Blogg nr. 183   Øyfolket i Sula

13 del

Bjarne Kalgraf fra Kolgrov, som seinere ble byggmester inne i Bergen, var en av dem jeg hadde gått på bygg med i Fyllingsdalen i mitt tidligere liv.
Innenfor Kolgrov ligger Straumen, hvor det opprinnelige kirkebegrepet Husøy ble flyttet til og som heter Husøy kirke i dag.
Her var som en «gate» av hus i en bakke ned til sjøen.
Bl. a. husker jeg en eldgammel dame som fortalte at hun var oppvokst på Nøstet i Bergen.
Hennes far som hadde hatt egen «heste-skyssvogn», gråt sine modige tårer da hun, datteren fant seg en fisker og flyttet til dette «gudsforlatte» stedet «Sulen» som det het da.
Her laget jeg også et bad til en mann som hadde vært ungkar mesteparten av sitt liv. Jeg har glemt navnet, men jeg husker han for en spesiell ting.
Hele bygden var behjelpelig med å planlegg dette badet. Flere hadde vært sjøfolk i utenriksfart, de fortalt han at dersom han skulle ha en sjanse til å få kvinnfolk inn i huset, måtte han sette inn en bidet.
Alle finere franske horehus hadde en slik innretning. Så bidet nummer 2 i Sula ble installert.
Nummer 1 har jeg lovet å ikke fortelle om!
Her passer det å fortelle om en hendelse som vederfarte meg her i Straumen 35 år seinere.
Så langt fremover i tid hadde jeg fått en god venn i Roar Moe på Litle Færøy i mer indre strøk.
Han har den forunderlige egenskap, i motsetning til meg, at han får Staten til å finansiere alle hans «fikse» ideer.
Han hadde med statlig hjelp, restaurert, eller som folk flest sier, ordnet et eldgammelt naust i Straumen. I den anledning skulle han lage en festlig sammenkomst og da utfordret han meg til å fortelle om alle disse stedsnavnløsningene han påsto jeg snakket ofte om!
Jeg tok han på ordet, og dro til Kolgrov med Penelope som Hermann var blitt omdøpt til.
Da kom han, denne innbitte ungkaren hele sitt liv, ombord med en dame som minst var kommet 9-10 måneder på vei, og presenterte henne som Staten som gav han penger.
En påstand som var vanskelig å tro?

Det ferdige gamle restaurering prosjektet til Roar og Staten.

Festen i Straumen var en meget hyggelig sammenkomst, en mengde mennesker og presten i Sula var møtt frem.
Alle disse, over 100 stykker folk, kom bort og trykket meg i hånden og fortalte en rekke historier om meg, som jeg ikke husket overhode, fra den tiden for 35 år siden da jeg reiste rundt der som rørlegger.
Hvor mange husker en håndverker i sitt hus etter 35 år, andre steder i verden?
Jeg lirte nå av meg disse stedsnavn forklaringene, men da jeg var ferdig, reise alle 100 seg og sang gebursdags sangen for meg!
Uten at jeg visste det, hadde det stått i avisen Firda at jeg fylte 65 år den dagen.
Presten Hansen sa det måtte være første gang i historien at 100 sulinger hadde reist seg og sunget for en guling.
Det var ikke fritt for at jeg nesten felte noen tårer.

Jevnt over, bare hyggelige mennesker. —Men dog noen med en slags fulhet som ikke var så enkelt for en troskyldig bymann å takle.

Jeg hadde beskåret en eplehage første våren jeg var på Færøy, trær som ikke hadde blitt gjort noe med de siste 50 år. Det ble en fantastisk vår og forsommer det året og eplehagen lavet av av frukt når høsten kom. Det var tydelig at dette hadde ryktes, for gamle Wilhelm kryssforhørte meg om mine evner og kunnskaper i å beskjære trær. Han skrøt ubeskjedent av meg og fikk meg dermed til å kanskje legge «litt på» om mine kunnskaper uti dette faget.
Det jeg ikke visste var at han var den virkelige eksperten i det å behandle frukttrær. Han hadde en rekke trær som han hadde okulert grener på, og også podinger. Dette fikk jeg først vite seinere av andre. Han hadde også plantet til øyene utenfor med en mengde grantrær. Store ord om egne ferdigheter var bannlyst.
Ikke alt gikk smertefritt for seg, selv rørleggingen. Selv om jeg hadde bred erfaring fra faget i byen, så var det en helt annen sak under forhold som var her. I tillegg kom der på den tiden en mengde nye plastmaterialer i dette faget som det viste seg etter hvert, at ikke alt var like godt.
Jeg bygget et vannforsynings anlegg til Buskøy. Det var 2000 meter med 50 mm. plastslange i sjø.
Denne slangen kunne ikke sveises og ble levert i 150 meters kveiler. Problemet var at de vanlige kobling skjøtene vi brukte var av messing som tæres av sjøvann. Jeg ble anbefalt av grossist til å bruke noen nye av bare plast. Dessverre viste det seg etter en del tid at skjøtene slapp inn sjøvann, noe som var meget dårlig for en ismaskin på fiskemottaket. Så hele jobben måtte gjøres om igjen.
Jeg klarte, etter meget sterkt påtrykk, å få ut en erstatning fra fabrikken for dette, men det gikk jo ut over mitt renommé som rørlegger også.
Selv om jeg kanskje var populær hos Øyfolket, var det lite jeg var brukt av Solund kommune. De hadde sin egen rørlegger fra nabokommunen, Hyllestad. Kanskje det skyldtes at jeg lo høyt av en nytilsatt kommune ingeniør rett fra skolebenken? Han brukte sine tabeller slik presten bruker Bibelen.
Uansett var det bakvendt for meg på Hardbakke, med den lange bakken opp fra sjøen til gamleheimen.
Hos Øyfolket var de fleste hus beliggende ganske kort opp fra kaien, dessuten var bevertningen særdeles mye bedre der ute.
Etter hvert utviklet det seg et nærmere forhold til folket som bodde på Lågøy.
Et annet par fra Bergen hadde også slike luftige drømmer om å skape seg en ny tilværelse på landet.
Ingvald og Gudrun Ingvaldsen, rett nok 10 år eldre, men de hadde slått seg ned på Tungodden som bønder med sine 3 barn. De paktet Odden og bodde i loftsetasjen på det store huset. Også de hadde reist fra en ny enebolig for å friste lykken i slike “Mars” omgivelser.
Mangelen på slåttemark hadde satt Ingvald på den ideen at han kunne slå av alle disse nedlagte brukene rundt Sognesjøen og lagre alt graset i gamle utrangerte båter, som han synes å ha tilgang på i mengder.
I egenskap av å ha vært verksmester på et verksted i Bergen og en dyktig mekaniker, samt at Gudrun var bondedatter, drev disse to et jordbruk med okser og griser, der tyngden av foret var lagret som silofor i disse båtene.
Kanskje det var felles skjebne som knyttet oss sammen, men de ble gode venner av oss.
Tungodden, kjent som det “vindblåste nes”, ble etter noen år , forlatt til fordel for Lågøy. De forpaktet jorden til Hagen og flyttet inn i nordre delen av gamlehuset. Der fortsatte de å reise rundt å slå av en mengde nedlagte bruk.
Gudrun åpnet den gamle butikken, drev posten og gården, Ingvald kjøpte slippen der med verksted, av Arne Lambrechts. De gled inn i miljøet og skapte sitt eget også. Kombinasjonen av båtbygger Martinus og mekaniker Ingvald og ikke å forglemme den alt favnede Gudrun ble Lågøys nye profil.
Gudrun med ungdommelig hestehale tar imot hivet med gras ombord i Kimmo, for å lage silofor.

Da Hermann sin motor var ganske så slitt, kostet jeg full overhaling på den i Bergen, til en liten formue:
Første turen etter overhaling, i en storkuling, mistet jeg kjølevannet slik at motoren “kastet” seg etter varmgang. Det var satt inn en vanlig “hageslange” som sprakk?? Da var Ingvald god og ha.
Men den store Grey Marine motoren var også god for ham, når disse gamle holkene skulle slepes fra Bergen.  Så det ble slik, “den ene tjenesten var den andre verd”.
Slik ble det også i forhold til Martinus sine tjenester med nedrigging av Hermann og oppbygging av Penelope.
Andre hadde også sett seg “mon” i Lågøys tjenester.  Knuten med Peer Gynt og oppfyringsmotoren ikke minst. De gamle en sylindrede har den egenskap at eieren er kolsvart nesten før han har begynt å skru på den. Det hjalp ikke at han var professor ved universitetet, Sulekjerringene nektet å sitte ved siden av ham ombord i Solundir hjem til Bergen.

.