Bloggen min er nå passert 18.000 besøkende. Antallet øker hver uke. Det kan se ut som mange har glede av å lese om mine opplevelser i Sula. Meget hyggelig.

Blogg nr. 180  Fortsatt øyfolket i Sula
Tiende del.
Så ble det å dra til Martinus på Lågøyna for reparasjon. Dette ble mitt første møte med denne mannen, Martinus Lågøy. Han bodde da fortsatt i nordre enden av gamlehuset sammen med sin kone Margit. Broren, Rasmus bodde i andre enden med sin kone.
Martinus drev og reparerte båter og også bygget nye.
Han besiktiget skaden, og sa: «Detta ska me fiksa, men fyrst må me i Skifjorden etter trevykje.»
Rekkestøttene på Hermann var bare 30 cm. høye, men gikk hele 70 cm. ned i skroget. Det var en helt liten tur fra Lågøyna over Lågøyfjorden og over Buefjorden, inn til bunnen av Skifjorden og tilbake.
Det var uhyre lærerikt å følge med på hvordan Martinus klarte å få ut restene etter de gamle støttene og sette inn de nye gjennom det vesle hullet på 4×5 tommer.
Martinus var et arbeidsjern og samtidig utstyrt med mye kunnskap og fantasi.
Det utviklet seg et nært samarbeid mellom oss to, da han hadde planer om å bygge seg nytt hus.
Vann forsyning har alltid vært et problem på Lågøy. Gamlehuset var utstyrt med brønn i kjelleren, et praktisk arrangement, særlig om vinteren. Brønnene ble i minste laget når moderne sanitærutstyr ble installert.
Jeg fikk dem aldri med på å hente vann tvers over sundet på Hågøy.
Derimot ble der boret etter vann, noe som var blitt mer vanlig. Problemet med det var at det kunne komme inn sjø dersom man tappet for mye og da var borehullet spolert.
Dette har jeg erfart en rekke ganger og har prøvd å snakke folk fra denne kostnaden.
Det er nærliggende å anta at ordet kjeller kan ha sitt opphav fra navnet kjelde som nok har vært en meget praktisk måte å ha tilgang på ferskvann før i tiden.
Martinus og jeg gjorde da den avtalen, jeg skulle gjøre alt rørarbeidet i ny huset hans, og han skulle re-oppbygge Hermann. Skøyten som da var over 35 år, trengte en slik overhaling.
Dette tok sin tid, da Martinus som var hjelpsomheten personlig, alltid prioriterte andre ,foran seg selv.
Så ble jeg budsendt til Saltskåren.
Martinus med sin hobby da han ble gammel.

Der var huset beliggende på en knaus høyt oppe fra sjøen. Det var bygget i mur i to etasjer, med en leilighet i kjelleren også, 3 familier. Problemet, der som andre steder, var tilgang på drikkevann.
Så for å forsyne toalett, ble det plassert en pumpe i sjøhuset som leverte sjøvann til dette formålet.
Det var opprinnelig tenkt å bare legge rør til kjelleren, men etter hvert som arbeidet steg fram, skulle også første etasje ha toalett. Når da de fikk, skulle også andre etasje ha det samme. Da dette gikk i etapper, med varebestilling hver gang, begynte det å bli påfallende hvor mange ganger der kom toalett med varebåten til Buskøy. Det ble en «snakkis» inne i Buskøyna om hva som gikk for seg ute i Saltskåren.
Saltskår folket var dyktige fiskere, og et meget gjestfritt hus. Det var umulig å komme derfra uten å ha fortært adskillig.
En gang lå jeg der med Hermann utenpå legeskyssbåten Trygve Hop, da Helga kom ned og forlangte at vi kom opp. Det hadde vært barnedåp på huset dagen før, og hun beklaget at hun hadde bare «rester» igjen. Likevel satt hun 5 store hele ubrutte kaker foran oss to-ene karer?
Jeg spurte Helga engang om hun ikke var nervøs for ungene som for å sprang på hamrene over sjøen? «Et par ganger hadde det «kommet over henne» sa hun, og hun hadde løpt til sjøen og funnet en av dem flytende på sjøen i oljetøyet.
Det lå visst til folket hennes, ble det sagt?
Å kunne svømme var det få som behersket. Sjøen er for kald selv midt på sommeren.
Saltskåren hadde vært en av de plassene byfolk ble innkvartert under krigen, har jeg fått vite i ettertid.
Seteviken bodde også der, pussig vi brukte alltid etternavnet hans. Han var svoger til Saltskår-karene. Disse som var meget dyktige fiskere, hadde sørget for å få giftet vekk sin ene søster med en kar langt inne fra fjorden, men som var den absolutt mest praktiske av dem. Seteviken ordnet båtene og holdt alt på stell for dem.
En gang Hermann fikk motorstopp, selvfølgelig på den mest utsatte plassen man kunne finne, dukket sabben til Seteviken opp som bestilt og berget meg i siste liten før jeg gikk i hamrene.
Skam bekjenne, olje tom!!! En av de største synder man kan gjøre i dette samfunnet, der bare flaks og en god nabo reddet meg fra forlis. Det har ikke skjedd siden i de neste 50 årene.
En effektiv måte å lære på??
En litt morsom historie med Seteviken, skjedde etter jeg var flyttet til Eivindvik. Han var her og reparerte Saltskårbåten, da han ble skadet i ansiktet av en vinkelsliper. Etter legebesøk, kom han opp til meg og ba om skyss til fergen til Solund. Turen med bil tar vanligvis 20 minutter, men vi hadde bare 15, og fergen gikk meget sjelden?
Det morsomme var at nå var han som hadde vært «verdensmester» i samfunnet der ute, kommet i hendene på meg i mitt gamle «verdensmester» rike. Han sa ikke et ord under turen, jeg kjørte absolutt maksimalt av hva den gamle Transitten kunne yte, men da jeg gav full gass nedover etter toppen av Rutledal, brast det for han: «Jammen er du stri på pedalen» sa han. Stikk i strid med det han var opplært til hos svigerfamilien. Man skal ikke vise følelser!!
Han nådde fergen.

Ola og Aslaug i Færøvikja ble meget gode venner av oss i årene på Færøy.
Aslaug var en meget myndig dame som styrte Færøvikja med myndig hånd. Hun var en av de få kvinnene her ute som hadde utdannelse. Jeg tror hun var utdannet husstell lærer?
Færøvik hadde fra gammelt av vært et velstands-hus. Gamlehuset hadde brent en Julaften. Hun snakket mye om alle de gamle tingene hun hadde hatt, men som var gått med i brannen.
Datteren hennes Hildegunn var gift med øyens lærer, Toralf Torseth. Skolen hadde 8 barn, men da vi flyttet med våre to barn, raknet hele prognosegrunnlaget for skolen.
Da det led ut på høsten det første året jeg var på Færøy, måtte jeg finne på noe å livnære meg av, i tillegg til disse små jobbene med Hermann.
Da jeg hadde en smule erfaring fra tidligere i livet med å høste og omsette epler fra Hardanger, tenkte jeg at også Sogn hadde denne fantastisk fine frukten, røde Gravenstein epler.
Sulingene sa at jeg måtte inn til Kvamsøy før jeg fant slik fin frukt.
Så tenk, så gjort. Det er et drygt stykke å gå inn Sognefjorden til Kvamsøy, men jeg kom da inn og fortøyde ved kaien til butikken.
Det viste seg at da jeg kjente bror til innehaveren, fra Bergen havn, som het Livden, som alltid kom med sin Essobåt og leverte olje, syntes alt å ordne seg.
En gammel enke tilbød seg at jeg kunne høste på henne trær. Etter et par dager oppdaget jeg at dette var hardt arbeid som gav lite «lønn» for strevet.
Så over natten skiftet jeg status. Nå bekjentgjorde jeg at jeg var oppkjøper av frukt. Jeg reiste nå rundt og besiktiget, bestilte og vurderte kvaliteten, sammen med en «liten».
En meget hyggeligere status.
Ingrid Færøy som fylte 98 år nylig. Sulas eldste. Ingrid og Petter var nære venner, her er hun i den flotte hagen hennes.

Deretter satte jeg meg på dekket på Hermann i en god stol og tok imot de forskjellige fruktdyrkerne som kom med kassene jeg hadde tinget. De stablet alle kassene fint i rommet, slik at det var bare for meg å betale dem ut og sette kursen rett vest. 150 stk. 20 kilos trekasser var det jeg fikk plass til.
Dekkslast våget jeg ikke å ta med. Buefjorden ved Sula kan gi en del overvann.
Noen av kassene ble omsatt hos naboene på Færøy, men det viste seg at det var ikke så lett å få solgt som jeg hadde trodd. Dette grunnet det som jeg har skrevet om tidligere, en del familier har slektskap til Indre sogninger og fikk regelmessig sendt ut frukt i bytte med fisk.
Så ble det å sette kursen mot Bergen. Jeg seilte Hjeltefjorden sør, og da jeg hadde noen problemer med motoren, la jeg til en stor kai med et fabrikk-hus, Davanger på Askøy.