeg nådde land på Færøy og kunne gå i land, meget skjelvende.
En time seinere da jeg satt i min stue, fikk jeg besøk av en fisker som het Trygve. Han hadde gått med sin 25 fots fiskebåt fra Hardbakke en stund etter meg. Han kom nå, ens-æren, for å se om jeg var i live. Jeg fikk en meget kraftig og fortjent skjennepreken fordi jeg hadde gått med dette «badekaret» over Lågøyfjorden i den vinden. —– Man lærer etter hvert!
Trygve på Gavlen ble en god venn av meg seinere. Tenk over det! Ta seg det bryet med å gå i land på en annen øy for å gi en tåpelig bymann en overhaling. Det må være et godt eksempel på hva som lå i hans natur. Jeg vet han var dypt religiøs.
Hans omdømme i dette samfunnet, var at han var så sterk. Han utgjorde for tre «hunder» sa de.
Dette kreves nok litt nærmere forklaring?
Notahunder, var de som var i lettbåten og dro inn noten når det var gjort et stort kast etter sild eller annet. Dette er ekstremt tungt arbeid, ligge på kne i båten og dra med armene. Så å utgjøre for tre slike, var en meget høy anerkjennelse av nytten å ha ham med på fartøyet.
Ellers så innehadde han rekorden i å skjære fingertare på en fjære.
Fingertare er en type tare som vokser i den sonen mellom flo og fjære. Som navnet tilsier er stilkene ikke tykkere enn en finger, men bladene som kan være fra fem til ti cm brede og flate, kan være mange meter lange. Taren er meget etterspurt av industrien og derfor godt betalt.
Nevnt i et litterært verk i samme åndedrag: Panamakanalen, Suezkanalen og kanalen på Tangeneset.
En skolelærer fikk skutt ut kanalen på Tangeneset. I bakgrunnen, Indreøy og Oldra.

Det å skjære den var omtrent slutt, da jeg kom til Sula. Det er så tungt arbeid at bare ungdommer og slike som jeg, drev med det. Det er nå gått 50 år, men ennå kan jeg fremkalle litt av den følelsen det gir av å ligge på vestsiden av Ospa i en « smakke» og høre lyden av brenning og måseskrik, mens man ligger på kne og skjærer med en sigd disse «fingrene», for deretter å slynge denne lange taren opp av sjøen. Når jeg sier å ligge med en båt, så er det litt spesielt. For der er hele tiden «sjøbåre» eller drag som gjør at båten hele tiden går frem og tilbake i den kløften du ligger. Noen ganger kan der være en stor stein på bunnen, som båten kan bli sittende fast på når draget går ut, når du da har en last på et tonn i den, blir den stående meget skjevt til draget kommer inn igjen. Ikke så ulikt slikt man ser på film fra rodeo, da må man holde seg fast til båten blir rett igjen.
Beinhardt arbeid, men det var noe meget fascinerende ved det. Faktisk var det slik at når jeg senere så slike samlinger av fingertare stikke opp av sjøen på fjære, andre steder, så klødde det i fingrene etter å begynn å skjære.
Man har bare fire timer på seg. To timer før full fjære og to timer etter. De to siste er mye tøffere fordi da øker draget mye.
Når man da etter en slik økt, sleper hjem denne tare-smakken med småbåten sin og er meget vel tilfreds med seg selv, kan man begynne å synge av eget velvære. Påhengsmotoren bråker så mye at det er ingen som kan høre deg, tror du.
Der er nemlig et litt spesielt fenomen med lyden, motorlyden forsvinner på litt avstand, men stemmen bærer langt. Slik at jeg opplevde at folk på land kunne si, «flott sang du fremførte for oss». Sist, da du kom fra Ospa.
Trygve på Gavlen begynte å ha en litt annen holdning til meg etter hvert. Det viste seg at naboene hans ertet han med at denne bymannen på Færøy truet rekorden hans.
Da det ble oppklart at dette ikke var riktig, ble det slik heretter, det var vi to mot alle de andre sveklingene.