Blogg nr. 176 Øyfolket i Sula.
Trygve bodde helt nord på Buskøy gavlen, der han og hadde et jordstykke som han høstet gras fra til sauene.
Gavl betyr at enden på landet/øyen slutter brått. En båt som er tverr bak, blir kalt gavl.
Seinere i livet holdt han på en vår med å svi av det gamle graset, noe som er meget vanlig å gjøre på disse øyene her ute. Da fikk han et hjerteanfall og ble liggende hjelpeløs oppe i flammene. Det siste han sa før han døde: «Jeg ropte da på deg Bertha, men du kom ikke.»
Han og hans kone, Bertha levde aleine der på Gavlen, de var barnløse.
Buskøy var en meget trivelig plass. Her var vår felles butikk, drevet av Bilten. Hun var en meget spesiell dame som var blitt enke tidlig. Butikken var på gamle måten. Meget grei for oss karene som også skulle fylle olje og prate med de andre kallene.
Vi bare leverte lappen som kjerringene hadde skrevet, så når vi var ferdig med våre gjøremål, bare hentet vi varene, betalte og reiste hjem. Meget lettvint, uforståelig hvorfor det systemet ikke kunne vare?
Lenger ut i tid, måtte Bilten legge om handelen til selvbetjening. ( støtte fra det offentlige)
Noe som førte til en enorm utfordring for oss kallene, men hun sa at omsetningen økte betraktelig. Det vanket ofte kjeft når vi «stakkere» kom hjem med varer som ikke hadde stått på lappen.
Butikken var i et gammelt ærverdig utseende handelshus. Som jeg er ganske sikker på var opprinnelig et av disse skyss-stedene som fikk navnet kremmerleie og som eksisterte langs hele kysten vår.
Hennes riktige navn, som ingen brukte, var Ingeborg Gerd Mattevik. Det hun drev var faktisk et senter i Nord Solund, til stor glede for alle oss øyboere. Her bodde også Dagfinn Mattevik, bror av hennes avdøde mann, som var eier av den store skøyten Firda. Det var han som engang fikk alle kallene på kaien til å gapskratte, ved at han kom med den usannsynlige påstanden at han hadde danset med Kronprinsesse Sonja???
Iført en skitten kjeledress, med minst tredagers skjeggstubber, striper etter skråen nedover kjaken, lirte han av seg denne utenkelige påstanden.
Det var ikke løgn. Under krigen hadde Dagfinn vært med i Shetlands gjengen. Alle som var med der, var også med i det Norske Lingekompaniet, som også hadde jubileums-ball hvert femte år.
Der han selvfølgelig hadde deltatt.
Hvem som hadde budt opp hvem, ble ikke sagt noe om, men Dagfinn var regnet som en ordholden mann.
Gamle Hermann med en stor del av innbyggerne på Færøy. Bildet er tatt av Arild Bergstrøm
Butikk, oljefylling og varebåt fra Bergen. I tillegg var der også en butikk på andre siden av sundet,
Nilsen på Steinsøy i sin sjøbu. Litt lenger nord hadde Herman Færøvik tare-mottak, med alle disse tare-båtene som kom og gikk.
Da det kom differensiert moms på kolonialvarer, løste Bilten dette elegant.
Først slo hun inn på kassaapparatet varer med vanlig moms, som vi da betalte og fikk vekslepenger tilbake, deretter flyttet vi bort til et annet apparat, der hun slo inn de varene som hadde en annen moms, som vi da betalte. Enkelt og greit!!
Buskøy har navnet etter en Busch som drev handelen engang. Det opprinnelige navnet var Refsøy, etter det at her ble lovbrytere henrettet i gamle dager. Likene skulle henge i galgen til skrekk og advarsel? Navnet var nok ikke så god reklame for en som drev handel, vil jeg tro?
Den meget gode havnen med innløp fra sør, er dannet av at Steinsøy verner sundet på vestsiden, med bare et trangt utløp nordover.
Når varebåten fra Bergen kom, særlig om lørdagene, var der alltid mye folk. Varene som kom ble plassert inne på et lager nede ved kaien. Dørlåser eksisterte ikke.
Jeg pleide å kjøpe litt vin den gang, man fikk flaskene sendt, fri for frakt, så det var lettvint.
En gang jeg kom ut fra varelageret med min pakke med vin, fikk jeg kommentaren: «har du allerede drukket opp alt det brennevinet du fikk sist?»
Det var utenkelig at man kunne bestille noe annet enn rent brennevin helt fra Bergen?
Folk hadde altså vært inne på bua og vurdert hvor mange flasker min pakke inneholdt??
Et lite samfunn, der alle visste alt om alle, var det tydelig jeg var kommet til. Det ble til at jeg kjøpte vinen når jeg selv var i Bergen, her etter.
Dette lageret som alltid sto åpent, så jeg engang en mann komme ut fra med armene fulle av varer.
Da han så Bilten stå foran ham utenfor, snudde han bare og gikk inn igjen med varene. Ingen gjorde noe nummer av hendelsen?
Seinere ble jeg forklart at denne mannen var øyenes «kleptoman» som alle visste om. Manglet man noe, reiste man bare til ham og hentet det.
Det tar en stund for en «bymann» å forstå alle, eller noen av dette samfunnets krinkelkroker.
Herman Færøvik, tare-mannen var en meget trivelig og dyktig mann, bror av tidligere nevnte Ola. Han drev dette store og eneste mottaket av taren som ble trålet opp. Hans to eldste sønner hadde båten Sulevær som gikk i fast rute til Haugesund der fabrikken Protan lå. Hans yngste barn, Edel var gift med en slags «bymann», Harald Bontveit, han var med og drev mottaket.
På Hermans initiativ ble jeg engasjert til å dykke etter taretrålene, når de ble slitt av under tråling.
En meget kald geskjeft. Drakten min var en gammel våtdrakt, som etter hvert hadde en del hull. Dykkingen foregikk ofte om vinteren på grunt vann hvor det er kaldeste på denne tiden. Der kunne ofte være en to timers tur hjemmefra, noe som var særdeles kaldt på hjemturen, med båter som ikke hadde varme ombord.
Dette var grunnen til at jeg seinere, da jeg fikk Hermann bygget om, installerte en stor varmtvann tank. Der finnes ikke noe i denne verden som er bedre enn det å stå lenge under en varm dusj, når man har vært nede et par timer i en hullete våtdrakt.
Jeg traff jo mange spesielle karer som drev i denne tare bransjen.
Særlig husker jeg to menn fra Bulandet, Gillesøy og Rognø. De fortalte en artig historie engang.
En dag de trålet innenfor Alden, ble de vàr en større lastebåt som gikk i ring . De klarte å gå inn i ringen og Rognø entret ombord. Denne mannen, Rognø hadde diverse særegenheter. Han hadde en meget stor manke med svart krøllet hår og tilsvarende mengde med skjegg. Ikke så ulik denne fantasifiguren i Harry Potter, Hagrid?. I tillegg var han komplett døv og kunne ikke snakke heller.
Han fant styrmannen døddrukken i styrhuset og gikk derfor ned i båten for å finne andre som kunne ta over. I en lugar fant han en mann som sov i en seng, han fjernet dynen og ristet han våken.
Mannen sperret opp øynene og da han så dette vesenet som heller ikke kunne snakke, grep han dynen og trakk den over hodet!!!
Lasteskipet kom likevel på rett vei, selv om denne nye styrmannen var helt skjelven etter den brutale oppvåkningen.
Det er mye rart som ferdes langs kysten!!
Gillesøy og hans voksne sønn, seinere i livet, forsvant med sin nye taretråler, en stormdag nær Alden.
Helikopteret som kom for å lete etter dem, kom for nær øyen Alden og ble tatt av denne spesielle fallvinden som dette fjellet er beryktet for. Tre mann til omkom.
En stor tragedie!!
Gudrun Ingvaldsen på kjøkkenet 9i sitt nye hus.
Det har alltid forundret meg at disse som drev med trålingen, som også var erfarne fiskere, aldri kunne merke den savnende trålen med en blåse. De tok et «mèd», en krysspeiling i forhold til fjell på lang avstand. Disse mèdene er meget upålitelige for en mann som skal svømme i kaldt vann for å finne igjen trålen. Noen ganger når jeg ikke fant den, hadde jeg følelsen av at fiskeren mente det måtte være noe i veien med synet mitt, når han hadde tatt mèd????
Stokktare, i motsetning til forannevnte fingertare, er som små trær som vokser på fjellgrunn ned til 20 meter. Stammen kan være ganske tjukk, men de blir ikke høyere en ca. 2-2,5 meter høye. Dette er råstoff for industrien til produksjon av alginat som brukes til en mengde varer og produkter. Denne næringen var i sin spede begynnelse på den tiden jeg kom til øyene i Nord Sula.
En av dem som brukte mine tjenester som dykker, var karene fra Gåsvær. Rasmus og Asbjørn.
De skulle gå fra kaien på Lågøy med den store skøyten Basholm, da den mistet roret.
Verkstedet skulle ha en «formue» for å lage et nytt, så de var meget spent på om jeg kunne hjelpe dem.