Blogg nr. 194. Antagelser om språk og folk i Europa.

Jeg sluttet med Gallernes inntog i Vest-Europa ca. 300 til 500 år før Kristus.
Det rare er at man sier Galler eller Gælisk språk, men Keltiske folk og keltisk kultur.
Det er ukjent for meg når man bruker de forskjellige navnene. Keltisk kultur og folketradisjoner, myter og sagn, er velkjent som noe særegent selv i England.
Den keltiske kristendommen er forskjellig fra pavekirken. Selv navnet på Gud er i denne grenen, Jehova eller Jahve. Det kan synes som Kelternes religion har sitt opphav direkte fra Jødeland. Allerede i tiden 400/500 etter Kristus, er denne grenen av religionen etablert. Der skal ha levd en Irsk prest, St. Brendan, som reiste rundt og misjonert på alle øyene.
Kyrkjebø på Færøyene har rester av en kirke som de hevder er bygget av han på 500 tallet. Likeledes bodde der munker som eneboere eller eremitter som kalte seg Patere på små holmer rundt Island. Paterholm er navn som er vanlig å treffe på i disse farvannene. Irene påstår at han til og med skal ha vært på det amerikanske fastlandet, noe jeg er sterkt uenig i. Han kan ha blitt stormblåst over havet, men må i så fall ha funnet veien tilbake for å berette om det. Noe som er lite trolig.
Etter den rekkefølgen som jeg har satt opp, var det jo dette folket, 3500 år tilbake i tid, det som ble kalt Havfolket.
På samme måte som de opprinnelige Skyterne synes å ha hatt noe av det som vikingenes berserker hadde, kan disse keltiske folk ha hatt kunnskap om sjø og båter.

Jeg har ferdes en god del med båt blant øyene i vesterled. En mengde ganger har jeg kommet seilende til Lerwick på Shetland. Det er noe særegent ved folket der borte.
Nordmenn er meget populære, mange innfødte påberoper seg slektskap med oss. Men likevel er det generelle inntrykket av folket, ikke at de ligner så mye på nordmenn, verken av utseende eller av lynne.
Det er alltid hyggelig å komme til dette stedet. Den store umiddelbarhet folket viser, synes for meg å være noe særegent.
Selvsagt er det også hyggelig på Island og Færøyene, men det er som å komme hjem. Det er ditt eget folk som bor der.
Jeg innbiller meg at Shetlands befolkning er mer utpregede Keltere.
Om jeg har rett, så har det vært en meget lang reise, fra den 35 breddegrad innerst i Middelhavet, til den 60 breddegrad på den forblåste øyen nørdst i De Britiske øyer.
Når man seiler sørover fra Lerwick langs landet, passerer man en liten øy som heter Mousa. Den har antagelig det navnet fordi den er så liten i forhold til Mainland.
Øyen er ubebodd i dag.
Jeg har aldri vært i land der, men lest en del om denne særegne bygningen som står der, godt synlig.
Den kalles en Brock og er den best bevarte av rundt 100 slike i hele Skottland.
Arkeologer har funnet ut at den ble bygget ca. 300 år før Kristus.
Den er bygget av tørrstein, uten mørtel og er 13 meter høy. Helt rund med en form som minner mest om en flaske, som er åpen på toppen. En liten lav inngang helt nede. Der beskrives en innvendig mur også som danner en smal trapp til toppen.
Man mener disse Brockene har vært borger til forsvar mot inntrengere.
På baksiden av Lerwick ligger der også en slik på en liten holme i et vann. Beliggenheten tyder på forsvar.
Jeg har alltid forundret meg på hvem som bygget og hvem som angrep.
Hva var det på disse forblåste øyene som var så attraktivt at man med båt har angrepet dem. For vikingene, mye seinere, synes det bare å ha fungert som en mellom stasjon.
Tidsmessig passer dateringen med Kelternes erobring.
De som bygget dette forsvaret må da være en opprinnelig befolkning. Over hele Skottland finnes der rester etter stein konstruksjoner fra et folk som er ukjent.
Kanskje dette er det folket som etterlot seg naturnavn over hele Europa. De som hadde et språk som bare deler av Latin har bevart?
Den kreativiteten som Kelterne har i sine myter og segn som man også finner i Frankrike, rimer meget godt med det den gamle Herodot uttrykte om Trakerne ved Svartehavet: Meget flinke og kreative, men……………..
Kanskje denne immigrasjonen oppover hele den lange Donau har fungert som en forbindelsesvei i ettertid for dette folket, slik deres kristendom synes å ha kommet til Vest-Europa uten påvirkning fra Paven i Roma.
I havet på vestsiden av Skottland, ikke så langt fra Irland, ligger en tidligere nevnt øy som heter Iona. Dette kan være det samme navnet som havet rundt Kreta også heter, Det Ioniske hav?
Fra denne øyen har store deler av det engelske samfunn blitt kristnet, bare 200 år før Norge. Munker fra Iona har reist ut, slik St. Brendan gjorde, og misjonert for deres kristendom over hele Nord-Atlanteren.
Denne fantastiske ekspansjonen til folket fra Kreta stopper ikke på Shetland.
Tidligere nevnt Island og Færøyene, men også Norge har blitt influert fra dem.
Olav Tryggvasson, før år 1000, var i konflikt med dem. Der blir de kalt Seljemennene som hadde etablert seg på øyen Selje, sør for Stadt.
Klosteret som enda står der som en ruin, og den tydelig oppdiktede historien om kongsdatteren fra Irland, St. Sunniva som skal ha bygget den.
Klosteret er bygget på en meget unorsk vis, med fronten mot storhavet. Tydelig av et folk fra et land med et helt annet klima.
Lenger sørover kysten finnes kirken på øyen Kinn ved Florø som er meget lik plasseringen på Selje. Stor sannsynlighet er det også for at klostrene på øyene Moster i Sunnhordland og Rogaland er bygget av det samme folket. Moster er nemlig en forvanskning av det engelske ordet Monastery, som jo betyr kloster.
Sagnet om Sunniva lyder slik: « Hun var datter av en konge i Irland som var presset til å gifte seg med en prins som var hedensk. For å unngå dette gikk hun ombord i et skip og lot det drive for vind og vær. Enda tåpeligere er det at to av hennes hoffdamer skal ha gjort det samme, på hver sine skip???
Derav blir det forklart tre steder på Norskekysten som har tydelige utenlandske kristne bosetninger.
Bare en akademisk teolog kunne laget en slik naiv forklaring.
Sunniva ble gjort til helgen og ble dyrket i Norge i mange hundre år.
Disse kristne Paterne lærte oss å brenne kalk, slik at man kunne bruke det som mørtel til å mure med. Alle deres etterlatte ruiner, til og med kirken på Kyrkjøy på Færøyene, var bygget med slik mørtel.
Å brenne kalk utviklet seg seinere til å bli en stor industri i Norge. Man eksporterte
brent kalk, selv til utlandet. Bærum verk og Halsnøy kloster var store produsenter av dette.
Det kan synes som dette folket som skapte alle disse natur stedsnavnene har forsvunnet.
De har nok blitt assimilert i hovedsak i det nye regimet, ved å anta dette nye språket, slik vi i Norge gjorde i stor grad med dansk tungemål i det vi kaller 4 hundre års natten i norsk historie.
Denne redegjørelsen min forklarer da også grunnen til dette felles ordet Ork, fra Orknøyene og norsk som betyr villsvin.
Et nytt spørsmål blir da: Hvem var dette naturfolket som etterlot seg mange av disse fellesnavnene på natur i Europa og kanskje også alle stein formasjonene i Skottland og øyene rundt?