Jeg vil gjerne få ønske alle mine lesere et gledelig nytt år.
Da det etter hvert har begynt å minke på mine kunnskaper om stedsnavn rundt i Norge, trenger jeg en pause for å bygge opp “arsenalet” av slike. Det kreves mye reising for å finne nye navn, noe vinteren er lite egnet for. Jeg har ennå litt mer å skrive om min tid blant Øyfolket i Sula, men det blir å utsette dette og en stund.
Det har vært mange beundringsverdige mennesker jeg har møtt i livet mitt, men 2 menn har fremhevet seg for sin raushet.

Blogg nr. 184   14 del.

På min vei gjennom livet har jeg møtt på mennesker som har imponert meg på mange forskjellige vis.
2 menn vil jeg fremheve for sin misunnelsesverdige raushet. Jeg skriver misunnelse for jeg er meget usikker på om jeg kunne leve opp til den standard disse 2 viste meg.
I min grønneste ungdom, som såkalt voksen, hadde jeg engang postadresse i Grønnegrend med postnummer navn Paradis. I min omgangskrets ble det vitset mye om at jeg var kommet på
«den grønne gren i Paradiset». Stort bedre kan man vel ikke plassere seg i livet?
Det huset jeg bodde i hadde felles kloakk med nabohuset. En gang da denne felles ledningen gikk tett tok jeg og min nabo, en meget eldre mann, og staket opp ledningen i fellesskap.
En jobb på 2-3 timer var den eneste stunden jeg hadde samkvem med denne naboen som het Anton G. Rosenberg.
Jeg holdt på å bygge meg et nytt hus, et godt stykke vei fra der jeg bodde.
En søndag hadde jeg fått besøk av en kammerat og vi to skulle ut å se på dette huset som var under bygging. Som de fleste ungdommer på den tiden, begynnelsen av 1960 årene, hadde jeg en meget gammel og billig bil.

Blyant tegning laget av kunstneren Arild Bergstrøm for 50 år siden. Allerede da hang fraflyttings spøkelse over Øyfolket.

Vi sto nedenfor ved et felles garasjeanlegg og prøvde forgjeves å få start på den gamle bilen.
Da kom denne naboen og tok ut sin vesle Anglia (engelsk bil) og plasserte sine barn,
2 tenåringsjenter og en mindre gutt i den. Han spurte om vi hadde trøbbel med bilen vår og da vi svarte at vi måtte avlyse turen vår, svarte han resolutt: «Ta min da» og hev bilnøklene til meg. Hvorpå han kjørte av sted med denne lille bilen. Jeg kan ikke huske om jeg noen gang etterpå traff ham.
Min venn og jeg sto himmelfalne igjen og begynte og åpne den andre garasjedøren.
Inne i den sto noe som jeg ikke vil bruke et så alminnelig ord som bil om.
Dere må huske på at vi gutter var vokst opp i 50 årene og det eneste som vår interesse dreide seg om på den tiden var biler og hestekrefter. Kanskje litt om jenter også, men mer forbigående?
Det som stod i denne garasjen var det vi kan kalle «creme de la creme» i vår verden.
Intet i denne verden kunne måle seg med en diger hvit amerikaner med halefinner og røde skinnseter og et baksete som en dobbeltseng. En motor som et helt stutteri av hestekrefter under panseret.
«Gav han deg bare nøklene» gjentok min venn gang på gang.
Vi kjørte rundt og prøvde å treffe så mange jenter og venner som var å oppdrive på denne søndags formiddag, for å imponere dem.
Bilen ble satt tilbake i garasjen hel og uskadd med nøklene i. Jeg har ikke truffet eieren eller hans familie igjen etter det. Med et meget lite unntak.
En gest av en nesten ukjent mann, som jeg nok ikke har klart å overgå i mitt liv.
Da jeg bodde hos Øyfolket, mer enn 10 år etter denne hendelsen, tok jeg engang Hermann til Hardbakke for å oppsøke lege. Legen het Lind og jeg hadde aldri fornøyelsen av å treffe ham.
For hans «kontorsøster» meddelte meg at han var ute i sykebesøk og jeg måtte komme igjen en annen dag.
Samtidig sa hun at hun hadde truffet meg før, men verken hun eller jeg kunne redegjøre for når vi hadde møttes tidligere.
Lang tid etter, gikk det opp for meg hvem hun var. Den eldste av disse 2 tenåringsjentene, viss far hadde vist meg denne store rausheten. Hun var gift med legen Lind.
I alderdommens ettertenksomhet har jeg litt mer å berette om denne Anton G. Rosenberg.
Fra etternavnet hans å dømme er det sannsynlig at han var jøde. Da jeg har hørt han hadde visse forbindelser med folket i Saltskåren, antar jeg han var blant disse flyktningene under krigen som søkte tilflukt i Solund i påvente av å bli tatt med til Shetland. Så det er kanskje en mulighet for at han har vært i laksehytten på Storsundet også?
Verden er noen ganger ganske liten?
Den andre mannen som innehadde denne beundringen fra min side var en Suling.
Arne Lambrechts het han og var bosatt på Hardbakke.
Det er den mannen som hadde bygget og drevet slippen på Lågøy, som da i sine eldre år, solgte til
Ingvald Ingvaldsen. Noe han sa til meg var det mest fornuftige han hadde gjort i hele sitt liv.
Nå hadde han fast jobb på Mongstad og fikk sin lønning regelmessig. Et gode som den som har vært egen næringsdrivende, vet å sette pris på.
Han var en likendes kar, men på dette tidspunktet kjente jeg han ikke så mye. Det var en av få som bodde på Hardbakke, men som hadde røttene sine hos øyfolket.
I den tiden Martinus på Lågøy bygget om Hermann, var jeg uten båt i nesten 2 år. Et stort savn som jeg prøvde å kompensere for på forskjellig vis. Jeg reiste ofte ut til Lågøy for å følge med på hva som skjedde med re-oppbyggingen av Hermann. Det var alltid vanskelig å få skyss fra Hardbakke ut til Lågøy.
En gang jeg var kommet der til og hadde truffet Arne utfor huset hans. Da jeg klaget over hvor vanskelig det var å komme meg ut til Lågøy utenom faste postruter, utbrøt han resolutt:
«Jammen ta min da. Her er nøklene, båten er den som ligger der borte på andre siden av vågen.»
Pekte han ut for meg.
Jeg hadde vel knapt noen gang startet en Sabb diesel med sigarett gløding, men det gikk greit.
Jeg bakket meg ut fra kaien og gikk til Lågøy.
Det sies om sulinger som er fiskere: De kan under tvil låne vekk kjerringen, men aldri båten sin.
Kanskje en tanke overdrevet?
Men til en fremmed utenbygds mann som attpåtil var bymann og som man knapt kjente, det overgår alt jeg tidligere hadde opplevd, med ett unntak.
Jeg gjentar kanskje meg selv, men å leve opp til den slags raushet har vært vanskelig å overgå for meg videre gjennom livet.

Dette uanselige huset/stedet er det ultimate bevis på at Gulen som er navnet på det, har sin opprinnelse fra vind. Her kan det kommen ned fallvind ovenfra med en slik styrke at den kan få en vanlig robåt til å kantre. Beliggende på østsiden av øyen Skorpa.

Arne Lambrechts ble seinere i livet en god venn. Da han var blitt enkemann og begynt å bli gammel, kom han inn til meg i Eivindvik noen ganger og solgte fisk.
Han sa han dro noen ganger vest i havet aleine og satte line. Da jeg spurte om han fikk lov til det, svarte han at han lurte seg av sted om morgenen, før datteren hans var oppstått.
Det er ikke bare en spøk å dra aleine på havet med line, særlig ikke når man er begynt å bli litt ustø på beina av alderdom. En kunnskap hans datter utmerket godt visste om.