Den fredede laksehytten i Storsundet. Mang en rømling fra Nazi Norge har tilbrakt tid i denne hytten
før de ble hentet til Shetland.

Blogg  nr. 179
Niende del

Dette var første steg fra myndighetene på veien til det å drive øyfolket vekk fra sine eldgamle bosettinger. Ta vekk det vesentlige i levegrunnlag ,og å nekte den oppvoksende slekt å bygge nytt på sin egen grunn, er to meget virkningsfulle metoder.
Sistnevnte har jeg selv erfaring fra. Det er i liten grad kommunen som bestemme, det avgjørende ordet er det Fylkesmannens kontor i Leikanger som har.
Vanligvis sørger lokalavisen Firda for at innlegg som kritiserer styresmaktene ikke kommer på trykk.
Rett nok opplevde jeg at et innlegg jeg hadde, slapp gjennom ved et glipp, 6 måneder etter, men dog.
Det var et svar på et avslag om en byggetillatelse, der begrunnelsen og det stilistiske nivået, kunne få en til å anta at kontoret var en såkalt «vernet bedrift».
Mitt innlegg resulterte i, som det eneste positive, at en rekke eldre mødre ringte meg og fortalte nesten morsomme, men tragiske historier om direkte tåpelig begrunnede avslag fra Fylkesmannens kontor som deres sønner hadde fått når de søkte om å bygge på fedrejorden.
En av grunnene til avslag var f.eks. det at når han bygget der, ville vinden blåse røyken, når han selv svidde av graset sitt, rett på det planlagte huset???

En fisker nord i Leknes-sundet, hadde fått spalteplass i avisen en gang. Han fortalte at en gjeng menn hadde kommet ut fra Fylkesmann i Sogn med en hurtiggående båt og var i ferd med å sage ned disse eldgamle buskfuruen som var plantet for en uendelighet av år siden, på noen av holmene utenfor. De grunnga det med at det skulle skape revirplasser til fuglene så de lettere kunne formere seg.
Skrivebordsfolkene i indre Sogn, visste ikke det at buskfuru sine rotsystemer er som laget til å skaffe revirområde til fuglen. Når de nå saget dem ned, ville de fort råtne opp og røttene ville fort forsvinne?.
I tillegg hadde de ikke fortøy båten sin, så han var blitt kontaktet for å gå ut med sin båt for å hente dem som satt igjen på holmen. Deres av-rekte båt klarte han også å berge.
Historien fikk Sulafolket til å brøle av latter. Ingenting er mer tåpelig en å miste båten fordi man ikke har fortøyd den.
Vi ser i dag år 2024, resultatene av Fylkesmannens herjinger. Øyfolket på «vestsiden av Straumfjorden» eksisterer ikke lenger, i alle falle, ikke der ute. Øyene Nord Sula er det bare kort tid igjen før der også er tomt.
En gang var der på vestsiden av Straumfjorden, butikk, 2 skoler, en kirke, et fiskemottak og så mange mennesker at slike «institusjoner» var berettiget.

Kommunesenteret Hardbakke, med en mengde fremmede «utenfra mennesker» har vokst og er vel det eneste levedyktige igjen her ute, men det jeg kaller Øyfolket eksistere nesten ikke lenger.
Ytre Sula øyen, har fortsatt noen igjen, men som man sier andre steder. Når bruen er ferdig er det lett å kjøre flyttelasset vekk.
La oss skrive om noe som er mer trivelig. Hva med å lete «rak» i Ospa?
Blant alle gamlingene var det en utbredt hobby. Når «storværet» hadde herjet i dagevis, var det uråd å komme seg på vestsiden med båt, grunnet de store brottene som fortsatt kom inn.
Man la båten på innsiden av øyen og gikk over landet. Det var mye rart som var å finne langs strendene, men man klarte ikke å bære det med seg, så det ble samlet i dunger for å bli hentet når sjøen roet seg.
Problemet var bare at man var ikke aleine om å drive med dette. Så en stund etter kom en annen mann og gjemte denne dungen en annen plass. Slik kunne det fortsette. Ingen ting kunne sette sinnene så mye i kok som å miste sine rak-ting. Blant rak-tingene var ofte mye saker som tydeligvis kom fra engelsk side. Det største funnet, jeg vet om, var en helt moderne tom livbåt ,med motor også.
En gammel historie fra noen øyer litt lenger nord: Et skipsvrak kom drivene og båter fra to naboøyer gikk ut for å slepe det inn.
Utsikt over Lågøyfjorden fra Avløyp.   Sjelden å se han så stille.
Det er vel Ospa man ser i bakgrunnen.

Problemet som oppsto var bare det, disse to båtene slepte til hver sin hjemme-øy og siden ingen ville gi seg, endte det med at vraket sank, og ingen fikk noe av det.
Man skulle jo tro, når noen få mennesker lever sammen på en liten grønn øy tett til havet, hersker det bare fred og fordragelighet på denne øyen?
På noen få øyer, syntes det for meg at en slik fordragelighet eksisterte, men så absolutt, på de fleste var der så mye krig mellom naboer, som det er mulig å få til.
Jeg vil ikke ta parti, så alle historiene som jeg ble servert lar jeg ligge.
Da jeg første gang kom på Færøy, sa folk til meg. «De i Tunet er ikke skikkelige innfødte, de kommer opprinnelig fra naboøyen Ytreøy, men har bare bodd her i tre generasjoner???
Så man kan undres, hvor lenge må en bymann bo her for å bli innfødt?
Uttrykket «De i Tunet», forteller at engang har bosettingen på øyen vært i et felles-tun, som da utskiftningene mellom gårdene skjedde, har spredd bebyggelsen. Dette kjenner vi fra mange andre steder også.
Havråtunet på Osterøy har beholdt den gamle bosetting-formen, i form som et museum.
Navne-forklaringen på dette navnet er jeg imponert over, meget ulik det stadnamnforskerne ellers har prestert.
«Havr» står for bukk, «å» står for elv/bekk. «Tunet ved bukkebekken».
(Som hopper og spretter).
Det er klart at disse fiskerne i Sula som levde tett til alle skjærene og båene helt her ute ved havet, må ha utviklet et meget nært forhold til denne naturen. Navnene, om man klarer å forstå dem, forteller ofte mye om visse særtrekk ved stedene eller spesielle hendelser.
Navnet Guleskjær, er der en mengde av. Gul betyr vind, kanskje sterk, og forteller at fiskere så på dette skjæret hjemmefra, for å bedømme været når de skulle ut. De kunne sikkert gi en lang avhandling om mulig fiske, etter hvordan bølgene kom inn på dette skjæret?
Gul(l)holmen ligger midt mellom Liasundet og Lågøysundet og struper inn vinden, slik at vindhastigheten øker mye. I høyeste grad naturnavn. Gulen har jo blitt navn på to store fjorder, ganske sikkert grunnet stygge fallvinder som kommer ned fra de bratte fjellene.

En rekke ganger ble jeg fortalt om den mannen som en gang hadde fått en kiste på kroken. Det skulle ha vært en skikkelig pengekiste, jernbeslått og med to handtak. Da kisten kom opp i vann«låket» (overflaten), grep den heldige fiskeren i et håndtak på ene siden for å løfte den inn i båten. Håndtaket røk og kisten for til bunns.
Hver gang jeg fikk høre historien, ba jeg om å få vite hvor det hadde skjedd, men det eneste jeg fikk var forsikring om at det var en sann historie?.

Skøyten Hermann, hadde en meget stor motor, Grey Marine, (225 hk) som dessverre hadde bare en 12 volts starter. Dette erfarte jeg etter hvert krevde alltid topp-ladede batterier. Det var alltid vanskelig å få strøm fra land til å lade med.

Ola i Færøvikja var alltid hjelpsom når det gjalt det, jeg fikk legge Hermann ved kaien hans ofte.
En morgen jeg våknet, blåste det sønnavind-storm og jeg løp ned for å se til båten. Kaien i Færøvik var endel utsatt i rein sønnavind.
5 rekkestøtter på styrbord side var revet av og Hermann hang bare etter baugtampen. Det var bare minutter om å gjøre før den var vrak.
Jeg kom meg ombord med store vansker og Ola som også var kommet, kastet fortøyningen da motoren startet. Vinden var så sterk at den tok tauet, så det ble liggende langs skutesiden å flyte, med det resultat at jeg kunne ikke da gi fart, av redsel for at det skulle gå ned i propellen. Det gikk likevel bra, jeg kom meg derfra i siste liten, men fortøyningspullerten akter på styrbord side var vekk.