Blogg nr. 181  fortsatt Øyfolket i Sula
Del 11.
Bare en gammel kall var å se, han spurte hva jeg drev med, jeg fortalte at jeg solgte epler.
Så gikk han. Etter en god stund ringte en klokke, og plutselig vrimlet kaien av kvinner som handlet epler av meg. Like brått ringte klokken igjen, og jeg lå igjen aleine og talte penger.
Da jeg kom til Bergen, la jeg til utenfor ubåtbunkeren på Laksevåg, der lå rørgrossist Kersbergen rett overfor.
En tidligere klasse-kammerat i rørfaget, var nå blitt direktør der, og han var meget nysgjerrig etter å høre hva jeg hadde opplevd. Det var tydelig at han anså det livet jeg nå levde som et eventyr.
Jeg måtte fortelle om alt jeg opplevde i dette «nye» livet mitt. Han stengte av alle telefoner for å høre om mine «eventyr».
Da jeg gjorde han oppmerksom på at jeg nå var epleselger, beordret han en lastebil til hente kassene ombord i Hermann, og da jeg gikk, fikk jeg oppgjør for alle, de var alle blitt solgt «på huset».
En hyggelig opplevelse.
Etter hvert som jeg klarte å «albue» meg en plass i dette samfunnet, ble det jo endel hendelser i forskjellige kjellere som jeg husker som spesielle.
Engang sto jeg og arbeidet under en likkiste i tre dager. En historie som alltid slo an i selskap med byfolk. Folk på små isolerte øyer synes kanskje ikke det er så rart.
Vi vet jo alle at før eller seinere så skal vi alle fare. Så det å anskaffe seg en kiste til det bruk i god tid, er noe eldre folk ikke synes er så fremmedartet. Gamlingen i dette huset hadde hengt kisten i taket over høvlebenken, som var mitt arbeidssted i de 3 dagene det tok å lage til rørene.
Ikke noe rart i det.
Huldra var å treffe noen ganger under store steinblokker. Her i Hognefjorden.

Seinere i det samme huset, ble jeg fortalt at den kisten hadde blitt brukt 5 ganger før rette eier tok den i bruk. Naboer og andre hadde dødd først.
Rørene jeg brukte den gang var kobberrør som jeg slo gjenger på. Disse var 6 meter lange og umulige å få plass til i rommet på Hermann. Grunnet en del oversjø, særlig om vinteren, ble noen av dem farget grønne av det salte sjøvannet. Så om noen skulle lure, nå 50 år etter i en kjeller i Sula, så er det grunnen.
Jeg husker en gang jeg skulle ned i en kjeller, men ble stoppet for jeg måtte vente på fjære sjø før kjelleren var tom. Litt uvant, men man vennet seg til det.
Når jeg idag ser på tv folk som hopper utfor fjell med fallskjerm eller lignende sprø ting og forteller om det «kikket» de får, har jeg en viss forståelse for hvordan de føler.
Jeg har aldri våget å innrømme det for noen tidligere, men dersom jeg fikk en telefon fra en gammel enke på en enslig holme ute i havet, og det blåste «litt vind» opplevde jeg noe lignende på vei ut til denne holmen.
Det var utenkelig å gjøre det bare for opplevelsen, men når hun hadde ringt hadde jeg jo en lovlig grunn?
Dessuten ble jeg oppvartet som en konge.
Ringingen foregikk med sveive telefoner og sentralbord flere steder i kommunen.
I Ytrøy var det handelsmannens datter som betjente sentralbordet. En storvokst myndig dame.
Det hendte ofte at jeg måtte ringe etter varer fra Bergen som hastet for å rekke varebåten.
Folk jeg var hos, var i perioder litt motvillig til å la meg ringe, noe jeg undret meg på.
Da jeg spurte sa de: «Ho Olga søv myllo tolv og to og likjer ikkje å bli vekkja»!!!
Det viste seg når tiden gikk, jeg var ikke så «frendeløs» her på Mars som jeg hadde trodd.
I min fortid som rørlegger i Bergen hadde jeg arbeidet på en mengde nybygg, særlig da i utbyggingen av Fyllingsdalen. Byggmester Leif Nyhammer opprinnelig fra Gulen, hadde rekruttert læregutter fra sin hjem-trakt Gulen og Solund. Så etter hvert dukket det opp ungdommer som jeg hadde gått på bygg i lag med tidligere, som da antagelig gav meg litt «kreditt» hos foreldrene som fortsatt bodde rundt på øyene i Sula.
Når jeg skriver om Øyfolket i Sula så er det ikke inkludert Hardbakke. Det stedet ble regnet for å ligge langt inne i landet og ble omtalt som et fremmed sted, der fremmede, som lensmann, prest, lærere og lege holdt til og der man var nødt til å betale skatten. Ingen ville identifiseres med Hardbakke.
Det var litt forståelig, dette var et sted man ble tvunget til å oppsøke av forskjellige påtrengende grunner. Legebesøk, gamlehjem, diverse offentlige kontorer, samt at ungene måtte inn der og bo på internat når de vokste til.
Martinus på Lågøy begynte seinere i livet sitt å lage små modeller av båter. Han laget en modell som ble opphengt i Kirken. Presten ville gjerne at Martinus kom inn når de skulle henge opp denne modellen. Dette sa han tvert nei til, han var ikke blant dem som «trakket» dørene ned i kirken.
Da han seinere døde og lå i kisten foran presten Hansen, sa denne som en del av preken, i det han skottet ned på kisten, «han kom nå inn likevel». Litt makabert, men faktum er at en god del av dem som levde rundt på øyene, endte, ironisk nok, på gravplassen på Hardbakke-.Selvfølgelig noen endte i Straumen ved Husøy kirke og noen på Hersvik. Faktisk forsvant noen på havet også.
Fiskeskøyten Solnes fra Ravnøy, gikk rundt og forsvant med 5 mann på Stavenes fjorden.
En stor tragedie. En far og 2 av hans sønner samt 2 til.
Jeg stolte ubetinget på min båt Hermann, den hadde jo, tros alt, vært brukt på fiske i Nordsjøen av fiskere fra Glesvær på Sotra.
Jeg fikk meg en «ørefik» en gang jeg seilte forbi Leknes-sundet på vei mot Krakken.
Alltid med full gass, oljen var billig. Det blåste «litt» nordavind, så jeg fikk sjøene på «låringen».
(På skrå aktenfra)
Så smalt han til og Hermann lå «langflat». Jeg ble liggende på styrehusdøren som heldigvis var lukket. Jeg lå og ventet, men han kom opp igjen!
Presenningen som var over luken, viste at sjøen hadde vært til midt på den.
Seinere begynte lyset på dashbordet å svikte. Det viste seg at batteriet som sto i den gamle batterikassen, hadde kvelvet og lå opp ned.
Kombinasjonen stor fart, 9 knop, og en særlig stor bølge på låringen, hadde klart noe som aldri før, og heller ikke seinere, har skjedd.
Trygve på Gavlen bekreftet, seinere, at han hadde sett begge mastene ligge langflat på sjøen.
Man lærer hele tiden!!!!.
På tross av alle de jordiske intensjonene jeg hadde for et nytt liv her på «Mars», oppdaget jeg et element som jeg stortrivdes i, sjøen. Det å fare rundt med «Hermann» i all slags vær, nattetid også, passet meg som «fisken i vannet». Når jeg da etter hvert kunne livberge meg av å reise rundt slik også, kunne jeg ikke få det bedre.
Fraflyttet sted ved Kolgrov. Tror det heter Geitarøy?

Det var i den tiden Førde ble bygget som et senter i Sogn og Fjordane fylke.
Rørgrossist firma Bergens Rørhandel ble etablert, med enda en kammerat som sjef i den filialen.
Så da jeg gikk inn hele Dalsfjorden til Bygstad med skøyten for å hente varer derfra, var det ikke så mye av nødvendighet, som det at det var moro å vise meg og båten frem til disse «bykarene». De reiste «mann av huse» sammen med lastebilen med varer, for å se meg vel av gårde med mitt store lass med sanitærutstyr. Jeg var blitt en stor kunde i min eksil tilværelse.
Jeg kunne selvsagt, «som stor kunde», fått varene kjørt til nærmeste kai i Sula. Men jeg må innrømme at jeg den gang var så ung at det å briljere overfor mine venner fra det tidligere bymiljøet, passet meg bra. De så på meg antagelig som en slags Askeladd som gjorde noe som de ikke våget eller ville.
Slikt ble småtteri i forhold til det livet jeg nå levde med båt og sjø, ikke minst alle typer mennesker i så forskjellige levekår.