Blogg nr. 192. Språk i Syd-Europa

Der finnes et språk helt sør i Europa som har et forbausende stort antall navn som er nesten helt likt med våre naturstedsnavn. Gammel Latin. Er ikke det rart?
Både i medisin og teologi har latin vært brukt i lang tid på universiteter i hele Europa.
Man kan lett bortforklare det derfor, men disse navnene er kanskje eldre enn den klassiske romertiden og er på grunnleggende naturnavn som vanskelig kan tenkes være påvirket av dette språket.
Først har vi et eldgammelt ord for øy i norsk. Sula er brukt en mengde steder og står definitivt for øy. Dette er også slik i Latin. ( blogg nr. 012)
Ordet salt finnes i mange av våre stedsnavn (049) Salær er avledet av salt som lønn til romerske soldater.
Valle som faktisk er brukt på planeten Mars (128) etter Latin, men vi har Valle i Setesdalen og Vallaheiene i Norge. Også Val(e) for stor flate.
Agde i Frankrike som Agder på Sørlandet. Tidligere nevnt Ork på Orknøyene og ikke å forglemme Mare som hav. Marekatt, mareritt, maregras, marbakke, kanskje Møre og mange flere.
Kanskje også bor(g) (119)
Ordene er ikke funnet etter systematisk søken, men bare kommet etter løsning på norske navn.
På samme måten som i Nord-Europa synes det som disse navnene også er rester etter et forgangent språk. Her er det ikke et språk fra Kaukasus området, men kanskje en blanding av Gammel latin og gælisk, som er definisjonen på moderne Latin og som er grunnlaget for språkene i Frankrike, Spania, Italia og Portugal og kalles Romanske språk.
For å finne basis for gælisk må man langt av sted. Jeg vil anbefale å bruke et atlas, for det blir en lang historisk reise.
Alle eventyr begynner med, «Det var en gang»:
På det sydligste sted i Europa, en øy i Egeerhavet, ca. på den 35 breddegrad, langt inne i Middelhavet, hadde et folk skapt seg en unik sivilisasjon. Øyen heter Kreta og er antagelig opphavet til sagnet om Atlantis.
De hadde bygget seg en flåte av skip og drev bl. a. handel med Egypt, som kalte dem «havets herskere», eller Havfolket.
For å komme i gang med en tidsepoke, velger jeg meg år 1500 før Kristus. Da er denne befolkningen på topp i sin utvikling. For sammenligning, bibelforskerne mener at jødenes stamfar, Abraham, levde på 1800 tallet også f.v.t.
På samme måte som tidligere, våre dagers «Havfolket», Den engelske marine, som bygde baser på en mengde strategiske steder, Gibraltar, Malta, Suez og Singapore, har dette folket som kalles Minoiske,
i mangel av det rette, opprettet en base ved innløpet til Svartehavet. Basen kalles Troy, etter folket som eide landet opprinnelig, Trakia.
For de som mistror dette, det høyeste fjellet ved Troya, har det samme navnet Ida, som også er det høyeste på Kreta. En rekke andre indisier peker også i den samme retningen.
Troya vokser og blir mektig grunnet handelen med alle land rundt Svartehavet som de har enerett på.
Rundt år 1350, (meget usikkert) eksploderer naboøyen Santorini som en delvis undersjøisk vulkan.
Dette medfører at hele den minoiske flåte blir ødelagt av en eller flere tsunamier.
Nabofolket, Mykene, som ligger delvis beskyttet bak Peloponnes, nytter høvet og angriper og gjør seg til herrer over det minoiske folk.
Rundt år 1200 beretter Egypts annaler at Ramses II sloss mot et folk i nord som kaller seg Filistrer og som kommer fra Keftu, det gamle navnet på Kreta. Dette er ikke en hær, men et folk med kvinner og barn og oksekjerrer.
Pussig nok blir dette bekreftet av jødenes bibel. Profeten Amos blir påkalt av en gud.
Amos spør: hvem er du? Han får til svar: « Jeg er den Gud som førte jødene ut av Egypt». En setning som jødene har brukt i all tid som bevis på at de er Guds utvalgte folk.
Men setningen inneholder et komma og fortsetter: «også Filisterne fra Keftu og Syrerne fra Kis.» Ikke alle bibler har med den siste delen av setningen.
Profeten Amos, kapitel 8, vers 7.
Dette er det folket som også idag finnes i Gaza og som kalles Palestinere.
I følge språkforskere skal Filister ha blitt til Palestiner.
Med andre ord, avleggere av det minoiske folk.
Ikke nok med det, der kommer enda en flokk med Filistrer på 1200 tallet. Disse har store skip og operer tidvis som sjørøvere.
Homer var en stor dikter og historieforteller fra ca. 800 tallet. Hans verk Iliaden og Odysseen ruver i gresk historie.
Den handler om at grekerne, ledet av Mykene, går til krig mot denne byen Troy som behersker innløpet til Svartehavet, Bosporos. Beretningen handler om de siste 14 dagene av en krig som hadde vart i 10 år. Troy må ha vært den siste festningen som da blir beseiret.
Grekerne blir nå herrer i hele dette område som omfatter dagens Tyrkiske besettelser.
De nye herrer plasserer 10.000 personer av de tapende i skip som blir sendt vestover, samtidig som ytterligere 10.000 blir sendt østover. Alle uten våpen og ganske sikkert uten seil også.
Det har alltid, hittil, vært et uløst mysterium hvor de endte opp.
I følge Bibelen, som er den eneste kilde, kan disse 10.000 som for vestover være den andre kolonien med Filistere. Som bruker samme navnet som sine frender for å få innpass i dette landet som beherskes av Kanaanittene.
Disse siste av Filistrene markere seg ganske fort til å være av helt annen klasse enn de først. De har, på tross av å være tapere i krigen, vært «verdens ledere» tidligere. De første har sannsynligvis vært underlagt Mykene som slaver i kanskje 300 år og har en helt annen «attitude».
I løpet av 1100 tallet klarer disse nye å etablere, sammen med den opprinnelig befolkning kanaanittene , en ny stat som de kaller Fønikia, dagens Libanon. Kalt etter fuglen Phønix som gjenoppstod fra ilden på samme vis som de fra deres forfedre minoene.
Den nye staten har store skoger av sedertre og filistrene har båter og evnen til å bygge og seile dem, en god kombinasjon.
Igjen i følge Bibelen: Den nye kongen av Israel på 1000 tallet, kong Salomo, drar nytte av dette og pantsetter 200 av sine landsbyer, mot at Fønikerne skal bygge ham en rekke skip i Rødehavet og høyst sannsynlig også seile dem til det forjettende landet Ofir for å hente gull.
Dette gjør at begge landene blir meget velstående. Fønikerne fortsetter som et sjøfarende handelsfolk, men nå er det Grekerne som er de dominerende både i Svartehavet og Egeerhavet. Fønikerne danner et nytt handelsted på 700 tallet i dagens Afrika. Det får navnet Kartago som betyr Nybyen og får etter hvert nesten like stor betydning som det opprinnelige Troya. Kartago behersker hele vestsiden av Middelhavet og innløpet Gibraltar. De blir den største trusselen mot det fremvoksende Romerriket.
De 10.000 som drog østover synes å ha dradd inn i Asovhavet, for det som idag kalles Kertsj-stredet som russerne i dag har bygget bro over, blir i mange hundre år kalt Bosporos stredet, samme navn som der de hadde kommet fra. Det har også versert historier om en by i området som har hatt navnet Troy. Da begynner ringen å bli sluttet og vi er tilbake til hvor våre Aser kommer fra, selv om vi nå er mer enn 1000 år tidligere.
Snorre sier at Odin hadde store eiendommer i noe som han kaller Trudheim som skal ha vært verdens midtpunkt?