Etter lang tids opphold av skriverier om stedsnavn, grunnet en streng vinter og lite reising og ikke minst
motivasjon til å fortsette., har det at så mange, nesten 50.000, fortsatt besøker bloggen min, inspirert meg til å dele noen av mine tanker om disse eldgamle stednavnene.

Spekulasjoner på opprinnelse til gamle naturnavn.

Når man tar for seg en god del av mine navnforklaringer, kommer det fram løsninger som synes å ha vært til gagn og betydning for et folk som levde i meget nær kontakt med naturen.
Selv vår bondekultur synes å være yngre enn mange av de navn som er gitt på naturformasjoner.
Noen av navnene har gitt praktiske opplysninger om forhold i terrenget som særlig omstreifende mennesker som ikke var bofaste hadde stor nytte av.
Ved analyse av navn som tidligere har vært omskrevet er det en rekke navn som synes særskilt å være slike.
Tar vi først navnet på vår hovedstad, Oslo, som betyr «Osen ved elvesletten.»
Os er et meget alminnelig navn, selv idag, er det gjenkjennelig som elveutløp og brukt i hundrevis av navn. Lo derimot, som elveslette, synes å være gått ut av språket vårt. Kanskje fordi vi ikke lenger har et så stort behov for å vite om denne spesielle topografien lenger?
For en befolkning som stadig var på flyttefot, slik som samer i tidligere tider, eller innfødte i Nord-Amerika, (før kalt indianere) var slike opplysninger meget viktige.
Osen representerte mattilgang på fisk og ferskvann og en lokalisering. Utløpet på en elv er velkjent, selv i våre dager, som det beste stedet å fange fisk. For en slik flokk av omstreifende mennesker har opplysninger som kan hjelpe dem i å finne/fange mat en livsviktig betydning.
Jegeren streifer vidt omkring, oftest aleine, men nesten alle tilhørte en familie med kvinner, barn og eldre som krevde egnede plasser for midlertidige opphold.
Navnet Lo forteller da om steder som er en meget velegnede elveslette som boplass.
Så bare ved å bruke to stavelser, os-lo, forteller man om et et meget velegnet sted for en hel familie og enda til, en hel folkestamme.
Alle disse stedene, Oslo, Byrkjelo, Lo(hei)m, Loen og også Waterloo i Belgia som jeg kjenner til, inneholder stavelsen Lo og oppfyller nettopp slike krav til naturen. Ved systematisk gjennomgang av navn i Norge og kanskje i utlandet også, er jeg overbevist at der finnes en rekke slike navn til.
Dette er også steder som har utviklet større bosetninger helt frem til vår tid. Attraktive naturer der Hov og kirker i ettertid har blitt bygget.

Navnet Bru som har definisjonen «innsnevring av vannvei», vil særlig overfor nomadiske folk også ha en slik stor betydning. Det å finne hvor elven er lettest å krysse, eller sundet å svømme eller padle over, må ha tilhørt den viktigste kunnskap om terreng en jeger kunne ha.
Dette er jo navn som har meget praktisk betydning for et slikt folk, men også for å kunne berette for andre hvor man har vært og ferdes, har slike beskrivelser av naturen vært av stor betydning og dannet grunnlaget for navnsetting.
Man hadde ikke kart over terrenget, slik at man var avhengig av muntlig beskrivelse for dem som kom etter, da var navn som beskrev særegenheter ved naturen meget viktig.
Slike særegenheter var som oftest det i utseendet som avvek fra det vanlige, ordinære.

Ordet Levra er mye brukt om skjær som ikke er dekket av vegetasjon, men det er også et navn brukt på et sted ved utløpet av Austgulfjorden i Gulen.
Navnet er en sammenligning med slik en dyrelever ser ut. Avrundet og glatt, formet slik av vann og is i tusener av år. Det synes for meg at det bare ville være en omstreifende jeger som ville trekke en slik sammenligning.
Det kan ofte være vanskelig for dagens folk å se slikt som slike omstreifende jegere automatisk gjør fra sitt erfaring område.

Særlig skiller ordet/navnet Ork som navn på villsvin, seg ut som et slikt ord. Jeg har bare funnet 2 slike ord i norsk natur. Elven Orkla i Sør-Trøndelag er meget kjent. Navnet har sin opprinnelse fra Orkelsjøen som denne elven kommer fra. Man skal være meget dreven i å lese naturen til å innse at den søndre vannlinjen med utløpet på dette vannet/sjøen, kan sammenlignes med hvordan et villsvintryne ser ut. Enda vanskeligere er det å se at søndre innløpet på Scapa Flow på Orknøyene også har den samme naturformen. Man vet at dette navnet ble brukt av romerne for 2000 år siden på denne øygruppen der Pikterne levde.
Når slike naturnavn som selv stedsnavnforskerne hevder er eldre enn fra år 500, er like i forskjellige land, er det naturlig å undres på om navnene kommer fra det språket som vi i Norge bruker i dag. Dette merkelige sammentreff at naturnavn på Orknøyene og Belgia har den samme ord på samme natur som vi bruker?
Jeg tror arkeologene er ganske bestemte på at der ikke fantes noen forbindelse over Nordsjøen for 2000 år siden? Dessuten når et navn beviselig eksisterte for 2000 år siden, er det meget sannsynlig at det kan være ytterligere minst 1000 år eldre enn det og.
Jeg har ikke mange slike navn fra andre steder i Europa, det er mest som en ide at navnene kan stamme fra et fellesspråk til et naturfolk som levde før språk-influering fra øst skjedde.
Hvorfor har elven som osen i Oslo kommer fra, Alna, en navnesøster i England som heter Alnemouth? Eller Dyngja i Norge et tilsvarende nes som heter Dungness ved den engelske kanal?
Historiker Snorre Sturlasson på Island hevdet at da Asene kom fra Skyternes land ved Svartehavet
og slo seg ned til slutt i Skandinavia, ble det deres språk som ble det gjeldende språk.
Slik jeg forstår språkforskere skal det nordeuropeiske fellesspråk ha sin opprinnelse fra dette om rådet.
Det høres og kanskje oppfattes som uendelig lang vekke fra Skandinavia? Distansen fra Asov ved utløpet av elven Don (Snorres Tanais) til Østersjøen er ikke stort lengre enn kjøredistansen mellom Bergen og Bodø!!! En distanse man kunne gå på bare to måneder.
Det er klare bevis på at Asatroen var utbredt i mesteparten av Nord-Europa. Det faktum at Asatroen som oppstod fra dem, disse første menneskene fra Asov, som Odin, Thor, Frøy, Tyr (Njord) og Frigg er brukt som navn på ukedager i alle disse landene og deres språk.
4 av syv ukedager må da være et klart bevis? Så Odin og han følgere ble tilbedt, ikke bare i Skandinavia, men i Tyskland og England også.
Når et område eller et folkeslag blir erobret er det nesten obligatorisk at det blir herskernes språk som blir det dominante. Se bare hva som hendte med norsk i de 4 hundre årene danskene regjerte?
Thor Heyerdahl hevder og fører bevis for at tidspunktet for Asene sin reise fra Asov, ble forårsaket av en romersk general som angrep dem. Han angir det til ca. 50 år før Kristus.
Teller man antall generasjoner etter Odin, frem til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, med
25 år på hver, stemmer dette meget godt med ca. Kristus fødsel.
Grunnet disse påstandene er det meget sannsynlig at det er Asenes språk, vi i Nord-Europa snakker i dag.
Gammel norsk, islandsk, oldnorsk, norrønt, ur-skandinavisk og det ukjente ur-germansk er derfor av samme opprinnelse.
Det kan synes som disse naturnavnene som jeg har regnet opp, har tilhørt et språk som ikke eksisterer lenger, naturnavnene er kanskje de eneste restene av dette opprinnelige språket til et nomadisk folk, kanskje våre forfedre?
Det folket som kom var et meget mer organisert folk som også drev jordbruk.
Når man ser hvordan det engelske og franske språk, fullstendig utrangerte de innfødtes språk i Nord-Amerika, forteller det mye.
Likevel ble en rekke innfødte navn på naturformer beholdt. Navn som Mississippi, Niagara og en mengde flere. Disse nye som kom hadde mye mindre kunnskap om natur og gav som regel sine steder kulturnavn, etter menneskenes gjøren.
Det samme kan ha skjedd i Norge også, eldgamle naturnavn kan ha blitt stående, mens språket generelt har i over 1000 år blitt det som Asene brakte med seg.
Da blir jo etymologiske drøftinger av slike gamle navn nesten en umulighet.
Hvem var disse Asene som kom fra andre kanter av Europa og gjorde seg til guder over de menneskene som levde i Nord-Europa for mer enn 2000 år siden?
Grekeren Herodot som levde ca. 450 år før Kristus er en god kilde!!.