Blogg nr. 178
Åttende del

En annen fisker, i Mattevikja ringte meg fordi han hadde hørt at jeg hadde en vannpumpe som
også pumpet luft. Slike pumper var ikke så vanlig den tiden.
Han hadde kjøpt 300 meter med 1 toms plastslange, for å få vann fra et lite tjern som lå på toppen av fjellet bak huset hans.
Jeg monterte pumpen og den sto og gikk i en hel time, men vannet kom ikke. Så var det bare å gå opp, det var lang vei og meget varmt. Da jeg kom opp og så at slangen gikk over toppen og ned i dette tjernet 15 meter lavere enn toppen, bemerket jeg at dette var fysisk umulig å få til.
Fiskeren kom med en ganske så krass uttalelse: «Han hadde drevet med å lage heverter hele sitt liv og jeg måtte ikke komme her og fortelle ham at ikke 300 meter på den ene siden kunne løfte 15 meter på den andre siden. Det var nok denne elendige pumpen min som ikke dugde.»
Jeg kom ingen vei med å forklare fysikken som lå bak min påstand.

Lundsholet ved Ytrøy. Sundet som danner grunnlag for min bok om Gulatinget.
Etter mer enn 1000 år lever, fortsatt som et sagn hos folk i Ytrøy, historien om da kong Eirik Blodøks brente og senket skipet til Egil Skallgrimsson på innsiden av Geitarøy.

Det er nok mange som ikke er klar over denne fysikkloven. Den kan forklares slik:
Over alle vannflater trykker en luftsøyle som tilsvarer hele atmosfæren på jorden vår. Denne luftsøyle er det samme som vekten av 10 meter vannsøyle. Når da en pumpe, eller som her 300 meter vannsøyle, skaper et vakuum, kan bare denne overflateluften trykke opp 10 meter vannsøyle.
En logisk og enkel fysisk lov, som jeg som drev mye med dykking og rørlegging, utmerket godt kjente til.
For hver 10 meter du går ned i sjøen, øker trykket en bar. (Atmosfærisk trykk)
Noe man kjenner meget godt på ørene. Som man da må utligne ved å blåse i nesen. Derfor er det man får utdelt drops på flyene, fordi man da svelger, som også utligner trykket på ørene.
En mann som tilkalte meg, bodde et merkelig sted i begynnelsen av Hagefjorden, på vestsiden.
Stedet kunne ikke sees fra sjøsiden, det hadde heller ikke kai, jeg la til et svaberg. En liten gangsti førte opp til et ensomt beliggende gammelt og skrøpelig hus. Her bodde en mann aleine.
Han hadde vært i England under krigen og nå, 30 år etter, skulle han gifte seg med en utkåret engelsk dame som aldri hadde vært her før. Da trengtes det et bad, det var dette jeg da var innbudt til å vurdere og kostnadsberegne.
Jeg hørte aldri noe mer fra ham, men jeg har mange ganger lurt på om hun virkelig kom her til et bryllup og bosatte seg på dette stedet, som selv i Sula er meget avsides.
Jeg har tidligere nevnt at forklaring på stedsnavn er blitt en hobby for meg. Solund eller slik jeg foretrekker å si, Sula, har en meget lang bakgrunn for navnet sitt.
I sagaen om Fridtjov den Frøkne, som det står statue av på Vangsnes i Sogn, der blir øyene kalt for Sol-øyene, også navnet Solunder har blitt brukt. Ingen vet hvor gammel sagaen er, men den handler om en tid før Harald Hårfagre.(år.872)
Navnet er brukt mange stedet i Norge og står alltid for «øy eller holme.» Dette er også nesten det samme ordet brukt om øy på Latin, Isula. Hvorfor et Latinsk navn er brukt også i Norge, er nå blitt mitt neste store spørsmål?
Hagefjorden har navn etter gården Hagen. Hage betegner et område som naturen selv har avgrenset med fjell og sjø, slik at området ikke behøver å av-gjerdes for å holde på de tamme dyrene.
Baldershagen, der guden, Odins vakre sønn bodde, er et klassisk begrep på Hage.
I dag kalt Storaker på Risnehalvøyen. I sannhet en hage verdig en gud. 600 meter loddrett fjellvegg hele veien rundt, med 700 meter loddrett høyde der den er fast i land. (021) Gyrgrekjeften.

Risnehalvøya eller det eldgamle navnet Baldershagen som idag heter Storaker. Stedet som var et fristed for kvinner for mye mer enn 1000 år siden!!!!!
Børneset er den nordøstre tåen av Skorpa.

Hersvik har ganske sannsynlig opphavet av der Hersen bodde, den lokale høvdingen. (Blogg nr. o51) Der finnes også min forklaring på hvorfor Ospa ikke har vært bebodd.
Man får et nærmere forhold til naturen, ved å forstå hvorfor fortidens mennesker gav dem disse navnene.
«Einbølte» (ensomme) plasser finnes der en rekke av i Sula.
Grunnet min medfødte nysgjerrighet, dro jeg mye omkring og utforsket naturen overalt i Sula. Lengst øst, ved Krakhellesundet ligger en, i dag, ubebodd øy som heter Skorpa, kanskje fordi den er nesten uten vegetasjon?
PÅ innsiden av øyen, helt nord, ligger et meget lite, fyrstikkeske lignende fraflyttet hus. Ingen havn, i ingen jord eller naust. Kanskje det meste ensomt beliggende bosted man kan tenke seg.
En gang jeg ble ryggbehandlet av en kvinnelig sogne-talende massøse i Bergen, spurte jeg hva hun het. Hun sa hun kom fra en plass som het Børnes, som hun hadde navn etter. Da jeg sa jeg visste hvor det var, nektet hun å tro meg. Stedet heter Børnes fordi man lå her med seilfartøy innenfor neset og ventet på rette bør (vind) for å kunne fortsette nordover Buefjorden. Litt av en plass å vokse opp på for et barn?
Det er merkelig hvor liten verden noen ganger kan være? Jeg vil tro der er ikke mange mennesker i hele Norge som ville visst hvor dette var?
Fordi styrehuset på Hermann var meget begrenset i størrelse, laget jeg engang et løst lite hus på dekket over lukene, slik at man kunne sitte inne på kanten til lasterommet, med føttene ned i og utsikt ut små vinduer. Det var laget for å kunne tas ombord dersom det var mange passasjerer.
Huset var festet med 2 sterke tau over fra rekke til rekke. Lukekarmen ville holde det fra å skli så mye. Primitivt og ganske sikkert ikke etter forskrifter.
Husmorlaget på Hersvik spurte en gang om jeg kunne frakte dem til Askvoll, for de ville gjerne av gårde for å handle. Et ønske mange kjerringer i Sula delte med dem.
Jeg tok tolv av dem med til stedet Askvoll i Sunnfjord, så de kunne få utløp for sine lyster.
På hjemturen var der litt nordavind, slik at vi fikk litt slingring. Huset gled da noen centimeter hver gang i sjøgangen, men stoppet selvfølgelig i lukekarmen.
I mange år etterpå når jeg ankom Hersvik, kunne en eller flere kjerringer si til meg: Husker du den gangen vi var med deg over Buefjorden, Jørsen?
Jeg hadde inntrykk av at det var noe av det mest spennende de noen gang hadde opplevd.
Skulle jeg på jobb, eller det var skikkelig ruskevær, tok jeg huset på land.
Man skulle jo tro at kvinnfolkene i dette øysamfunnet var meget godt vant med sjøen og drevne med å bruke den.
Slik var det ikke. Det virket som det å bruke sjøen, var nesten totalt overlatt til kallene.

Der er faktisk et par historier om «utlendinger», d.v.s. kvinner som kommer fra andre kanter og som av den grunn må etablere en slags aksept hos den «innfødte» kvinnelige befolkningen.
Der gikk gjetord om denne Gudrun, «bykjerringen» på Tungoddene som fraktet 2 års gamle okser aleine i en sabb til Nåra. Et meget værutsatt område.
Jeg fortalte henne engang, hva som ble sagt om henne. Det er blank løgn, svarte hun. Med sin medfødte beskjedenhet svarte hun: «Oksene var bare 1,5 år gamle». Som om det skulle gjøre noen forskjell?
En østlandsk lærerinne, Tove, som var i begynnelsen på et forhold til en «innfødt» fisker fra øyene,
Hadde hatt en krangel med sin mulige tilkommende, der han bare hadde gått, tatt båten sin og reist hjem.
Hun hadde da angret seg, og lånt en robåt og rodd etter han. Sule-kjerringene var mektig imponert over at hun hadde klart å ro helt aleine fra Hardbakke til Strandavågen, der han bodde.
Jeg har tidligere nevnt østlendingen Berit på Hersvik som fikk alle «sta-beistene» i bygden med på hennes plan.
Det viser at mens de «innfødte» kvinnene får sin tilhørighet ved bare å være født til den, må noen av de andre som kommer utenfra kjempe for sin rett.