Blogg nr. 191

Fortsatt om hvor våre navn og ord kommer fra.

Herodot var en gresk historiker og skribent som levde rundt 450 år før Kristus.
Det han beretter om fra det som da var sentrum i vår vestlige sivilisasjon, var områdene rundt Svartehavet, dagens Tyrkia og Egeerhavet.
Det er faktisk det han ikke beretter om som faktisk gjør meg mest forundret.
Han bruker begrepet Europa, men hans Europa er sør og vestsiden av Svartehavet, inkludert Asovhavet og videre sørover gjennom Hellesponten og de greske øyer og fastland. Han bruker tilsynelatende de samme grensesettingene som også Snorre gjør.
Der Uralfjellene danner grensen mot øst, men han synes ikke å ha noen ide om landmassene som ligger vest for disse landenes kystlinje. Han kjenner godt til store deler av Afrika mot Middelhavet, men bruker andre navn. Den Italiske halvøy synes å danne grensen for hans kunnskap om det vestlige Europa.
Det synes for ham som om der knapt bor mennesker i det vi kaller Vest-Europa.
Noen eventyr historier som han har hørt av andre. Folk som går i dvale 6 måneder i året og som livnærer seg av å spise kongler. De farger håret og dekker seg til med kvit dun om vinteren.
Grunnen til at jeg siterer Herodot er at han gir en meget grundig beskrivelse av Skyterne og tilstøtende folkeslag. Skyterne er det folket som Asene ved Odin stammer fra.
Siden denne bloggen min handler om stedsnavn: Bergensere kalles folk som bor i Bergen, folk fra Odda kalles oddinger, folk som bor i en by som ligger ved Asovhavet og er kalt Asov, kalles etter de samme regler for Aser. Enkelt og greit.
Thor Heyerdahl har drevet utgravninger i denne byen som også Snorre sier ligger på østsiden av utløpet av Don. Snorre kaller elven for Tanais, den danner grensen mellom Europa og Asia. Satt på spissen så var altså Odin asiat, mens Frøy og Frøya og Njord var Europeere. De var et resultat av «mannebytte»med Vanfolket etter mye
kriging.
Fellesbetegnelse på alt dette folket er da Skytere som er der Ukraina samt litt av Russland ligger idag.
Herodot beskriver dem som et rytterfolk som delvis levde på hesteryggen og ikke var bofaste, men hadde hjul under boligene sine som de da fraktet med seg.
Da perserkongen Dareios ville angripe dem, forsvarte de seg med samme taktikken som Stalin anvendte da de ble angrepet av Nazistene. «Brent jord taktikk». De trakk seg hele tiden unna og ødela det landet de forlot. Selv den mektige Dareios måtte gi opp.
Folket var oppdelt i klasser der dette rytterfolket var de ledende. De led av den samme «fobi» som jeg tror en stor del av vårt folk også har, livende redd for å bli skitten på hendene. En av Odins etterkommere fikk det nedlatende klengenavn Braut fordi han begynte å dyrke jorden. Å dyrke jorden ble overlatt den delen av folket som etterhvert ble kalt Slavere, som i ettertid har gitt betegnelsen slave.
Herodot beskriver Skyterne som meget brutale krigere, ikke så ulikt slik norske vikinger blir karakterisert i dag.
Snorre Sturlasson fra Island har forbausende mye kunnskap om dette folket.
Godt hjulpet av forskningen til Thor Heyerdahl har vi et bilde av en stor flokk mennesker som kaller seg Aser som begir seg på vandring vestover mot Østersjøen, delvis fremtvunget av en fremrykkende romersk general som det berettes om på en plakett funnet i ettertid. Lederen kalles Odin som kan ha betydd «den ene eller den fremste» og er en dyktig feltherre for sin flokk.
Vår oppfatning av meget stor avstand til Svartehavet er nok farget av isolasjonen som Sovjet laget med sitt jernteppe, men distansen fra Asovhavet til Østersjøen er ikke lenger enn bilveien fra Bergen til Bodø, ca. 160 mil som kunne tilbakelegges på mindre enn 2 måneder til fots.
Snorre forteller at Asene brakte med seg dette å avhold tevlinger i leik, (idrett) som han kaller det. De drev også med seiding (magi), men dette overlot de til kvinner som da ble kalt Diser. Kvinner som var viet til å være diser, ble seinere kalt trollkjerringer og hekser av den nyetablerte kristendommen. Bare i Bergen ble der brent 350 slike hekser på bålet i løpet av noen få hundre år.
Han forteller også at det ble Asenes språk som ble det ledende og at en religion som dyrket Asene vokste frem.
Mye tyder på at de brakte med seg det å «riste runer» og også det å brygge øl.
Det kan høres utrolig ut at en slik flokk skulle skape om språket til folket i områdene de kom i konflikt med.
For å forstå må vi gå tilbake til Herodot som synes å tro at der er omtrent folketomt i vestre kanten av Europa. Dette var det selvfølgelig ikke. Folket, som der var mange av, levde hovedsakelig av jakt og sanking. Det er slik blant rovdyrene også, man kan ikke overbelaste naturen, slik at der ikke er levegrunnlag igjen. Menneskene var nødt av den grunn til å leve i mindre flokker.
Romerske historieskrivere beretter rundt år 0, at germanerne levde slik og at de hadde hellige trær og store steiner som de ofret til. De ble kalt barbarer i forhold til dem.
Folk som antagelig i meget liten grad dyrket jorden og av den grunn ikke var organisert i større grupper, var nok et lett bytte for disse Asene.
Likheten med europeernes ankomst til Nord-Amerika er påfallende.
Der er også det engelske språk blitt nesten enerådende, mens bare noen av de innfødtes naturnavn har overlevd.
Når da dette nye folket har en leder som alltid seirer i kamper og som hevder, i likhet med Muhammed 600 år seinere, at det å dø i kamp gav dem automatisk plass i himmelen, er det kanskje ikke så rart at han og etterkommerne hans etablerte seg som guder som ble dyrket de neste 1000 årene.
Det har vist seg, særlig i Syd-Amerika, at primitive folk lettere faller for mer kulturelt utviklete religioner.
Det er nok lite trolig at Asene noen gang kom til de Britiske Øyer. Engelskmennene hevder jo, tiltross for språklikheten med norsk, at deres forfedre var Angel-Sakserne fra nord Tyskland. Det samme område som Snorre hevder Odin og hans folk slo seg ned på i en periode, og avlet et mengde sønner før de ankom Fyn i Danmark.
Disse kan utmerket godt ha tatt med seg Asatroen til England.
Jeg vil gjerne sitere det bibelforskerne sier om jødenes opphold i Egypt.
De påstår at den flokken som fulgte jøden Josef, var rundt 70 personer.
3-4 hundre år seinere skal denne skaren med folk være økt til utrolige 800.000, pluss kvinner og barn. Et helt usannsynlig tall, men det er lett å glemme at en gruppe i
10-15 generasjoner under fredelige forhold kan vokse til et helt folk.
Thor forteller i sin bok «Jakten på Odin» at denne mytologiske båten Skibladner,som kunne rulles sammen som et teppe, faktisk eksisterer som farkost på elven Don.
Bønder lengre oppe hadde laget slike båter av skinn som de fylte med luft. De så ut som et kjempe svært hjul, men kunne laste mye, selv et esel. Når reisen var slutt, tok de ut luften og lastet den sammenrullede båten på eselet og dro hjem via landevegen.
Der finnes en mengde faktorer som støtter påstanden om at Asene kom herfra.
Fritjov Nansen som hadde en meget høy stjerne Russland, bemerket likheten i Norge med bl. a. matretter, mønster på vevnader og musikk likhet med særlig hardingfele.
Norske historikere har i mange år trukket ned «rullegardinen». Tøys og oppdiktet eventyr har vært deres konklusjon. En definisjon de er velkjent for å bruke i mange andre sammenhenger også.
Der fantes en tredje gren av dette folket, Amasonene. Kvinner som var krigere og som kanskje levde delvis uten menn. Parallellen til dem finnes i det norske begrepet
Skjoldmøyer. Kvinner som levde som krigere og ble begravet som det med sine våpen.
På tross av villskapen, var nok disse Skyterne et mer kulturelt folk som opererte i større grad som en enhet.
Det gir grunn til mange tanker om språket i Norge.
Neste gang skal jeg begynne å lukte på språkene i den søndre delen av Vest-Europa.